Overlate hovedomsorgen til barnefar? trenger deres synspunkter

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har gått og kvernet på tanken en stund, men synes nesten det er for viktig skritt uten å gå over absolutt alle mulige scenarioer, og helst få høre/lese erfaringer og synspunkter fra andre i liknende livssituasjon.

 

Begynner med å beskrive forholdene. Jeg er en student med et barn, barnefaren og jeg har godt samarbeid og han er veldig ålreit person, som grunnleggende har de samme verdiene om barneoppdragelse og etikk som meg.Vi har våre uenigheter, men er begge veldig glade i barnet, og vil det beste for han. Nå er barnefaren i èn by, og jeg i en annen. Hadde vi vært i samme byen, ville det kanskje vært kjempeenkelt - en 60/40 delt omsorg, felles foreldreskap og fryd og gammen, men så enkelt er livet ikke. Han vil ikke flytte, da han har den beste jobben for ham der, og nettverket osv. Jeg kan ikke flytte, pga studiene, og det er enda flere år igjen. Barnet er 2år gammelt og har begynt i barnehage her, og jeg sliter halsen av meg med skole og barn. Har veldig lite sosialt nettverk her for tida, og nesten ingen støtte enn barnehagen som har en kveldsbarnehage tilbud. Barnefaren pendler til byen vi bor i, sånn ca. hver tredje helg, og ferierer sammen med barnet (juleferie/påske/3 uker om sommer). Studiet er meget hardt, og jeg har allerede investert mye av min livsenergi på å skulle gjennomføre det, dessuten er det viktig for barnet at h*ns mor skal ha en solid utdannelse og god jobb. Barnet har vært hos meg i sine to første leveår, og faren sier at han er en like reel omsorgsperson for ungen som jeg, og at ungen har like stor rett på å få en sterk tilknytning til han som til meg, og det er jeg forsåvidt enig i - et barn trenger alle de omsorgsgiverne h*n kan få, og definitivt to interesserte foreldre. Hvis vi skulle bli enige om at han skulle overta hovedomsorgen, ville det være meg som ville da pendle hver tredje helg, tilbringe julen/påsken med barnet, og evt. sommerferien (kan søke sommerjobb i byen til barnefaren). Når studiene ville da være ferdige, ville jeg da flytte til byen der barnet og BF bor.

 

Nå kan man ikke si med 100% sikkerhet hvordan et annet menneske er, men per dags dato er barnefaren veldig ålreit fyr. Han er veldig kjærlig med barnet, lar ungen prøve seg på ting, men har tydelige grenser, er veldig imot psykisk og fysisk vold i oppdragelse. Han er også nokså oppegående individ med et godt sosialt nettverk og flere venner som har små, så de kan forholde seg til hans livssituasjon. Han sier at jobben hans er nokså fleksibel, så han ville ha god tid til barnet.

 

Sålangt er historien bare roser og nattergaler, men her er altså grunnene til mine tvil : han har minimal erfaring med den praktiske hverdagen, og har veldig lite forutsetning å virkelig kjenne hvordan det er å være den eneste omsorgsgiveren til barnet. Tidligere har det alltid vært en hjelpende hånd - eller to eller tre - i bakgrunnen, så han kunne nok kose seg under samværet med barnet, men ikke kjenne de utfordringene det kan by på. For eksempel, er han veldig fornøyd med å holde innsatsen på hjemmefronten til det minimale, har veldig lite variert kosthold og en stygg vane med å ihjelsteke absolutt alt. Det er nok pirking i forhold til alt det gode jeg har nevnt, men det er nå med. Et annet eksempel at han nå bor i et bofelleskap med andre gutta boys, og har til tross for ganske lang tid ikke gjort hverdagen sin mer barnevennlig - overnattinger hos han er for eksempel uaktuelt. Så jeg tenkter endel på hvordan han ville håndtere aleneforeldreskapet. Hvis ikke han ville takle det - hvordan ville det gå om jeg måtte sette reversen i og ta hovedomsorgen tilbake - hvordan det ville være for meg, og for barnet.

