Overlate hovedomsorgen til barnefar? trenger deres synspunkter

[Naksitrall]

Det samme innlegget som i "aleneforeldre"

 

Hei! Jeg har gått og kvernet på tanken en stund, men synes nesten det er for viktig skritt uten å gå over absolutt alle mulige scenarioer, og helst få høre/lese erfaringer og synspunkter fra andre i liknende livssituasjon.

 

Begynner med å beskrive forholdene. Jeg er en student med et barn, barnefaren og jeg har godt samarbeid og han er veldig ålreit person, som grunnleggende har de samme verdiene om barneoppdragelse og etikk som meg.Vi har våre uenigheter, men er begge veldig glade i barnet, og vil det beste for han. Nå er barnefaren i èn by, og jeg i en annen. Hadde vi vært i samme byen, ville det kanskje vært kjempeenkelt - en 60/40 delt omsorg, felles foreldreskap og fryd og gammen, men så enkelt er livet ikke. Han vil ikke flytte, da han har den beste jobben for ham der, pluss nettverket osv. Jeg kan ikke flytte, pga studiene, og det er enda flere år igjen. Barnet er 2 år gammelt og har begynt i barnehage her, og jeg sliter halsen av meg med skole og barn. Har veldig lite sosialt nettverk her for tida, og nesten ingen støtte enn barnehagen som har en kveldsbarnehage tilbud. Barnefaren pendler til byen vi bor i, sånn ca. hver tredje helg, og ferierer sammen med barnet (juleferie/påske/3 uker om sommer). Studiet er meget hardt, og jeg har allerede investert mye av min livsenergi på å skulle gjennomføre det, dessuten er det viktig for barnet at h*ns mor skal ha en solid utdannelse og god jobb. Barnet har vært hos meg i sine to første leveår, og faren sier at han er en like reel omsorgsperson for ungen som jeg, og at ungen har like stor rett på å få en sterk tilknytning til han som til meg, og det er jeg forsåvidt enig i - et barn trenger alle de omsorgsgiverne h*n kan få, og definitivt to interesserte foreldre. Hvis vi skulle bli enige om at han skulle overta hovedomsorgen, ville det være meg som ville da pendle hver tredje helg, tilbringe julen/påsken med barnet, og evt. sommerferien (kan søke sommerjobb i byen til barnefaren). Når studiene ville da være ferdige, ville jeg da flytte til byen der barnet og BF bor.

 

Nå kan man ikke si med 100% sikkerhet hvordan et annet menneske er, men per dags dato er barnefaren veldig ålreit fyr. Han er veldig kjærlig med barnet, lar ungen prøve seg på ting, men har tydelige grenser, er veldig imot psykisk og fysisk vold i oppdragelse. Han er også nokså oppegående individ med et godt sosialt nettverk og flere venner som har små, så de kan forholde seg til hans livssituasjon. Han sier at jobben hans er nokså fleksibel, så han ville ha god tid til barnet.

 

Barnet selv elsker pappaen sin. Veldig opptatt av å etterape han, de koser og herjer sammen, og ungen gir tegn på å savne en farsfigur i hverdagen. Det er hardt for både barnefaren og meg å se barnet gråte når BF må dra etter hvert besøk.

 

Sålangt er historien grei, men her er altså grunnene til mine tvil : BF har minimal erfaring med den praktiske hverdagen, og har veldig lite forutsetning å virkelig kjenne etter hvordan det er å være den eneste omsorgsgiveren til barnet. Tidligere har det alltid vært en hjelpende hånd - eller to eller tre - i bakgrunnen, så han kunne nok kose seg under samværet med barnet, men ikke få med de utfordringene det kan by på. For eksempel, er han veldig fornøyd med å holde innsatsen på hjemmefronten til det minimale, har veldig lite variert kosthold og en stygg vane med å ihjelsteke absolutt alt. Det er nok pirking i forhold til alt det gode jeg har nevnt, men det er nå med. Et annet eksempel at han nå bor i et bofelleskap med andre gutta boys, og har til tross for ganske lang tid ikke gjort hverdagen sin mer barnevennlig - overnattinger hos han er for eksempel uaktuelt. Så jeg tenkter endel på hvordan han ville håndtere aleneforeldreskapet. Hvis ikke han ville takle det - hvordan ville det gå om jeg måtte sette reversen i og ta hovedomsorgen tilbake - hvordan det ville være for meg, og for barnet.

