Jeg skal bli stemor til min manns nye barn.

[Anonym bruker]

Jeg har tilgitt, hatet, gråtet, skriket og hylt.

Men tilgitt min mann for utroskap.

 

Utroskapet ble så klart unnfangelse av en liten skapning.

Tiden er snart inne og jeg kjenner angsten knyter seg opp etter halsen.

 

Selvfølgelig skal min mann ta ansvar, for meg var ikke det et spørsmål, men jeg kjennet angsten biter meg for hver dag nå.

10 dager igjen til termin og jeg funderer på om jeg er klar for dette jeg har tilgitt.

 

Babyting er handlet inn både her og hos moren til barnet. Men jeg vet ærlig ikke om jeg faktisk klarer å gjennomføre dette.

 

Trodde jeg virkelig hadde lagt dette bak meg, men tydelig ikke.

Tenker på alle blikkene og all praten, for å ikke snakke om hva jeg har klart å tilgi.

Phu, godt å få ut og takk for at dere leste dette.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg kjenner en som har vært igjenom mye av det samme. hun syntes det var drittøft når barnet kom og de første månedene etter på. men nå har hun vendt seg til det, og far og mor til barnet har blitt enige om det meste. så det er ikke noe kranlig eller slikt.

 

hun er en tøff dame og jeg tror hun er glad i stebarnet sitt.

 

hold ut og ikke gi deg nå. gi det i hvertfall noen måneder. sånn at du kommer over det som gjør mest vondt!

[Anonym bruker]

Må si du er tøff!!

En ting er å tilgi utroskap, men når det er et uskyldig barn inne i bildet blir det værre. Det barnet vil jo alltid minne deg på utroskapet.

 

Men er du sterk vil du med tiden legge dette bak deg, og knytte bånd til dette barnet som er hetl uskyldig oppi det hele. Kanskje det er tungt og vanskelig i begynnelsen, men kanskje du vil bli sterkt knyttet til dette barnet du også.

 

Du får bare prøve å se hvordan det går. Men skjønner godt det er tøft for deg.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner moren til et "sånt" barn. Det har gått ganske bra. Pappaen og familien hans har helgebesøk hjemme hos seg av og til, og noen ganger reiser de til der mor og barn bor. (forskjellige landsdeler)

 

Eldste dattera til nybakte pappaen har ikke snakket med ham siden hun fikk vite om det. Hun er voksen, eldre enn moren til ungen. Men bortsett fra DET, så har ting gått greit.

 

Du er jammen litt av ei dame, fru anonyme hovedinnlegger! Har du tenkt så langt, så går det sikkert bra resten av biten også. Flink er du!

[Anonym bruker]

Må innrømme at jeg ikke hadde klart å tilgi dette slik du har gjort. Ikke for at barnet som ble unnfanget i og for seg utgjør noen forskjell i "grad av utroskap", men fordi det som du skriver alltid vil minne deg om det.

Jeg kjenner en familie som har vært gjennom det samme. Her tok ikke faren (som hadde vært utro) noe ansvar for barnet (som nå er voksen). Denne faren angret dette veldig senere og prøvde da (sammen med sin kone) og få et forhold til barnet. Dette fungerte ikke.

Det jeg prøver å si er at dersom dette skal fungere må dere gå helhjertet inn for det fra starten. Det er som du skriver ikke barnet sin skyld. Jeg beundrer deg som tenker du skal klare dette. Husk å ikke bli bitter. Når du velger å gå inn i dette må du samtidig prøve å ikke nære for mange negative følelser (selv om det er vanskelig).

Lykke til! Du virker som et menneske med et stort hjerte!