 

Tenker også hvordan det ville føles for ungen å bli levert fra den ene personen til den andre. Barnet er bare 2 år, så bevisste minner ville h*n nok ikke ha om dette, men hva om det vil skade h'*n følelsesmessig så barnet får tilknytnings- og tillitsproblemer senere i livet.

 

Hvis omsorgsovertaklelsen skulle gå bra, lurer jeg på om jeg skulle "miste" barnet. Når jeg om noen år flytter til byen, da er ungen nesten 6 år, og har bodd hos pappa de siste 4 år. Det er tvilsomt at barnet vil ha det godt av 50/50 ordning med to hjem, og hvis BF etablerer seg med en partner og får en familie, da ser jeg for meg et marerittaktig scenario at jeg får en slags "helgetante" posisjon, med en annen kvinne som får mer tilknytning til barnet mitt enn meg.

 

På en annen side - jeg synes ikke mine engstelser ikke bør spille en avgjørende rolle når tross alt barnet har TO foreldre, og faren SIER han er like opptatt av barnet. Jada.

 

Leser over innlegget, og ser selv at jeg heller mot den løsningen hvor han overtar omsorgen, men trenger som sagt gode tilbakemeldinger fra alle dere aleneforeldre i land og strand. Har noen hatt positive opplevelser med en slik ordning? Har noen hatt negative opplevelser, og i såfall - hvilke? Setter pris på deres tid og oppmerksomhet, signerer

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært der selv, men en venninne har gjort akkurat det samme som deg, eller gjort det du vurderer å gjøre. Og vet du hva - det fungerte veldig bra! Nå er datteren så stor at hun kan flytte til mor for å gå på videregående, og det er til det beste for alle parter både det som har vært og det som er.

 

Jeg tror nok barnet vil være tjent med at den som er hovedomsorgsperson har tid og overskudd til det. Du skal utdanne deg, og det er viktig både for deg og barnet. Kanskje vil du få mer overskudd til barnet dersom far tar hovedstøyten? Og en mann burde vel kunne se at han må endre på end el ting dersom dette skal la seg gjennomføre.

 

Jeg hadde villet drøfte dette med han, men sette en del forutsetninger, lage klare avtaler osv. For eks, han må skaffe seg et egnet sted å bo, han må ha et variert kosthold - for ingen av dere vil vel at ungen skal få mangelsykdommer:) Du skal ha samvær sånn og sånn, men mulighet for utvidelse når barnet er større og du er ferdig med utdanningen. Ha skriftelige avtaler, også om framtiden - sånn at du er sikret samvær med ungen - mange fedre angrer bittert på at de ikke gjorde det da de skilte lag med mor.

 

Du kan selvfølgelig ha barnet hos deg de helgene dere skal ha samvær. Barnet vokser til og blir eldre og tåler mer - og da vil nok det gå helt fint:)

 

Husk at du vil aldri, aldri, aldri bli en helgetante - barnet har nemlig bare en mor, og det er deg!!

 

Lykke til:) Og vær stolt av at du er voksen nok til å se dine begrensninger og muligheter!

[Anonym bruker]

eg synes du er modig og sterk som vurderer dette som en reel mulighet. kjenner ei som ikke engang stoler på at samboeren eller besteforeldre klarer å gjøre en god jobb med barna uten at hun er der! og samboren hennes er ufattelig flink med de!

 

tilbake til din sak, nå har jeg ikke en bf som stiller opp, men dersom jeg hadde hatt en slik bf som ditt barn har, så hadde jeg nok gjort det samme som deg! jeg er av den tro at fedre KAN gjøre like god jobb med barna som mødre, og det er styrke i å kunne se sine begrensninger!

nå er jo valget opp til deg, og som hun over sier du må få på plass skikkelige skriftelige avtaler om samvær og fremtiden. han bør og flyttetil en egen leilighet. kanskje fvk kunne hjulpet dere med alt det praktiske?

 

lykke til! tror at så lenge barnet ditt har det godt og er trygg så er det det beste

[Anonym bruker]

Dette er virkelig ikke enkelt.

Det høres ut som du tar en høy god utdanning og det står det respekt av.