 

Tenker også hvordan det ville føles for ungen å bli levert fra den ene personen til den andre. Barnet er bare 2 år, så bevisste minner ville h*n nok ikke ha om dette, men hva om det vil skade h'*n følelsesmessig så barnet får tilknytnings- og tillitsproblemer senere i livet.

 

Hvis omsorgsovertakelsen skulle gå bra, lurer jeg på om jeg skulle "miste" barnet. Når jeg om noen år flytter til byen, da er ungen nesten 6 år, og har bodd hos pappa de siste 4 år. Det er tvilsomt at barnet vil ha det godt av 50/50 ordning med to hjem, og hvis BF etablerer seg med en partner og får en familie, da ser jeg for meg et marerittaktig scenario at jeg får en slags "helgetante" posisjon, med en annen kvinne som får mer tilknytning til barnet mitt enn meg.

 

På en annen side - jeg synes ikke mine engstelser bør spille en avgjørende rolle når tross alt barnet har TO foreldre, og faren SIER han er like opptatt av barnet.

 

Leser over innlegget, og ser selv at jeg heller mot den løsningen hvor han overtar omsorgen, men trenger som sagt gode tilbakemeldinger fra alle dere aleneforeldre i land og strand. Har noen hatt positive opplevelser med en slik ordning? Har noen hatt negative opplevelser, og i såfall - hvilke? Setter pris på deres tid og oppmerksomhet.

[Dudelidum]

Barnet savner selvsagt pappaen sin når pappa drar, men kanskje han vil savne mamma enda mye mer?

 

Det må da finnes jobbmuligheter for faren der hvor du bor? Jeg mener, om han var virkelig virkelig interessert så ville han ha ofret så pass.

 

Uansett burde dere jo prøve dette ut en stund før dere bestemmer dere. Det er ikke sikkert hverken far, sønn eller du vil takle dette.

 

Men det høres jo ut som om far må skaffe seg et ordentlig sted å bo først.

(Du kan sikkert søke permisjon fra barehagen slik at gutten kan få komme tilbake om det skulle skjære seg).

 

Jeg synes uansett ikke du bare kan sende gutten til pappa for så å ikke se han på 3 uker. Det må jo være helt grusomt for en liten gutt som har bodd med mammaen sin et helt liv. 3 uker er jo en hel evighet for et lite barn.

[minnimoi]

Det er rart hvor forskjellige vi er...

Jeg ble mamma til en liten jente for 3 mnd. siden, og har den siste tiden undret meg over hvordan noen mødre klarer denne 50/50 delingen...Det hadde jeg aldri i verden klart.

Og når du nå snakker om å gi hele samværet til pappa`n, faller jeg helt av lasset...

Hvordan orker du tanken på å se barnet ditt så sjelden?

Tenk på alt du vil gå glipp av?

Vel...vi tenker forskjellig.....for meg er samværet med henne viktigere enn alt annet.

Har selv et stebarn som er hos oss 50% av tiden, og undrer meg stadig over hvordan moren hennes orker denne ordningen.

Men som sagt, vi er alle forskjellige og jeg dømmer ingen !

 

[junijente fikk julijente]

Det dreier seg jo ikke i hovedsak om mors ellers fars ønske om å være mest mulig med barnet, men hva som er best for barnet. I HI's tilfelle synes jeg hun virker veldig reflektert på dette, hun ser at hun ikke har kapasitet til å ta så godt vare på barnet som hun ønsker, men at det er viktig for henne - og barnet - at hun får seg en utdannelse.

Jeg har også selv nylig blitt mor (for 2 måneder siden), og ønsker selvsagt å være mest mulig med jenta mi, men jeg er også veldig klar over at jenta trenger å være med faren sin, og jeg gleder meg faktisk til han skal begynne permisjonen sin om en måned (gradert). Og om det skulle skjære seg mellom oss i framtida, så vil jeg satse på mest mulig delt omsorg - fordi jeg vet det er viktig for barnet og faren, og for meg selv også, fordi alle har behov for litt tid bare til seg selv.

 

Det er alltid vanskelig å innse sine egne begrensninger, særlig i et tilfelle som HI's, hvor det vil endre livet hennes totalt. Men ut i fra det som skrives høres det kanskje best ut for alle at barnet flytter til faren sin, i alle fall så lenge HI går på skole og ikke har mulighet for mer avlastning enn hun har nå. Men for at det skal fungere tror jeg barnet og faren kan trenge mer tid på å bli ordentlig kjent, hver tredje helg gir et dårlig grunnlag for en toåring. Jeg vil anbefale HI å prate gjennom saken med bf, og sette enkelte krav til ham, bl.a angående bosituasjon, kosthold osv. Og selvsagt ha en god samværsavtale, hvor du har så mye samvær som mulig, både ut i fra praktiske hensyn og din egen kapasitet. Uansett hva det ender med, så prøv å tenke at du gjør det du mener er best for barnet ditt. Og det er vel ingenting som ikke kan endres igjen senere, enten barnet blir boende hos deg nå, eller om barnet vil flytte tilbake til deg senere.

