Det ER lov å disiplinere barna sine.

[Anonym bruker]

Om du ikke disiplinerer dem, blir barna utspekulerte troll når de blir gamle nok til å skjønne at de triller deg rundt lillefingeren.

 

Å disiplinere betyr ikke å legge hånd på barnet.

Men det er vi som foreldre som er satt til oppgaven det er å oppdra barnet, og mange tror at det er mishandling å sette hardt mot hardt. Det er det nemlig ikke.

 

Barn vil ha viljen sin. Barn vil ha det siste ordet, og barn vil bestemme selv.

Ikke alltid at det er galt, men når vi er redde for å sette ned foten vår, da har det gått for langt.

 

Har lest mange innlegg her om mødre som er fortvilet over to-treåringens kraftige trass-anfall, og ikke aner hva de skal gjøre når ungen skriker høyt og kaster ting, spreller med beina og skriker. Du _har_ lov til å si "nå er det nok!", og se barnet inn i øynene, mens du forteller det med streng stemme at dette er IKKE en ok oppførsel!

Og løfter barnet og plasserer det i enten et annet rom, eller et bestemt sted hvor de kan rase fra seg.

 

Det er ikke barnemishandling å være konsekvent og streng når det trengs.

Det er ikke barnemishandling å snakke strengt til barnet når det er behøvelig.

Det er ikke barnemishandling å si fra at nok er nok.

 

 

Hvordan skal barna lære grenser hvis vi som er foreldre ikke setter dem?

Ikke vær så tafatt i barneoppdragelsen at du lar barnet ta kontroll!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Barn må ha lover og regler og forholde seg til ja. Å at foreldrene holder det dem har sagt. Eller så kan man fort få utrygge barn. De trenger faste rammer i livet sitt.

[Anonym bruker]

Nettopp. Og det er mange som har misforstått dette, og tror de er slemme mot barna sine når barnet trenger konsekvent behandling, både på godt og vondt.

[Anonym bruker]

Du får det til å høres så enkelt ut.

Hva om dette barnet du setter inn på et rom raserer hele rommet i sinne?

Hva om det blir et helvete for resten av dagen og man samtidig skal ta seg av andre barn?

Jeg har ikke vanskelig for å si nei eller være streng, men å framstille det så enkelt som du har gjort, synes jeg er urettferdig mot de som har fått barn med litt mer viljestyrke enn normalen.

 

[Anonym bruker]

Hvis barnet raserer rommet, håper jeg du oppsøker profesjonell hjelp. Eller setter barnet på en krakk foran deg, mens du enten holder han eller henne fast, eller finner et rom som det er ok å rase fra seg.

 

Det er ikke normalt å rasere rommet.

[Anonym bruker]

Ok, da er altså ikke barnet mitt normalt. Fint du innformerer meg, for det har jeg lurt på mange ganger. Jeg ringer legen på mandag og får en haste time, sier til dem at ei på dib sier han ikke er normal, så vi må komme fort inn!!

[Anonym bruker]

hehe.. ingen har sagt det er enkelt;) Men faktisk; for barnets skyld må en gjennom det.

 

Jeg har barn med mye mer viljestyrke enn "normalen" pga ADHD. Kan mase hull i hodet på den mest tålmodige, og kan rase bra fysisk også. Men disiplin har det vært opp i gjennom, du. Knallhard sådan, til tider. Og det ER slitsomt å sette hardt mot hardt. Men skal du få det enklere i det lange løp. så er det utrolig viktig å ta det skikkelig når barna er små. Det er ikkje hjelp i å begynne først når barnet er 10. Da har du tapt. Ikke skyld på viljestyrken til barnet, men heller din egen kanskje litt for svake viljestyrke.

 

Nå er min ADHD'er tenåring, og jeg er glad jeg klarte å stå i "anfallene", da han var mindre. For nå hører han faktisk på meg ang regler som å komme inn om kvelden, ikke gå ut etter innetid, sitte ved middagsbordet med oss andre osv. Han prøver faktisk ikke å bare gå, og drite i det jeg har sagt. Han kunne glatt gjort det, for fysisk er han større enn meg. Og dette har jeg klart med disiplin, og ikke fysisk avstraffelse.

[Anonym bruker]

Anonym 15 37.

 

Kaller du barnet ditt en ADHD er?

 

Noen foreldre er bare litt for opptatte av å ha en diagnose på barna sine:(

[Anonym bruker]

Og noen barn har faktisk diagnosen adhd, anonym 15:45.

[Anonym bruker]

Jeg var på butikken her en dag, og minsten sparket meg i magen. Han hadde gjort det flere ganger allerede, og akkurat idèt jeg passerer en butikkmedarbeider, sier jeg med streng og tydelig stemme at "NÅ ER DET NOK!!IKKE SPARK MAMMA!!"