Sakkyndige vil nok mene at barnet vil ta skade av å bli flyttet.

Og det er også alle disse små negative tingene som du nevner.

Du bør tenke deg godt om!

Det er barnet ditt dette gjelder. Personlig ville jeg "forenklet" studiet, og tatt det over flere år, eller tatt ett lettere studie om jeg så at hverdagen ikke gikk rundt.

Du er nå blitt mamma, og forholdet ditt til gutten din vil være livsviktig og livslangt.

 

OM du heller mer for å flytte han vil jeg anbefalle deg å kontakte en advokat så papiret etc blir riktig. Sørg for å få delt omsorg, slik at pappan ikke kan flytte gutten det andre kanten av landet.

 

Selv har jeg valgt bort den store drømmen om å bli lege eller politi, og heller tatt lærerstudiet med tanke på den livssituasjonen jeg har, alene med barn.

 

Tenk deg veldig veldig godt om!

[Milly::)]

Det der hadde jeg seriøst aldri gjort... Skal du se han bare hver 3 helg da?? Har du virkelig satt deg inn i hvordan det vil bli å ikke se sin sønn oftere enn dette... Helt ærlig forstår jeg ikke at du kan vurdere det en gang... Det er sønnen din... Å de negative sidene du legger frem om faren hans, bare det at du er litt i tvil om at han er egnet som hovedomsorgsperson, hadde vært spikeren i kista for meg iallefall, når det gjelder en slik sak... Sikkert ikke svar du ville høre, men jeg kan bare ikke forstå at du kan vurdere å gi fra deg hovedomsorgen til din 2 år gamle sønn.... Jeg er også student, begynte å studere på universitetet når hun lille var 2 uker, så jeg vet hva det er å være student å ha barn... Var alene fra dag en med henne, barnefar har vanlig samvær da men... Men kunne aldri i mitt liv vurdert å gi fra meg hovedomsorgen, og sett hun bare hver 3 helg....Jeg hadde tenkt veldig nøye gjennom dette her altså...

[Anonym bruker]

Hei heiSå bra du tenker sø nøye gjennom det,men snakk med folk som har intersse for sann,og vet litt om barns reakjoner og familielive.Da hører du sikkert mye,men da er det enklere og se hvor du står også.

Jeg har selv drevet med samtale,sjelesorg og veiledning og tatt utdannelse innen dette,og vet at ting som skjer rundt 0-6 er veldig viktig for reesten av livet..

 

Og moren er utrolig viktig i forhold til å lære om relasjoner,nærhet,lyst-tifredstillese,sosiale osv og faren er og viktig i forhold til identitet,selvbilde,verdifullhet osv..

Far og Mor er LIKE viktig,men desto forskjellige og påvirker barnet forskjellig.

 

Og det er jo fantastisk at dere har et så bra forhold dere i mellom!

[Anonym bruker]

anonym 23.02

 

hvordan vil det da påvirke et barn når de lever uten en far eller farsfigur??

kan du noe om det? seriøst spm!

[Anonym bruker]

Først og fremst vil jeg si at du virker utrolig reflektert!! - Dette har du virkelig grublet på...Hva avgjørelsen blir, er det kun du, og du alene som må stå for..Jeg regner med at du vil få både for og i mot svar her, så da er du vel gjerne like langt?

 

Jeg er også alene med en liten skatt på 3 år...Jeg bor i en by, langt unna familie og barenfar. Jeg har som du, kun barnehagen. - Men, vet du? Jeg hadde aldri klart det du vurderer..-men, så har jeg heller ikke den tillitten du har til barnefar..Skal ikke gå inn på vår relasjon her, men en ting kan jeg si, og det er at det er utrolig kjekt å høre om skillte forelsre som har et godt samarbeid!

