Flere som er i forhold, men vil ut av det?

[Anonym bruker]

Jeg tenker hele døgnet på å ut av dette forholdet. Jeg er ikke meg selv lengre her, og får i tillegg dårlig samvittighet av å vite at jeg ikke elsker samboern nok lengre.

Men jeg klarer liksom ikke å ta steget. Er det flere som meg?

 

Vi fungerer bra sammen, men jeg føler vi er mer som bror og søster. Ingen nærkontakt eller noe lengre, da jeg ikke føler dette er riktig. Men sambo føler at alt er som det skal. Han er sorten som det er vanskelig å snakke med, og sist jeg prøvde så pakka han musikk i ørene og ba meg legge meg til å sove. Da ble jeg skuffa da. Nok en gang.

 

Her i huset er jeg sliten. Kontstant.. og mye sint og irritert. Jeg er mye frustrert, og blir jo dårlig humør av å gå å tenke for mye. Og det er ikke likt meg og være så mye negativ. Jeg som alltid har vært så positiv. Så jeg føler ikke jeg er meg selv nå..

 

Men det er vanskelig. Fordi jeg tenker på hvordan alt skal bli.. vi eier jo et hus sammen, og sambo har ikke råd til å sitte med dette alene.. Jeg kunne tenkt meg og flytta ut for en stund i d minste, det hadde kanskje gjort godt. Men det er ikke bare bare. Uff altså! Blir så sliten..

 

Flere som sitter i samme saksa...?

[Ajam]

Hei..

 

Har vært gjennom det du går gjennom nå. Eksen og jeg slet i ett par år før det endelig tok slutt. Som deg var jeg frustrert og sliten hele tiden, ble sint på det minste lille. Når snuppa ble født så var det jeg som fikk hoved ansvaret. Var nesten slik at jeg måtte be han om hjelp.

Jeg ønsket han dit pepperen gror flere ganger, han flyttet ut, og flyttet inn. Siste gang flyttet han ikke inn.

Ett samlivsbrud er helt grusomt. Selv om man ikke elsker hverandre slik man en gang gjorde så har man tryggheten der. Du skriver at dere egentlig fungerer godt sammen. Jeg vil råde dere til å søke hjelp. Lær dere å prat sammen og samarbeide. Dere har elsket hverandre før, og det kan dere gjøre igjen. Det er absolutt ikke grønnere på den andre siden av gjerdet. Jeg slet i flere mnd. Nå er det 9 mnd siden, og jeg begynner å komme meg på bena igjen.

 

Lykketil, håper det ordner seg for dere )

[Anonym bruker]

Jeg har vært der jeg også, vi bodde da på 45kvm, og jeg satt hjemme hele dagen mens han jobbet store deler av dagen, hadde også nettop startet sitt eget firma, så han måtte jobbe, jeg kjeftet og var negativ til ALT. Men jeg klarte dessverre ikke å gå før jeg fant en annen mann, jeg prøvde å lete etter leilighet, men fikk ingen, var innom ett par bare, så reddet denne mannen jeg traff i ett bursdaglag meg da, han lette sammen med meg noe å leie, uten å lykkes, så da kjøpte han en leilighet som vi begge flyttet inn i, gikk alt for fort, men han reddet meg, men det endte opp med at jeg mistet følelser for denne mannen og savnet barnefaren masse, gråt om kveldene, og ringte til barnefaren, han følte på samme måte, tilslutt så gjorde jeg det slutt med mannen jeg bodde med sa at jeg kunne leie her, han flyttet tilbake der han bodde før vi flyttet sammen og nå leier jeg og barnefaren hans leilighet. Og det går utrolig mye bedre mellom oss, jeg har fått vært meg selv, festet en del i sommer, han har ikke stoppet meg, og satt hjemme med barna.

 

Jeg er veldig glad han slapp meg litt løs, jeg følte jeg hadde sitti inne i 5år, i den lille leiligheten på 45kvm. Nå bor vi på større plass og utenfor byen, jeg trives.

 

Så her hjalp det med å bytte miljø, dere kan jo forsøke terapi.

[Odd Molly]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Vi har to barn sammen, leilighet som jeg elsker, vi har slitt helt siden vi fikk minstemann. Har ingen nærkontakt, små krangler mye. Jeg har sagt jeg vil ut av forholdet, men samboer hører ikke etter. Han vil at vi skal fortsette, men vil ikke snakke om problemene vi har.

 

Jeg har ikke mange følelser igjen for han. Jeg grøsser når han tar på meg, og er ikke fysisk tiltrukket av han lenger. Jeg vet han er kjempe kjekk, med god jobb og utdannelse, men jeg klarer ikke å være nær han lenger.

Jeg er livredd for å gå, redd for å gjøre noe dumt.Miste leiligheten og hjemmet til barna. Redd for å få super dårlig råd, alltid dårlig tid, levering og henting i barnehage, være alene om alt ansvaret.

 

Men dette går på min selvrespekt, jeg er resurssterk og vet jeg vil klare meg, men motet svikter...er ikke klar enda.