 

"åh, men han gjorde det jo ikke med vilje" kommer det fra mannen som stablet varer..hehe

Joda, det var med vilje! Og det var ikke første gangen på butikken at han sparket meg, men da hadde mamma fått nok. Han sparket meg ikke mer etterpå.

 

Vi kan ikke la barna våre få så frie tøyler at de ikke klarer seg i den store verden når de skal ut på egen hånd en dag. Det er faktisk et av våre største ansvar som foreldre å sette grenser.

[Anonym bruker]

Og så er det lov å værer uenig i barneoppdragelsen, men ta det opp på kammerset, når ungene ikke hører og ser dere. Ellers manipulerer ungene dere foreldre opp i mot hverandre. Finurlige barn vi har, fra de er veldig små.

Vær oppmerksom på det!

[Anonym bruker]

For å si det enkelt; De som ikke oppdrar ungene får unger som bare foreldrene liker. Har sett mange eksempler på det. Så hvis disse ettergivende foreldrene synes de er så mye bedre foreldre enn andre så de om det. Men de gjør barna sine en bjørnetjeneste. Ingen liker ungene dere.... Hvem kan leve med det?

[Anonym bruker]

Men de må vel ha grenser likevel.

[Anonym bruker]

Har faktisk sett flere foreldre som ikke setter grenser for barna sine som ikke orker dem selv heller. Barnet blir stadig plassert bort til besteforeldre, venniner, praktikanter, sommerleir og har aktiviteter hver dag etter skolen. I helgene blir de sent til naboer med barn eller ut på leke plassen alene...

[Anonym bruker]

Barn med adhd må ha mere grensesetting enn vanlige barn.Mere grenser, og bedre rutiner.

[Anonym bruker]

Og det ER lov å si fra til MITT barn om mitt barn er uskikkelig når jeg ikke er der, at det er på sin plass å si unnskyld, eller at oppførselen ikke er akseptabel.

 

Jeg gir min tillatelse til det.

Værsågod!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg sier fra til fremmede barn dersom oppførselen ikke passer seg. Er ikke redd for det, men det er veeeeeldig sjelden jeg ser andre som tør å si fra. Hva er dere redd for? Tenk om det var din egen unge - ville du ikke at andre skulle irettesatt ungen din dersom h*n gjorde noe galt?

[Anonym bruker]

Nå er det lett for deg å si at vi kan si fra til ditt barn når du er helt anonym da...

[Anonym bruker]

Hva skulle du gjort om du hadde fått navn, adresse og bilde av barnet tilsendt? Ført det inn i arkivet ditt over barn man har lov til å snakke til?

[Anonym bruker]

AMEN!

[Anonym bruker]

Kunne ikke vært mer enig!

Selvfølgelig prøver barn seg, selvfølgelig vil det tøye grensene, selvfølgelig vil det ha viljen sin, det er en helt naturlig del av det å vokse til, hadde blitt bekymret om barna ikke prøvde seg av og til.

 

Men det er helt greit å si nei, det er helt greit å sette grenser for oppførselen deres, det er helt greit å være den som bestemmer. Å være forelder er ikke bare kos, det er også å ta de upopulære avgjørelsene og lære barna god oppførsel, folkeskikk og forskjellen på rett og galt. Man må tåle at barna blir sint, og man må sette de på plass når de oppfører seg ufordragelig.

 

Jeg har selv tre barn, som alle har prøvd seg, og som har blitt bært under armen ut av butikken, som har blitt fortalt hva som er akseptert oppførsel og blitt plassert på rommet sitt til de roer seg. Jeg mener også at et barn som da rasserer sommet sitt i sinne har mer enn normalt temperament, slike raserianfall har aldri jeg vært borti med mine (bare med tantungen min som har en diagnose). Har ungene et sånt sinne er det viktigere enn jeg kan få sagt å være konsekvent, da kan de ihvertfall ikke få viljen sin. Barn må lære å forholde seg til autoriteter og at andre skal bestemme over dem (tenkt skole)

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det lov å sette foten ned. Selvfølgelig har du lov til å bære barnet inn på rommet sitt foreksempel. Om det du kommer med her er hensiktsmessige reaksjoner fra foreldrene vil jo variere fra barn til barn, og selvsagt med barnets alder og utvikling. Jeg hadde aldri satt min 2-3 åring alene på et rom foreksempel. Jeg vet mange gjør det, og jeg forstår ikke hvorfor, eller hvordan de får seg til det.

[Anonym bruker]

Som om jeg skulle ha sagt det selv! Er så enig med deg HI.