 

Grunnen til at jeg ikke hadde kalrt det du vurderer er flere ting.. på det egoistiske panet så er det rett og slett fordi jeg ikke hadde kunnet fungere uten min lille øyensten...Skatten min er hele livet mitt.. å om jeg hadde mått velge, så hadde han kommet før alt annet! Også utdanning! Og jeg har 6 års utdanning om 1 år! Det har vært tøft til tider, men absolutt verdt det..og jeg hadde sluttet på dagen, om jeg hadde måttet velge.. Du skriver at studiet ditt er hardt..-men har du snakket med veileder om å få det litt mer tilrettelagt pga situasjonen din? Det er jo slik at man ikke MÅ gå opp til alle eksamene det året de blir satt opp..Det går fint og trekke seg, og på denne måten "kjøpe"seg et ekstra år? Hvordan har du det når barnet er vekke fra deg i legre perioder,eks. i feriene? Det er noe å vurdere, at da blir det lik du har det, i flere år fremover.. jeg er syyk av savn når han har vært på ferie hos pappaen sin.. Hva tror du selv?Jeg vet i hvertfall at min motivasjon for utdanningen hadde vært en saga blott.. er du strukturert i hverdagen? At du bruker tiden godt på skolen, slik at du har litt fritid når du er hjemme?

 

Dette er fullt og helt din avgjørelse...og jeg må si det står respekt av bare tanken på det...reflektert er du også!!

 

Lykke til med tung tung avgjørelse!

[Anonym bruker]

Vil fortelle deg min historie...

 

Jeg var gift med faren til mine tre unger. Vi bodde i en liten bygd på hans hjemsted. Jeg var bare 15 da vi ble sammen, 18 da vi gifta oss og 19 da eldstejenta kom. Vi bodde på et småbruk. Etterhvert ble det for å si det pent, mindre hyggelig i heimen. Etter 9 års ekteskap, og altså tre barn ble vi separert. Jeg er opprinnelig fra Oslo, og følte ikke at jeg kunne bli boende på bygda, uten utdannelse, og uten jobb. Hadde vært hjemme med ungene. Så da faren bytta jobb for å kunne ta seg mer av ungene, så avtalte vi at vi skulle prøve hvordan det gikk at ungene ble boende hos ham. Jeg flytta 25 mil unna. Jeg syntes faktisk at ungene hadde det bedre på et småbruk på landet, med famlie, venner, skole og barnehage, enn i en liten leilighet i Oslo med bare meg...

Siden minstemann bare var to, og for å slippe altfor mye reisetid for ungene, leie jeg en leilighet der ungene bodde, og hadde kun en liten hybel i Oslo. Dro dit annenhver helg og i ferier.

Etterhvert syntes ungene at det var mer stas å skulle komme på besøk til byen, enn å skulle være på bygda hele tiden, spesielt de to største som er jenter.

Fikk meg da en større leilighet der, og droppa den på bygda. Etterhvert tok de ekspressbuss fram og tilbake.

De har *aldri* klaga over lang reisevei, og eldstejenta som nå har fylt 20 kommer fortsatt på helgesamvær:)

Hun hadde sommerjobb i år og kunne ikke komme på ferie, men hu på snart 18 var her i to uker sammen med lillebroren. Har et kjempegodt forhold til alle tre, og spesielt eldstejenta ringer meg mye, hver dag i perioder, bare for å skravle (familie&vennerab. er en fin ting!)

Selvfølgelig var det utrolig tøft i begynnelsen, hadde tross alt gått hjemme med dem på fulltid, og overgangen til annenhver helg og ferier var stor. Men, man tilpasser seg, og alt blir faktisk en vane.

Min minstemann var jo som din sønn to år den gangen, og han husker ikke at jeg og pappaen noen gang har bodd sammen. Da han var mindre var han utrolig pappadalt, men nå er det nok like stor stas med meg faktisk... Han er straks 14, og den minste gullungen min har blitt en diger bengel på snart 180 og med 45 (!) i sko.. Synes han har vokst for hver gang jeg ser ham...

 

Du har en tøff beslutning å ta, men snakk med pappaen, og sett krav til bolig og det at han må skjerpe kostholdet.

Jeg ville nok kanskje prøvd å få til samvær annenhver helg, og ikke hver tredje siden han er så liten.