[-Hengebuksvinet-]

synes hi bør være klar over sakens realiteter. Det er ikke sikkert hun har mulighet til å ombestemme seg, dersom hun først har overført omsorgen til far. Der er hun ev helt avhengig av hans velvilje. Han har dessuten ikke vist vilje til å innrette seg barnevennlig, hva angår bosituasjon. Hi sier jo faktisk at han ikke kan gjennomføre samvær, der han bor nå. Og det synes jeg sier mye, om en mann som har et barn på to år.

 

Når det er sagt, kan det jo være at denne pappaen er super. Men jeg håper at ikke hi gjør dette i ren desperasjon. Det finnes faktisk avlastningsordninger, de fleste steder. Her gjennomfører studentsamfunnet avlastningshelger, noe mange ikke er klar over. Kanskje kan hi høre med helsestasjonen om det finnes noen muligheter for avlastning der hun bor. Det kan også være en ide å leie inn hjelp, som passer en kveld nå og da. Ofte skal det ikke mye til, for å komme seg ovenpå igjen.

[-Hengebuksvinet-]

50%? Det klarer jeg ikke å skjønne. Synes vel heller at det står respekt av mor i deres tilfelle, som legger egoistiske hensyn til side og tenker på barnets beste.

[ana baroma]

du virker som en oppegående mor, som faktisk gidder å se lenger enn sine egne interesser og behov. For det er jo uansett barnets behov som er viktigst! Og kanskje er det best å ha en tilstedeværende mamma, som har tid og overskudd? Du finner nok ut av dette:)

 

Det praktiske er jo bare praktiske ting, og det kan løses. Still krav til bosted, mat og den praktiske hverdagen. Og godta at far ikke løser ting på samme måte som deg:) Lag gode og skriftelige avtaler, der dere blir enige om fremtiden, og hva dere evt kan gjøre for å øke samværet med deg da.

Og uansett om det kommer en stemor og søsken inn i bildet, barnet vil ha bare en mamma, og det er deg:))

 

Lykke til med avgjørelsen og utdanningen!

 

 

[ostekaka]

Jeg tror at barnet kommer til å savne deg mer enn han nå savner faren, om dere bytter. Jeg tror at så små barn i de aller fleste tilfeller har det bedre hos mor, enn hos far, om en må velge. Det har noe med den mykhet og varme mødre har i omsorgen.

Jeg tror ikke du kommer til å få det noe bedre om du gir fra deg hovedomsorgen, jeg tror du kommer til å bli ensom og trist og savne ungen din. Jeg tror heller ikke nødvendigvis det kommer til å bli så lett for deg å få ungen tilbake, når du er ferdig å studere.

 

Det finnes jo mange alternativer, det er en organisasjon som arrangerer ulike tilbud til alenemødre, du kan snakke med helsestajonen om å finne andre i tilsvarende situajon, du må forsikre deg om at du får alle ytelsene du har rett på så du ikke sliter med dårlig råd på toppen, og du må bruke din egen familie, invitere dem på besøk, og reise til dem.

Om ting er for stritt akkurat nå er det også et alternativ med pause i studiene, et år fra eller til spiller ikke den største rolle.

 

Lykke til.

[smillas]

Hvis det er et problem for deg som du skriver at "BF etablerer seg med en partner og får en familie, da ser jeg for meg et marerittaktig scenario at jeg får en slags "helgetante" posisjon, med en annen kvinne som får mer tilknytning til barnet mitt enn meg." så bør du ikke gjøre det.

 

Hvis han skal flytte ut fra guttekollektivet, så er han snart på jakt etter en partner, som sikkert også vil ha egne barn. Dette må du kunne finne deg i.

 

Merker at jeg ALDRI ville gjort dette, men det er sikkert ikke det verste for barnet, det er muligens verst for deg? Uansett, du må jo virkelig ikke stenge for at BF får etablere seg på nytt, da. Det har du ingen rett til.