 

Det er en stor trøst for meg å lese på disse sidene, alle dere som deler erfaringer med oss. Takk for det!

[Anonym bruker]

Hvilke ting vil du skal endre seg hos mannen din "Odd Molly"?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg vil ut av forholdet, men jeg klarer ikke.. Vi har vært sammen i tre år, har et barn på to. Har bodd sammen i ett år.

Vi er veldig ulike. Vi gjør aldri noe sammen. Han legger kun planer for seg selv, og hvis jeg lager planer for oss alle tre, blir han sjelden med. Han forstår meg ikke, og kommunikasjonen er veldig dårlig. Det ender mange ganger opp med krangler bare pga han misforstår meg. Og prøver jeg å forklare at han har misforstått, så blir han allikevel sur pga han sier at han da hørte hva jeg sa......

 

Det som stopper meg er barnet vårt. Han sier han vil flytte tilbake til hjemlandet om det blir slutt mellom oss, så da er jeg helt alene, uten noe som helst avlastning. Vi har det ikke fælt sammen, men heller ikke så bra. Nå har jeg forklart han så mange ganger at jeg ikke har det bra og hvorfor jeg ikke har det bra, at nå har jeg begynt å bare irritere meg over alt han gjør/ikke gjør.

Så den siste mnd har jeg knapt vært hjemme en eneste kveld. Om jeg ikke har noen planer, så drar jeg på skolen etter barnet vårt legger seg og blir der resten av kvelden. Da slipper jeg å sitte hjemme og irritere meg over han.

 

Men det er noen ting som holder meg tilbake. Jeg er glad i han, og han har mange bra kvaliteter. Han er også en kjempeflink far. I tillegg tror jeg ikke han har lyst til å flytte ut, og jeg vil ikke flytte fra huset vi bor i nå.

 

Jeg sliter skikkelig med å finne ut hva jeg skal gjøre. Vi har vært på familierådgiving, men syns ikke det har hjulpet noe særlig.....

[Odd Molly]

Til anonym over:

Jeg vet rett og slett ikke helt. Jeg skulle ønske vi kunne prate mer sammen, le sammen, gjøre fine ting sammen. Jeg savner følelsen av å være kjærester. På meg virker det som om han ikke bryr seg så mye om meg. At jeg egentlig kunne vært hvem som helst. Vi er veldig forskjellige som typer, har forskjellig humor, han er mer rolig, mens jeg liker litt mer drama, at det skjer noe.

 

Tror ikke jeg kan sette fingeren på HVA jeg ønsker han skulle vært. Er ikke det typisk? Mye lettere å si hva han ikke er. For vår del skulle jeg ønske vi var mer tiltruket av hverandre.

 

Vet ikke helt om jeg klarte å svare på spørsmålet ditt? Det føles veldig rart å skrive om det, det hele blir mer virkelig da. Er så sliten av å hele tiden være trist og redd. Tenker at jeg er et veldig feigt menneske som rett og slett blir i forholdet av feil grunn.

 

Som mange her inne ønsker jeg så sterkt å være en familie. Når folk ser oss ute på lekeplass eller på tur tenker nok mange "å så heldige som har hverandre", mens virkeligheten er noe helt annet. Føler meg så inderlig alene i parforholdet.

[Anonym bruker]

Hei, HI her..

 

Jeg føler det veldig på samme viset som 'anonym' over her, som hadde vært i forholdet i 3 år. Bortsett fra at vi har vært sammen i 7 år da..

 

Feilen her er at jeg ikke vil tenke på familierådgiving en gang. Mange vil sikkert si at det er feigt, men jeg har kommet til det punktet at jeg ikke vil prøve det. Og for det andre..jeg er temmelig sikker på at det får jeg ikke med meg sambo på. For det er i følge han ingenting som er galt med oss. Og snakke med andre om oss blir hvertfall krise, for han. Han som blir sur om jeg snakker med mamma om oss, eller med bestevenninna mi..

 

Men det er på samme viset for meg.. Jeg er ikke fysisk tiltrukket av han lengre. En sjelden gang gir vi hverandre en klem, men den klemmen er ikke viktig for meg lengre. Den er bare vennskaplig liksom. Jeg savner en kjæreste og dele alt med. Det har jeg aldri hatt:( Blir liksom litt trist av å tenke på hvordan vi alltid har hatt det. Er mye jeg har godtatt bare fordi det har vært "greit". På ett vis så kom han på et tidspunkt inn i livet mitt da jeg var ganske ung da jeg trengte en god venn som mest, en som kunne få meg ut av huset mitt og bort fra familien på ett vis.. hadde det ikke så greit med andre ord. Og så ble vi bare bedre og bedre venner..og idag sitter vi her med hus og hjem og har et barn sammen.

 

Han elsker meg jo høyt, på sin måte. Men vi har alltid vært ganske ulike, og jeg merker jeg savner noe. Eller mye..