Og husk, ungene er jo ikke våre private eiendeler, de har gjerne en far som er like viktig for dem:) (Jada jeg vet at noen gir blaffen i unga sine)

 

Og disse som skriver som om du skulle være fulstendig hjerteløs som vurderer å la ungen bo hos far, det er sånne som nok sørger for at prosentandelen av unger som bor hos far er så liten. Du vil ikke tro hvor mange dumme spørsmål jeg har fått de siste 12 åra. Hva var galt med meg? Hvorfor tapte jeg saken? Kunne jo bare svare at det var ikke noe galt med hverken meg eller far, bortsett fra at jeg ville bort fra den lille bygda da jeg ble skilt. Og jeg tapte ikke saken, for vi var aldri i retten...

 

[Anonym bruker]

hva med å lage en avtale med barnefar med en nøytral 3pers til stede(eks barneverntj) at han kan ha barnet i en mnd du har barnet 1 helg...han skal klare seg alene og løse praktiske oppg ol....fungerer det greit og du ser at dere alle er tjent nmed det kan du vurdere hoved spm ditt på nytt.

 

Lykketil

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri klart det:=( Se barnet mitt kun hver tredje helg.Nei jeg tror ikke det er bra for barnet i det hele tatt!Ungen driter i hvilken lang flott utdannelse du skaffer deg.Når du er ferdig med utdannelsen så hjelper ikke det han.Går ikke an å skru tilbake tiden.Han blir aldri 2 igjen!Hvorfor tar du ikke en kortere utdannelse eller skaffer deg en jobb som alle andre?

 

 

[Ella28]

Jeg vet ikke om jeg er særlig objektiv her nå,men jeg tenker som så...du virker til å være veldig opphengt i studiet ditt! For meg høres dette ut som at du står foran et valg- fortsette på studiet,eller ofre det/utsette det for å prioritere sønnen din i disse viktige første årene av hans liv!

Jeg er ikke i tvil om hva mitt valg ville vært,men så er vel det heller ikke av betydning her- poenget er nettopp hvilke verdier og prioriteringer som veier tyngst hos deg! Du skal vite at ditt forhold til din sønn vil bli markant forandret hvis du gir fra deg omsorgen til faren hans. Du vil ikke få oppleve hverdagen med han lenger. Det tror jeg du bør tenke lenge og vel gjennom.

Personlig ville jeg hatt store betenkeligheter med å flytte et barn fra en som har vært hovedomsorgsperson,til en som har vært helgeforelder. Spesielt når barnet er så lite som 2år,og samværet har vært kun hver tredje helg. Det er jo svært sjeldent for et så lite barn! Husk at de har jo ikke noe tidsbegrep i det hele tatt. Har du tenkt igjennom hva det kan gjøre med han å bli revet bort fra sin mor som han har tilbrakt nesten all sin tid med? Psykologisk sett identifiserer han seg vel fremdeles med deg,dere har vært og er i en symbiose.

Han ville vel også måtte byttet barnehage? Altså ville hele hans verden slik han kjenner den idag forandre seg. Jeg tror det ville påvirke han dypt psykologisk,og den sjansen ville altså ikke jeg tatt. Det hadde jeg rett og slett ikke turt.

Hvis jeg var deg,ville jeg tatt en prat med en fagperson om dette,før du tar en avgjørelse om dette.

Jeg forstår at dette studiet er veldig viktig for deg. Så dette blir et livsvalg du tar for deg og sønnen din. Studier kan alltids utsettes og tas opp igjen senere. Det kan IKKE barndommen til sønnen din! Han gir vel blanke i om mammaen hans har en "høy utdannelse og en bra jobb". Han vil vel heller ha mammaen sin TILSTEDE i livet sitt!

Jeg ser at det er mange som mener dette er en positiv ting,at du klarer å være så "reflektert" osv. Jeg synes du enten er fryktelig egoistisk,eller altfor påvirket av dine egne/andres forventninger til deg om at du skal fullføre den utdannelsen du har begynt på. Den er fullstendig uviktig i det lange løp!

