Er han ikke far likevel?

[Anonym bruker]

Jeg er alene med mitt barn. Ble dumpet, trøstet meg med en annen, men vi hadde ikke sex... tror vi. Han som er far vet om dette. Men da gutten ble født mente vi at vi ikke trengte noe dna-test. ALLE sa at han liknet på far. vi også. Men nå som gutten har blitt eldre blir jeg usikker igjen. Ikke fordi han likner på han ande men fordi han ikke er så lik som han var før. Jeg ser etter tegn, alt fra ører, hår, øyne, osv. Jeg glemmer at noe må jo være mitt. Jeg angrer så på den natten som inneholdt for mye alkohol, kan gråte til far og si unnskyld. han spær hvorfor jeg plage meg selv ved å tenke på dette når han ikke gjør det selv lenger. jeg var på en tidlig ul der teminen ble satt til at far skulle bli far. mens på ordinær ble den satt tilbake, jeg ble usikker igjen. Jeg plager meg selv, men tør ikke å ta en test. Noen råd?

[Anonym bruker]

Kan noen legge dette ut på skravle for meg?

[Anonym bruker]

Det er som å lese om meg selv. Hadde en dag, en kveld, en natt et sidesprang i fylla. Ble gravid og etter første UL, var det klart at mannen jeg bodde sammen med måtte være faren. Men jeg er usikker. Ser etter tegn hele tiden. Mannen min vet ikke noe men elsker gutten sin så veldig høyt. Hvorfor skal jeg ødelegge dette? Hvorfor skal jeg ødelegge livet til far og sønn og meg selv, når det bare er fine genetiske forskjeller? Må bare lære å leve med tvilen. Tro på at vi tre sammen er lik sant. Sånn må det bare bli.

[Anonym bruker]

Huff, det er ikke noe gøy! Jeg prøver å oppsumere natten hele tiden. Han sier jeg ikke skal tenke på det mer. Og tar det som at han er sikker. Han er så glad i gutten sin. Vi er jo ikke sammen lenger, men orker ikke tanken på å miste han som venn heller. Selv om sjansen er minimal. Som sagt så hadde vi ikke sex, men vi var så drita begge to at vi er bare 90% sikkre. blir gal snart!

[Anonym bruker]

Synes du skal glemme det! Så lenge det er greit for "barnefaren", er det ikke vits å tenke mer over det. Tenk på at du er heldig som har en flott far til barnet deres.

[Stjernedryss m/2 skatter]

Et godt råd fra meg, ta en DNA test. Jeg er sitter her i voksen alder og leter etter min bio far. Min mor har løyet hele livet mitt. Fikk sjokkbeskjeden pga meg og min "far" valgte å teste DNA for sikkerhets skyld. Flere familier ødelagt. Barna mine har mistet sin bestefar. Osv....Rettsvesenet er koblet inn.

Kunne fortsatt i det uendelige - poenget er, ta en test! Det er ikke bare deg som mor dette angår. Det er så uendelige mange fler. Jeg er er av dem som er "offeret". Forfferdelig vondt :-(

[Anonym bruker]

huff, det er det jeg er redd for. Nå synes jeg det har gått for lang tid allerede, han er 7 månder. Han var jo sååå lik i starten!

[Anonym bruker]

hvordan kan han ha kalrt det hvia han var så drita at ahnikke husker noe.. det er vel kanskje ikke den enkleste måten å blir gravid på...

[Anonym bruker]

Hei du! Alle nyfødte er vissnok mer lik sin far enn sin mor. Dette er visstnok fordi faren, som ikke har båret/ født barnet, skal få følelser for det så raskt som mulig etter fødsle. (urinstinkter hos menneskene) Dett ble i alle fall vi fortalt på sykehuset med førstemann.

 

Med andremann var det over to ukers forskjell på mens termin og UL termin. Dersom UL-terminen hadde stemt, hadde ikke mannen min vært far til barnet! Han var da bortreist under unnfangelsen!! Da jeg ikke var utro og heller ikke tror på jomfrufødsler, MÅTTE det jo våre mannen som var far!! Så dette med terminer kan du ikke stole 100% på!!

