Fosterbarn/adoptivbarn.....?

[Anonym bruker]

Jeg leste her inne og føler at jeg må fortelle litt om livet mitt.

 

Jeg er fostermor!

 

Vi valgte å gå for fosterbarn istedenfor å adoptere. Dette var en avgjørelse som var gjennomtenkt. Vi brukte år på å finne det rette for oss. Vi visste så lite om fosterbarn og så mye om adopsjon så for oss var det "naturlige" valget å gå for adopsjon, men slik ble det ikke.

 

Vi har 1 biologisk barn. Grunnet helsen min så kan jeg ikke gå gjennom flere svangerskap. Vi vurderte alle valgene, at barnet vårt skulle bli enebarn, å adoptere, bli fosterforeldre, reise til utlandet å få surrugatmor osv.

 

Etter å ha vært på et infomasjonsmøte ang. fosterbarn så ble vi nyskjerrige. Vi var fortsatt veldig usikre, men bufetat anbefalte oss å gå på pride allikevell for å få vite mer. Vi gikk på pride.

 

Etter 3 mnd på pridekurs trodde vi at vi visste hva vi gikk til. Vi hadde lært veldig mye. Både om oss selv, om alle barna i Norge som står på venteliste for å få foreldre som bryr seg, lovverket, vår begrensning ang. hva vi ville klare, måter å takle hverdagsproblemer osv.

Det gikk 2 uker etter avsluttet pride før vi tok den endelige avgjørelsen.

 

Vi ville bli fosterforeldre.

 

Det gikk ikke lang tid før det "rette" barnet dukket opp. Vi fikk en telefon og alt gikk så fort. På under 1 mnd hadde vi laget nytt barnerom og barnet var flyttet inn.

 

For dere som lurer så var det ikke kjærlighet ved første blikk slik mange beskriver det. For oss var det et lite hjelpesløst barn som hadde stort behov for omsorg som preget den første tiden.

 

Nå har barnet bodd hos oss en god stund og kjærligheten vokser for hver dag. Vi har fått et perfekt barn for oss. Barnet er blitt en del av familien. H*n er helt nydelig. Barna vår leker godt sammen og ser på hverandre som søsken. Vi har bare positiv erfaring med barnevernet. De stiller opp når vi ønsker det og gjør alt for barnet og oss.

 

Jeg ville bare fortelle dette for vi var også en gang i tiden veldig bestemt på å adoptere, men det valget vi tok har jeg aldri angret på. Vi har fått en engel som skal bo hos oss til h*n blir voksen. H*n betyr like mye for oss som vårt biologiske. Det at barnet har en mamma og pappa til er faktisk en helt "naturlig" ting...det er det eneste h*n kjenner til.

 

For å sette ting litt i perspektiv så er det fosterbarna som står i kø for å få foreldre, mens det er adoptivforeldrene som står i kø for å få barn.

 

Det er mange barn i Norge som ikke har det bra, mange som trenger stabile omsorgspersoner. Hvis dere ikke vet så mye om det å bli fosterforeldre eller har hørt mange "skrønehistorier" så anbefaler jeg dere til å gå på ingormasjonsmøte eller på pride. Da forstår dere mer hva det egentlig går i.

 

Lykke til alle sammen i valget om å få et ønskebarn!

 

Anbefaler siden onskebarn.no.

"Ønskebarn er en forening for de som strever med å få barn, for de som har akseptert at de ikke kan få barn, for de som adopterer og for de som har vært så heldig å få det etterlengtede barnet."

 

 

Hilsen fostermor

 

[Deneb]

Vi har også vært fosterhjem i flere år, og som HI skriver er det en fantastisk oppgave å ha.

Nå har vi to - og snart tre - biologiske barn, men så snart minstebarnet er stort nok vil vi igjen bli fosterforeldre.

Det kan virkelig anbefales! )

[Tia :o)]

Hei du! For et fantastisk innlegg!