Og jeg sier alt dette fordi: sønnen din ser kun sin far hver tredje helg,og i ferier! Han er derved IKKE å regne som en likestilt omsorgsperson som deg!!! Samme om dere har samme verdier osv og han er en god omsorgsperson og dere samarbeider godt. Dette er snakk om at sønnen din er STERKT knyttet til deg psykologisk og følelsesmessig! Dette ville gjeldt tilsvarende om det var faren som var nærmeste omsorgsperson,altså er det ikke det med at du er mor,men det at du er den han har hatt der hele tiden,som han er mest tilknyttet og identifiserer seg med!

Men for all del,dette er ditt valg. Og husk på det: Det er ikke DIN SØNN som får velge. Hva tror du han ville valgt?

 

 

[Ella28]

Jeg må bare tilføye: hvis det skulle være slik at du synes omsorgsoppgaven er for tung for deg,synes jeg saken stiller jeg litt annerledes. Hvis du merker at din kapasitet ikke strekker til,fordi du har for lite støtte osv,og at det påvirker hvordan du fungerer som mor,synes jeg det er en litt annen sak. Men det hørtes ut som om det var pga studiet ditt at du synes ting blir slitsomt.

Du skal vite at alle småbarnsforeldre har det slitsomt,om de så er alene eller i forhold. Man må ofre noen ting i livet når man får barn. Senke forventningene til det sosiale livet,holde ut en trangere økonomi,mindre søvn,lite tid til egne interesser osv osv. Det kan man ta igjen senere.

[Naksitrall]

HI her.

Vil først takke alle for gjennomtenkte og saklige kommentarer. Dere har gitt verdifulle innspill om både det praktiske i hverdagen, måter å ordne dem administrative og juridiske siden av samarbeid med barnefaren og gitt meg endel til ettertanke.

 

I en lengre periode har jeg følt at jeg kommer til kort i rollen som forelder. I ønsket om å gi mest mulig til barnet, gi det en trygg, stabil og gledelig barndom, har jeg etterhvert begynt å se alt jeg IKKE kan tilby h*n, og overse det h*n faktisk får. Nå er h*an i en barnehage h*n trives utrolig bra i, har en mor som står på for å gi h*n en fin hverdag og sikker framtid, h*n er trygg, tillitsfull og frisk, og har foreldrene som samarbeider fint og er begge helt forgapt i ungen. Fine ferier og kjærlig slekt (langt unna, riktignok). At jeg er villig til å vurdere å gi fra meg hovedomsorgen og daglige samværet med ungen så h*n skal være sammen med pappa'n, IKKE pga at jeg vil feste/leve for meg selv, men for at jeg at jeg kan bygge en trygg base for oss - meg og h*n.

 

Nå har jeg søkt om boplass i et sosialt bofelleskap med flere enslige omsorgsgiverne som deler på oppgaver som matlaging, barnepass og tidvise dugnader. Krysser fingrene og håper at vi kommer inn. I tillegg har barnehagen åpnet et kveldsbarnehage tilbud 2 kvelder i uken, pluss lørdagsbarnehagetilbud fra aleneforeldreforeningen. Også har jeg hivd meg rundt og ordnet flere ting som jeg ikke kommer til å ramse opp her. Så jeg begynner å føle at hodet er over vannet nå. På sikt kommer jeg og barnefaren til å ende opp i samme by, men foreløpig kan toåringen forhåpentligvis slippe å få endevendt hverdagen sin.

 

Utrolig hvor stor forskjell det utgjør å få snakket ut, og få bekreftelse at man ikke er helt på vidden. Spesielt vil jeg si takk til Anonym 10:24, A. 20:27, A. 00:03, A. 02.25. Deres kloke ord varmet meg.

 

Beste hilsener,

[Anonym bruker]

Så spennende tråd og kloke innlegg.

Godt å lese at du ser ut til å få til hverdagen med sønnen din.

Jeg er også student og alenemor og sliter med følelsen av og ikke strekke til. Ikke noen god følelse.

Har tenkt mye på at det måtte vært fantastisk å bo i et slags bofellesskap som det du beskriver, men har ikke funnet det her.

Kan du si noe om hvor det finnes? Og er det aleneforeldreforeningen som organiserer bofellesskapet?

Hadde vært veldig interessant å finne ut mer om det for meg og min sønns (snart 2 år) del og.

På forhånd takk og masse lykke til til dere :-)