 

Du har jo vært ærlig med BF og fortalt om hendelsen! Han ber deg slappe av og ikke tenke mer på det! Min anbefaling er å følge hans råd!!! Nyt tiden med lillegutten din, den går så alt for fort!!!

[Anonym bruker]

Kan dere ikke bare ta dna-test så slipper du la dete plage deg, uansett kommer jo bare sannheten fram, hvem som er faren er jo temmelig betydningsløst når du likevel ikke er sammen med han du tror er barnefar. For alle involvertes del er dette det beste ville jeg trodd da. Og for en unge er det viktig å vite hvor den kommer fra.

[Anonym bruker]

Stjernedryss m/2 skatter:

 

Angrer du på at du og faren din tok den DNA testen? Over 10 % av alle barn som blir født har en annen far enn den mor bor sammen med. Før DNA testenes tid kunne man ikke ødelegge hele familier på den måten, og folk levde helt greit med det.

 

Han som du har sett på som faren din helel ditt liv er jo faktisk din far, om enn ikke den biologiske. Leter du etter din biologiske far, vil du nok bli skuffet. Han er jo ikke forberedt på at han har en voksen datter og vil aldre få noen farsfølelse for deg, like lite som du vil oppleve han som din far. Slike ting må man få inn fra barnsben av for å føle foreldre/barn bånd. Man blir på en måte opphengt i drømmen om sin virkelige far. Det er egentlig bare en illusjon, for din virkelige far er han som har vært faren din fra du var født.

 

Folk adopterer, låner både egg og sædceller og ser på det som sine egne barn. Har snakket med en helsesøster som har et barn selv og et adoptert fra Asia. Hun føler akkurat det samme for sitt adopterte barn som sitt eget. Jeg var nysgjerrig på dette, derfor spurte jeg.

 

Moren din gjorde sitt beste sikkert. Det hun mente var best for alle. Og alle hadde det bra helt til en simpel DNA test snudde opp ned på følelseslivet til hele familien. Det rare er at man lar en sånn test ødelegge en hel familie, for man er faktisk familie fordi om det ikke er biologisk.

[Anonym bruker]

jeg vil bare si at med mine tre barn så har jeg av og til klødd meg i hodet og nesten fått grå hår for de forandrer trekkene sine hele tiden under oppveksten. noen ganger er de like en av oss foreldre, noen ganger veldig lik en av sine søsken, noen ganger så syns jeg ikke de likner noen av oss nærmeste. veldig rart, men jeg tror det er noen trekk som kan gå igjen, men ofte så forandrer de seg hele livet og da kan ofte det være trekk som forsvinner og noen som kommer. kanskje du ikke vil finne noe likheter nå, men om en to tre år så finner du de. og noen blir bare lik seg selv, kanskje du må hente frem små barns bilder av deg og din mann fra dere var små )

[Anonym bruker]

Takk for svar! Som sagt så var han så lik at vi mente vi ikke trengte en test likevel. han har erkjent farskap uten dna-test. men tror likevel jeg vil ta en uten at han vet det. For å bli rolig selv. Alt sier jo at han er far! Likhet ved fødsel, alle kommenterte det, at jeg mest sannsynlig ikke hadde sex med han andre,osv. Men jeg er likevel liveredd! Man hører jo om desom var sikre på hvem som var far og tok feil. Men kanskje det bare er pga terminutregning osv? Mener at sønnen min har rett tilå vite uansett. og iforhold til likhet og sånn så må jeg ikke glemme at han er min også, kan få mine trekk etterhvert også.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle er det ingen tvil hvem faren er, men fra å være prikk lik sin far blir han nå bare mer og mer lik meg. Vet om mange barn som starter som "kopier"-av sin far for så å utvikle seg i en annen retning etterhvert. Syntes du skal roe deg ned og nyte an nydelig sønn og en far...