 

[vimsan]

Jeg tenker: Om du synes dette kan være det rett... Hvorfor ikke skrive en avtale om å prøve det ut i 6 mnd? Hvis du/dere/faren ikke synes det fungerer så flytter han tilbake til deg. Da får man prøvet ut hvordan det vil være. I avtalen (som begge signerer) Kan det stå at det er du som får bestemme om det skal fortsette eller ikke etter prøvetiden. Far kan bestemme om han ikke ønsker omsorgen så klart.

[*-*]

Jeg tror du må være forberedt på at pappan kan overta hovedomsorgen permanent dersom gutten flytter til ham nå - eller kanskje dere kan ha 50/50 etterhvert hvis det er et alternativ. Hvis sønnen din bor hos faren i flere år nå, så er det vel sannsynlig at det ikke vil være bra for ham og bytte hovedomsorgsperson enda en gang.

Jeg tenker at det kanskje er en litt for voldsom omveltning for en toåring å bytte hovedomsorgsperson, han skjønner ikke så mye og du er hans trygghet og faste holdepunkt. Jeg ville nok kanskje snakket med fagpersoner før jeg bestemte meg.

 

Jeg tenker i utgangspunktet at barn kan ha det like bra hos både mor og far, men det kommer også an på hvem de er mest knyttet til. I dette tilfelle er det åpenbart deg siden far ikke bor i samme by en gang. Det kan hende han kan knytte seg like mye til far, men sånn som situasjonen er akkurat nå ville jeg tenkt at gutten har best av å få bli hos deg.

Hvis du vurderer å bytte fordi du tviler på dine egne evner som omsorgsperson eller føler deg presset av barnefar, syns jeg du først og fremst skal ta kontakt med en aleneforening der du bor eller helsesøster. Det er mange som er alene med barn og som studerer, det er hjelp og støtte å få. Det kan godt hende at far til gutten vil bli en veldig god hovedomsorgsperson, men med det livet han lever uten å ha tilrettelagt for samvær med sønnen sin i eget hjem en gang ennå, enda sønnen er to år, så syns jeg ikke det høres ut som om han har noe bedre forutsetninger enn deg for øyeblikket. Han vet jo egentlig ikke hva det vil si å ha barn til daglig.

Hvis du virkelig ønsker å overføre omsorgen til faren fordi du føler at det er best for dere alle, at du helst ikke vil ha omsorgen nå samtidig som faren ønsker sterkt å den, ja da bør du jo gjøre det! Det går helt sikkert fint. Men jeg tror dere bør få hjelp av fagpersonell og ta det gradvis. Og så er det, som en annen sa over her, veldig trolig at både du og barnefar får nye kjærster og etablerer dere på nytt. Sønnen din har to foreldre som ikke er sammen, og da får han godt mulig to familier med stemor og stefar og flere søsken etterhvert. Det er du nødt til å regne med. Hvis du vil overlate omsorgen til barnefar på grunnlag av at du skal være barnefars nærmeste, da kan du nok komme til å slite.

[freebird]

Kjære Naksitrall.

Jeg har lest innlegget ditt og jeg synes du er en veldig modig og reflektert dame! Det at du klarer å fokusere så mye på hva barnet ditt er tjent med og mindre på hva du selv føler vitner om at du er en oppegående og god mor.

 

Du sier at det går på helsa løs å få kabalen i hverdagen til å gå opp og barnet ditt har helt klart ikke godt av en mor som alltid er sliten, alltid har dårlig samvittighet både for skolen og for barnet. I en drømmeverden hadde du og BF bodd i samme by og fått alt til å fungere, men når virkeligheten nå en gang ikke er sånn så må man se etter andre løsninger.

 

Det er mange her som mener at barn har det best med moren sin og savner henne mer enn pappa. Her er jeg av en litt annen oppfatning, jeg tror ikke nødvendigvis at mødre er nr 1 og fedre nr 2. Jeg har selv levd med stebarn i mange år og opplevd deres reaksjoner på å være borte fra både mor og far. Jeg blir provosert av mødre som automatisk opphøyer seg selv fordi de selv føler en sterk tilkytning til barnet. Jeg er mor selv og vet at jeg ville savnet min datter veldig om jeg ikke skulle bo sammen med henne fast. Men jeg vet også at hun ville komme til å ha det helt fint hos faren sin og med hverdagen der om vi skulle gå fra hverandre.

