Jeg har blitt gal, hurra.

[Anonym bruker]

De siste årene har jeg innimellom hatt turer med angst. Men turene varer lenger og lenger, til tross for at livet mitt egentlig går bedre og bedre når jeg ikke er "på tur". Nå har jeg hanglet siden mai, og tør knapt å gå ut lenger. Noen dager fungerer jeg omtrent som vanlig, andre dager er jeg skikkelig overbevist om at det aller beste for de som er glade i meg ville vært om jeg avsluttet det bedrøvelige livet mitt. En periode var jeg sikker på at naboen åpnet posten min og avlyttet telefonen. Jeg skjønner NÅ at det ikke kan ha vært riktig, han er en grei fyr, men der og da så virket det helt ekte. Små ting, som edderkopper eller høye lyder kan få meg til å nesten pisse i buksa av skrekk.

 

Har vært hos legen og er sykemeldt nå. Skal utredes på psykriatisk poliklinikk for såkalt bipolar lidelse, men blir muligens satt på medisiner før jeg er ferdig utredet.

 

Tingen er at jeg er en forferdelig dårlig mor når jeg turer sånn som dette - veldig mye av arbeidet med ungene faller på mannen i huset. Jeg har dårlig samvittighet, både fordi jeg er en ræva kjæreste og fordi jeg er en dårlig mamma. Jeg finner ikke ro eller konsentrasjon til å være sosial annet enn i korte strekk akkurat nå.

 

Er det noen som har vært gjennom noe liknende? Hvordan i helvete skal dette gå? Hvis jeg skal være sånn som dette her for all fremtid så ser jeg ikke noen mening i livet mitt.

[Anonym bruker]

Ikke bare har jeg blitt tullerusk, jeg er åpenbart alene om det også.

 

DYTT.

[Anonym bruker]

Har ikke opplevd det som du beskriver, men kjenner godt til problemstillingen gjennom jobben min. Kunne bare ikke la inlegget stå ubesvart... Og så vil jeg gi deg en klem og si at det ordner seg! Det er heldigvis veldig god hjelp å få både medisiner og samtaleterapi. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Et kjennetegn ved din lidelse, er at du anklager deg selv for at du er syk.

Du er et vakkert, godt menneske og en god mor, men du er dessverre syk!

Det er ikke din feil!

Du kommer til å få medisiner som vil hjelpe deg, livet ditt vil bli helt annerledes, du blir stabil og trygg! Det kan bli litt prøving og feiling med medisiner, vi reagerer så forskjellig.

Jeg som skriver dette, har vært igjennom mye av det samme som deg, så jeg vet hva jeg snakker om! Vær tålmodig, det beste i livet venter på deg :-)

Ønsker deg alt godt!

 

[Anonym bruker]

Jeg liker selvironien din. Den viser at du er sterk! Av og til må en bare le av alt sammen! "Det e so gale!" Kjenner meg veldig igjen.

En ting er sikkert: Du skal ikke ha det sånn i all framtid!!! Det finnes gode medisiner. Nå når du er i gang med utredning og snart får medisiner, vil alt bli mye bedre! Lykke til!

[Anonym bruker]

Når jeg leser innlegget ditt får jeg bare lyst til å holde rundt deg og si at alt ordner seg. Jeg er helt enig med anonym over her, du er et flott menneske, og det er ikke din feil at du er syk!

Hadde min mor oppsøkt hjelp for sine psykiske lidelser, ville min barndom sett langt mindre tragisk ut. Men på tross av det så har jeg klart meg suverent igjennom livet. Barn er sterke, og du vil få hjelp til å takle angsten på en måte som skåner barna dine. Og for all del, dropp den dårlige samvittigheten, barna dine er heldige som har deg, en mamma som våger å ta tak i problemene sine. Det kommer de til å lære mye av!

[Anonym bruker]

Tusen takk, alle damene! :*

 

Det kjennes bare så vanvittig håpløst ut noen ganger. I dag har vært mye bedre enn i går, heldigvis. Fornuften sier meg at jeg kommer til å bli bedre, men når følelsene overstyrer fornuften i uker og måneder om gangen blir det til slutt vanskelig å velge på hva jeg kan tro på.

 

tusen takk igjen, det er fint å ikke være helt alene i verden. I dag fikk jeg lekt med ungene i flere timer uten å ha lyst til å grine, det gjorde veldig godt. Mannen fikk gjort manneting uten oss og greier. Har rett og slett litt god samvittighet nå, og det er LENGE siden.

 

 

[Anonym bruker]

Så godt å høre! Sånne dager er gull verdt, det er de dagene man skjønner at det ikke vil være kjipt for evig, og de dagene som gir styrke til å fortsette. Du virker som en sterk og oppegående dame!! Klem fra en "medsøster"