 

Vi er i prøverørfasen, og er usikre på om vi vil gå for adopsjon hvis dette ikke funker. Jeg har mange ganger tenkt på dette med fosterbarn, men usikkerheten min ved det er at de biologiske foreldrene "når som helst" kan komme og hente barnet, altså da bli ansett som skikket til å få barnet sitt igjen. Rettighetene til de biologiske foreldrene er jo så sterke i Norge, at jeg lurer på om man ikke hele tiden lurer på når foreldrene vil "ha tilbake" barnet sitt. Jeg vet at det er mange grunner til at barn trenger fosterforeldre, men hva tenker du om dette?

 

Jeg håper at du og andre fosterforeldre kunne skrive litt om hvilke følelser du/dere har i forhold til dette, for jeg er veldig interessert i å bli fostermor en gang. Men jeg synes det virker vanskelig å knytte seg så tett til et barn som man ikke vet hvor lenge man har, hvis du skjønner hva jeg mener?

 

Hvordan foregår tildelingen av fosterbarn egentlig? Får man valgmuligheter ang. alder, og problematikk, eller stiller man seg bare åpen for et barn? Jeg vet at det er noe som heter Forsterket fosterhjem, der barnet trenger ekstra oppfølging og tettere kontakt. Hvor henvender man seg for å få vite mer om disse tingene? Du skriver om Pride, er det en landsdekkende organisasjon?

 

Jeg er veldig takknemlig for svar, både fra deg og andre som har innspill!! :0)

[Anonym bruker]

Hei Tia

 

Redselen for at barnet blir tilbakeført til biologiske foreldre vil alltid til en viss grad være der, men det er ikke slik at biologiske foreldre bare kan kreve barnet tilbake når som helst. Man kan aldri være 100% sikre på at barnet ikke vil bli tilbakeført, men noen saker er veldig sikre.

Jeg skriver i innlegget mitt at fosterbarnet vårt vil bli boende her til h*n bli voksen og det stemmer i dette tilfelle. Vi har vært gjennom ankesak og både vi og barnevernet var sikre på at det ikke ble tilbakeføring.

 

Regelverket er slik at biologiske foreldre kan ta opp saken (gå til retten) en gang i året hvis det har skjedd vesentlig forandring i livet deres. F.eks at en narkoman har blitt rusfri og fått jobb og stabil livsstituasjon.

 

I vårt tilfelle er det ikke noe som kan bli bedre. Biologiske foreldre har diagnoser som ikke vil bli bedre med tiden eller med medisiner. De har ikke god nok omsorgsevne. Derfor er vi ganske sikre på at barnet aldri vil bli tilbakeført.

 

I vårt tilfelle er det mengden på samvær som er diskusjonen. Barnevernet vil ha minst mulig samvær pga tilknytningsvansker hos barnet, mens biologiske foreldre selvfølgelig vil ha mest mulig samvær.

Vi har nå fått gjennom i retten samvær som vi og barnet kan leve med. Barnet blir selvfølgelig urolig etter samvær så det er ikke så bra at det er veldig ofte.

 

Vi klarte ikke helt knytte oss til barnet før ankesaken hadde vært oppe fordi vi visste jo at det var en liten sjanse for tilbakeføring...men da hadde jeg mistet troen på rettsvesenet i norge fordi det hadde ikke vært til barnets beste. Nå har ting blitt veldig forandret. Barnet har roet seg og fått bedre tilknyttning og med det kommer følelsene. Jeg begynner å bli utrolig glad i dette herlige barnet. Morfølelsen kommer gradvis snikende, men ting tar tid.

 

For å bli godkjent som fosterforeldre er det vanlig å gå på et kurs som heter pride. Det finnes i hele landet. Dere melder interesse til barnevernet så får dere enten gå på informasjonsmøte eller direkte møte med barnevernet for mer informasjon. Så blir dere meldt på pride. Det går over noen måneder (hos oss var det kun helger).

Etter pride vet dere mye mer. Da kan dere bestemme dere om hva dere vil. Dere er også med å finner ut hvilken aldersgruppe, problematikk osv som passer dere. Religion, oppdragelse osv spiller jo også en rolle i plassering av fosterbarn. Hvis dere f.eks ikke føler at dere har overskudd og krefter til å ta imot et funksjonshemmet barn så vil det selvfølgelig bli tatt hensyn til. Barnevernet vil jo at dere skal kunne gjøre en god jobb og takle jobben bra.