 

Det er klart det er skummelt å tenke på å gi fra seg hovedomsorgen, det er jo denne "makten" som mange mødre sitter på og er "avhengig" av. Men jeg vil tro at det går an å lage ganske solide avtaler som skal "revideres" på gitte datoer frem i tid osv. Om barnet viser tegn til å ikke trives, om far ikke makter hverdagen osv så går man tilbake til start. Jeg er ikke advokat selv, men jeg vil tro at man skal kunne klare å sette opp en ganske klar og "vanntett" avtale slik at du ikke blir avspist med helge-samvær etter studiene.

 

Om man ser på det langsiktige så er jo barnet tjent med at du får deg en god utdannelse som vil gi deg en god jobb og et stabilt liv fremover. Så lenge dette er vel gjennomtenkt og forberedt så tror jeg at det kan gå riktig bra, selv om det vil være vondt å være borte fra barnet. Man må selvfølgelig ha en prøveperiode først for å se om det fungerer for alle parter, far må få seg en egen bolig og jeg synes også at samvær bare hver 3. helg høres lite ut. Men dette er jo noe dere må finne ut av, mange detaljer å tenke over.

 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til fremover, uansett hva dere velger å gjøre. Jeg synes du er modig!!!

[Naksitrall]

HI her.

Vil først takke alle for gjennomtenkte og saklige kommentarer. Dere har gitt verdifulle innspill om både det praktiske i hverdagen, måter å ordne dem administrative og juridiske siden av samarbeid med barnefaren og gitt meg endel til ettertanke.

 

I en lengre periode har jeg følt at jeg kommer til kort i rollen som forelder. I ønsket om å gi mest mulig til barnet, gi det en trygg, stabil og gledelig barndom, har jeg etterhvert begynt å se alt jeg IKKE kan tilby h*n, og overse det h*n faktisk får. Nå er h*an i en barnehage h*n trives utrolig bra i, har en mor som står på for å gi h*n en fin hverdag og sikker framtid, h*n er trygg, tillitsfull og frisk, og har foreldrene som samarbeider fint og er begge helt forgapt i ungen. Fine ferier og kjærlig slekt (langt unna, riktignok). At jeg er villig til å vurdere å gi fra meg hovedomsorgen og daglige samværet med ungen så h*n skal være sammen med pappa'n, IKKE pga at jeg vil feste/leve for meg selv, men for at jeg at jeg kan bygge en trygg base for oss - meg og h*n.

 

Når det gjelder deres oppfordringer til å akseptere at barnefaren kan/vil etablere seg med en annen person, som vil ha innflytelse på barnets liv, sier jeg bare -- for all del. Jeg unner han å være lykkelig, og ønsker at barnet skal ha ressurspersoner i sitt liv. Det jeg er redd for, er at barnet skal bli "tatt opp" i en annen familie, og jeg ville hatt kun perifer rolle i hans liv.

 

Nå har jeg søkt om boplass i et sosialt bofelleskap med flere enslige omsorgsgiverne som deler på oppgaver som matlaging, barnepass og tidvise dugnader. Krysser fingrene og håper at vi kommer inn. I tillegg har barnehagen åpnet et kveldsbarnehage tilbud 2 kvelder i uken, pluss lørdagsbarnehagetilbud fra aleneforeldreforeningen. Også har jeg hivd meg rundt og ordnet flere ting som jeg ikke kommer til å ramse opp her. Så jeg begynner å føle at hodet er over vannet nå. På sikt kommer jeg og barnefaren til å ende opp i samme by, men foreløpig kan toåringen forhåpentligvis slippe å få endevendt hverdagen sin.

 

Utrolig hvor stor forskjell det utgjør å få snakket ut, og få bekreftelse at man ikke er helt på vidden som forelder. Spesielt vil jeg si takk til Junijente fikk junijente og Madam Butterfly. Deres kloke ord varmet meg.

 

Beste hilsener,

[freebird]

Å så godt å høre!! Ikke noe er bedre enn at du føler deg komfortabel med det valget du har tatt, da kan du fokusere på å fortsette å være den gode moren du er! Bofellesskapet osv hørtes ut som veldig gode idéer, det virker som du har funnet fram til veldig gode løsninger for deg og barnet ditt!

 

Når det gjelder din bekymring for å bli "utkonkurert" av en evt stemor så forstår jeg deg godt. Men som stemor selv så kan jeg fortelle deg at mor er mor, uansett. Jeg har vært tilstede i hele livet til mitt yngste stebarn, fra hun var 1-2 år har hun bodd hos oss 50 %. Men selv etter alle disse årene ville hun valgt moren sin uten å blunke om hun måtte ta en av oss.

 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til og at de nye ordningene gjør at du kan få hodet ordentlig over vannet og nyte livet med barnet ditt!

Klem fra meg )