Narkoman som har ventet på hjelp i 10 år...

[Gjest Sauen og dingsen **1pp**]

Fikk ikke med meg så mye, men forsto det sånn at en 25 år gammel narkoman var tatt for ran, og nå kommer det frem at moren har prøvd å ordne ham hjelp i 10 år... Syns dette er en litt interessant diskusjon, da. For det er ikke til å stikke under en stol at ventelistene for å få hjelp mot narkomani er forferdelig lange, og at kravene som stilles for å få hjelp er altfor strenge...

Jada, man kan helt sikkert si at det er deres egen feil og at de får ordne opp selv, men tenker man litt lenger går dette jo direkte utover landets økonomi, og vi mister mye god arbeidskraft.

Å gi disse personene en plass på avrusning (og oppfølging etterpå) koster nok langt mindre enn å gi dem trygd, legetimer, sykehusopphold, medisiner osv osv osv hele deres liv. Vi går glipp av god arbeidskraft, og dermed også skattepenger. I tillegg syns jeg jo også disse menneskene har rett på medisinsk hjelp mot sin sykdom som alle andre - for narkomani er jo en sykdom.

 

Hva syns dere om dette da? Er det ikke horribelt å vente i 10 år på hjelp?

[balsam]

det er sant, men det hjelper ikke at mammaen VIL HA HJELP til ham... han MÅ VILLE det selv!! så kan vi diskutere!!

 

men den dagen dem vil ha hjelp så burde dem jo heeelt klart få det!! PÅ DAGEN!

[cherry coke]

Jo det er forferdelig! Om man virkelig ønsker hjelp bør man få det.

Men om det er snakk om tvangsbehandling/innleggelse er jeg imot. Det er langt ifra alle narkomane som faktisk ønsker hjelp. Mange som liker det livet de lever.

[Gjest Sauen og dingsen **1pp**]

Ja, og der er jo også et stort problem. Jeg kjenner en som har ventet på hjelp lenge, det er et år siden han gikk til legen og søkte om avrusning (han er virkelig på kjøret, type nygårdsparken osv), ikke fått noe hjelp enda.

 

Når det kommer til han fyren på nyhetene, så må jo han ha vært 15 år når moren begynte å søke hjelp for han. Og da har han faktisk ikke så mye han skulle ha sagt selv.

[ehtaner84]

min bror er narkoman, ahn har blitt tilbudt hjelp uttallige ganger. han vil gjerne men det nytter ikke. han drar på avrusning og er hjemme før mamma rekker å kjøre hjem. det er et helvete uten like å ha slike mennesker i familien. noen mener jeg er alt for hard men det driter jeg i. når det har holdt på såååååååå lenge det har gjort og alt av mennesker prøver å hjelpe og det ikke nytter, så gir man opp til slutt. ihvertfall jeg. mamma har ennå ikke gitt opp, jeg syns hun er sterk. (jeg hadde nok heller ikke gitt opp mitt eget barn)

 

jeg kjenner jeg koker innvendig av tanken på han. jeg er glad i broren min, men han er ikke "broren min" lenger. det er et annet menneske. han er ond, han juger hele tiden. jeg mener ikke alle narkomane er like, men av erfaring, så mener og tror jeg at en narkoman forblir narkoman. de slutter aldri fullt.

 

min bror begynnte såpass tidlig (15) at det er noe galt som skjer i hodet dems. utviklingen stopper opp i hjernen. han sitter fast, og han forstår ikke at alle andres liv utikler seg/forbedrer seg. han forstår ikke at folk blir eldre og får ansvar. han eier ikke ansvar. får penger av sosialen (noe jeg mener burde være forbudt for narkomane)

han eier ikke begrep om penger. han skjønner ikke at penger må brukes på mat.

 

jeg vil bare tilføye at min bror er utrolig talentfull. han har noen tegne/male kunnskaper som er langt utover normalen. han lager musikk som kan likes av de flestes ører, og han har en nydelig sønn på 3 år, som han ikke har lov til å være sammen med.

 

han kan få en stoooor framtid om han bare SLUTTET!

 

så jeg mener at narkomane burde bli tvangsinnlagt, absolutt!!

 

da kunne jeg kansje fått tilbake storebroren min, og best av alt han kan få seg sitt eget liv.

 

 

[Cat.68]

Dette er nok en todelt problematikk med enda flere vendinger og nyanser. Som ei skrev over her,det hjelper lite at moren kjemper for hjelp hvis ikke den som skal ha hjelpen er motivert for den.

 

Men det går heller ikke å stikke under en stol at det er alt for få tilbud, og akuttplaser for de som trenger og vil ha hjelp NÅ. For det er akkurat når den narkomane er i et NÅ, det er mulig å begynne den lange veien det er for å få de opp igjen. Samtidlig må de som arbeider med de vite at det kan være mange NÅ som skal til før det lykkes permanent..

 

Så har vi også den kategorien som så inderlig gjerne vil ha hjelp, men som selve trur seg vite hva som er den beste hjelpen akkurat for dem, og dermed takker nei til de tilbud som eventuelt måtte komme fordi det ikke er slik de vil ha det. De personene har ikke enda insett at de må slippe litt på kontrollen selv, og stole litt på behandlingsoppleggene.

 

Så har vi selfølgelig en siste kategori og det er de som møter inkompetente ruskontakter,leger, psykiatriker og andre hjelpere, og ikke minst et byråkrati som er fulstendig idiotisk i mange tilfeller.

 

Men i til syvende å sist starter det med et NÅ, og en VILJE til å bli frisk.Og sist men ikke minst MOT til å møte seg selv med alt det innebærer.

 

[lengter daler ned i skjul...]

hvis det er hele sanheten så er det ikke bra nei. men ofte kommer jo ikke hele historien frem.

 

Ofte kan de ha fått flere tilbud som de har takket nei til. vil noe annet, hoppet av behandling. skrevet seg ut fra behandlingsstedet osv.

 

er ofte mye info som ikke kommer med i sånne historier.