 

Tildeling kan ta litt tid fordi det er barnet man skal finne de rette foreldrene til (ikke det rette barnet til foreldrene...).

 

Forsterket fosterhjem er et fosterhjem for barn som trenger eksta oppfølging. Da er som oftest fostermor eller far hjemme i permisjon (lønnet av barnevernet) for å ta vare på barnet. Da vil det bli satt inn avlastning, psykolog eller lignende hvis det er behov for det.

 

Hilsen fostemor

 

[Deneb]

Hei Tia,

 

vi har prøvd begge deler - altså både å ta imot barn for korttidsplassering og vi har også tatt imot barn for langtidsplassering.

For oss ble det to veldig ulike måter å "jobbe" på. Ved korttidsplassering dreier det meste seg om å dekke barnets primære behov og vi fokuserte mest på det, samt å gi barnet gode opplevelser og rom for samtaler omkring barnets tanker og følelser.

Ved langtidsplassering var dette også målet i starten, men samtidig ble det viktig å bygge opp en stabil og god relasjon mellom fosterbarnet og oss voksne. Ved å skulle bygge denne relasjonen sterk og god betød det også at vi voksne stilte oss sårbare for prosessen vi gikk inn i (barnet vil alltid være sårbart når det blir plassert i fosterhjem enten det er for kort eller lang tid). Det var en langt skumlere prosess, men den var også veldig fruktbar.

 

Vi har opplevd barnevernet som flinke til å orientere om lengden av plasseringen, og hos oss har det aldri vært slik at vi har stått i fare for å miste barna igjen.

 

Det er slik at også fosterforeldrene har valgmuligheter. Det er riktig som "anonym" her skriver, at de leter etter riktige fosterforeldre til barna, men det er også slik at de for å finne de riktige fosterforeldrene må lytte til hva potensielle fosterforeldre ønsker.

Vi fikk velge i alder, kjønn og lang- eller korttidsplassering. Våre argumenter gikk på hvilken aldersgruppe våre biologiske barn var i, hvilket kjønn de har, hvilke ressurser vi innehar og hva vi var motivert for av problematikk.

 

Alle våre plasseringer har startet som forsterket fosterhjem. Det betyr flere møter (ansvarsgruppemøter, møter med skole/barnehage, møter med BUP og barnevern), en av oss jobbet bare deltid og det betyr mer fokus på barnet (observasjon, kartlegging av ferdigheter/utvikling/satsningsområder, spesiell tilrettelegging for barnet osv.).

 

 

 

 

[Tia :o)]

Tusen takk for gode og utfyllende svar , begge to!!

 

Nå ble jeg veldig motivert til å bli fostermor! Jeg har selv sosialhøyskole-utdanning, men har aldri helt satt meg inn i dette med fosterhjem, annet enn å tenke at det må være noen fantastiske mennesker som åpner hjemmene sine for barn som trenger det!

 

Jeg gikk inn på hjemmesidene til Pride etter jeg la inn det forrige innlegget, så nå er jeg litt mer oppdatert, men dere hadde mye informasjon som jeg ikke fant svaret på der.

 

I en prøverørsprosess blir man på en måte litt ekstra egoistisk, og fokuset er veldig på at VI skal få et barn. Jeg synes derfor at det var veldig befriende å lese dette innlegget om fosterhjem, og at det finnes en bra mulighet til å få et (eller flere) barn inn i familien, som man kan øse all sin kjærlighet over, og gi et godt liv.

 

Hvis noen vet hvordan man kan føre dette innlegget over til Assistert befruktning-forumet, eller om du Fostermor orker å legge inn et tilsvarende innlegg der, er jeg sikker på at det er mange der inne som vil fatte interesse for dette, og få den samme befriende følelsen som jeg fikk!

 

Nok en gang, Tusen takk for et fantastisk innlegg!! :0)