Og jeg er lei av at han glemmer at vi er en familie, prioriterer alltid seg selv først. Det fører mye frustrasjon med seg at vi er sammen.. Men alikevell så er jeg her enda.. Det er vanskelig å ta et valg. Blir jo litt at jeg føler meg litt feig da. Men jeg tenker jo på jenta vår. Og så tenker jeg jo på alt det å være alene fører med seg da, økonomien osv...

 

Det siste halve året har jeg hatt 3 alvorlige samtaler med han, der jeg har vært på nippet til å gå..og har gitt han advarsler om hva VI må gjøre med forholdet for at det skal bli bedre. Han skjønner aldri hva jeg snakker om, for i følge han så er alt bra. Så prøver han å endre seg og det hele varer i ei uke..Og så er det tilbake til det gamle. Jeg vet jo etter så mange år at det blir ikke forrandringer. For han skjønner ikke problemet. For han så er jo alt 'normalt'.

I går kveld så fortalte jeg han at i helga drar jeg og jenta til mamma (bor ikke langt unna). Og da skjønte han ikke hvorfor da. Så sa jeg at jeg trenger det virkelig, men nei, han skjønne det ikke. Så måtte jeg spørre om han husker samtalen vi hadde forrige uke.. (Eller jeg snakka og han gidda ikke å høre på..) Men nei, selv om jeg sa at jeg har tenkt på å flytte ut, så skjønner han det ikke. "javell" fikk jeg bare til svar igår da.

 

Savner èn som virkelig setter seg ned og snakker, og vil høre på.. Bare i d heletatt høre hvordan jeg har det. Eller bare spørre hva vi har gjort i dag... Har en bestekompis som bryr seg mer enn samboeren min. Og slik skal det jo liksom ikke være...

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er anonym som har vært sammen med kjæresten i 3 år.

I går hadde vi en diskusjon igjen, som ikke endte så bra. Han har sagt før at han vil reise tilbake til hjemlandet om det blir slutt pga han ikke ønsker å være her og vente på svar på søknad uten arbeidstillatelse. Jeg ringte UDI, og de sa at han beholdt arbeidstillatelsen så lenge han søkte mer enn 1 mnd før den han har nå går ut. Jeg fortalte han dette, og trodde det var en positiv ting. Men stod allikevel på sitt. For da kom han med argumentet at da kunne han ikke reise på besøk til hjemlandet mens søknaden ble behandlet, og det kunne jo ta mange år. Det er jo bare tull. Gjennomsnittlig behandlingstid er på under ett år, og forrige søknad vi hadde inne, tok 4,5 mnd. Og han har sagt tidligere at siden han skal reise tilbake i desember på besøk, så blir det ingen tur til neste år.

Så det han da sa, var at vi kunne jo flytte fra hverandre, men uten å fortelle noen det. Men da får jo ikke jeg noen stønader, så da sa jeg at da må jo du gi meg penger da. Men da ble han sur for det igjen, og sa at jeg bare vil at vi skal flytte fra hverandre slik at jeg kan få penger.

Og så fikk jeg en sms fra han senere(jeg var hos søstra mi en tur i går kveld) om at han hadde en plan b, og at vi kom til å være fiender til den dagen han dør. Den plan b har han snakket om før, og det er noe han ikke skal fortelle meg noe om. Så det gjør at jeg ikke vet hvor jeg har han heller, når jeg ikke vet hva han planlegger bak min rygg. Men han sier at jeg ikke har noe med hva han skal gjøre når det blir slutt. Men jeg syns jo jeg har litt med det, siden det i stor grad anngår sønnen vår. Jeg kunne tenkt meg at vi har sønnen vår nesten 50/50 om det blir slutt, men om han planlegger å reise til et annet land, så blir jeg jo helt alene, og det frister ikke så mye.

Jeg blir så sur på han, så lei meg, og sitter her med vondt i magen i dag.

Jeg hadde bursdag i går, og på morgenen fikk jeg gave og kort av han der han skrev at han elsker meg så høyt, og at jeg betyr alt for han. Så jeg forstår han ikke!!

Hvis jeg sier at det kommer til å gå utover sønnen vår om han flytter til andre siden av jordkloden, så sier han bare at det er det jo jeg som velger om jeg velger å gjøre det slutt. Så alt er liksom mitt ansvar og min skyld. Det er ikke han som forlater sønnen sin, det er jeg som får han til å gjøre det..... Blir så lei meg.

[Anonym bruker]

Hi her!

 

Uff da.. det der er virkelig en vanskelig situasjon da. Ettersom han kommer fra et annet land. Det jo snakk om litt avstander da..og alt blir mye mer avansert. Skjønner at du synes det er vanskelig ja:S

 

Og den plan b høres merkelig ut. Hadde blitt litt småredd jeg, når han sier det på det viset. heh.. Hva er det liksom han pønsker på? Eller er det kanskje bare noe han sier for å skremme deg? eh, nei det der høres ikke enkelt ut.

 

Har det ikke akkurat sånn vi da. Her er det mer tomt for følelser, og det er liksom det hele problemet. Selv om det blir komplisert uansett. Håper du finner en løsning da.. Har desverre ingen gode råd å gi deg jeg.. Så jeg krysser fingrene for at du finner på noe lurt;)