jeg er kraftig lei av denne dritten!!!!

[Anonym bruker]

Jeg blir rett og slett lei meg jeg over hva mange tror om alenemødre.

Vi er feite, sitter på ræva i sofaen med potegullet og røyken mens vi ser glamour eller noe, vi lever fett på masse penger og sitter på cafe hele dagen.

Og hvordan kan noen misunne en alenemor egentlig?

Hva med en virkelighetssjekk? Dette er min hverdag!

 

Hele dagen må jeg konsentrere min oppmerksomhet om sønnen min, det er KUN jeg her til å aktivisere, kose,stelle,mate osv. I tilegg skal jeg ta meg av huset. Skal jeg på butikken må jeg alltid ha med meg ungen, jeg kan ikke bare svippe en kjapp tur mens mannen passer han, for oi..jeg har INGEN mann. Jeg har ikke tid til å sitte på ræva for å spise potetgull, det kunne ikke falle meg inn å røyke inne rundt ungen min, jeg ser nesten aldri tv, hvordan skal jeg ha tid til det? Jeg har EN inntekt som skal forsørge oss to. Hadde jeg hatt en mann hadde vi hatt TO inntekter å forsørge med.

Om jeg i det heletatt hadde hatt tid og ork til å dra på cafe med en aktiv ettåring så hadde det ikke vært noe poeng i, for mange av oss alenemødre er ganske ensomme..Venner forsvinner når man blir alenemor.

 

På kveldene når sønnen min legger seg, halv åtte. Er jeg bundet til å sitte hjemme HVER kveld, jeg kan ikek gå meg en tur, dra å trene,stikke over til naboen eller besøke en venninne, kommer jeg på at jeg skulle hatt noe på butikken må jeg pent gi opp den tanken. Jeg kan ikke be mannen min kjøpe med melk og brød på vei hjem, nei jeg må ta med ungen på bussen og styre ivei for å kjøpe ett lusent brød og jeg må ha det.

 

Når jeg ikke har sovet på flere netter er det ingen som avlaster meg, jeg er liek forbanna nødt til å holde meg oppe gjennom dagen og gi den oppmerksomheten ungen min trenger.

Når han er syk og jeg er syk må jeg likevel fungere, det er ikke noe som heter seg at jeg kan legge meg ned å slappe av og faktisk være syk, uansett hvor jævlig jeg føler meg må jeg ta meg av han, og er han syk i tilegg så må jeg fortsatt ta meg av han.

 

Jeg har ikke råd til å reise på ferie, jeg får ikke lån fordi jeg er alenemor, jeg eier hverken leilighet eller hus, jeg har ikke bil eller råd til å kjøre opp.

 

Jeg har ingen mann å dele hverdagen med, jeg har ingen mann å krype inntil om natten, jeg har ingen mann som har det trivelig med oss i helgene, finner på noe og er glad i oss.

 

Sønnen min har ikke en pappa som bor hos oss, sønnen min ser bare pappan sin annenhver helg, sønnen min har ikke to her som kan dele av sin oppmerksomhet og kjærlighet.

 

Jeg er nødt til å være både mamma og pappa og prøve å huske hvor jeg selv finnes inni dær.

 

Jeg elsker sønnen min, men jeg hater å være alenemor, for i tilegg til den ensomme tilværelsen uten mann, uten vennene som forsvant når jeg ble alenemor, blir jeg i tilegg både misunt av grunner som ikke eksisterer, misforstått og sett ned på.

Hva har jeg gjort for å fortjene å få ukvemsord slengt i trynet om det å være alene, hva har jeg gjort for å fortjene at folk misunner meg ett slikt liv?

Var det feil av meg å beholde sønnen min fordi jeg desverre må leve på noen stønader som mange absolutt ikke unner meg å ha, fordi det er deres skattepenger. Men hva med den dagen dere kanskje blir forlatt av mannen, og jeg er kommet meg i jobb, skal jeg mislike dere for at dere får av slattepengene mine? Nei hvorfor skulle jeg det? Misunne ett ensomt,tungt og stressa liv med dårlig økonomi og mennesker som ser ned på deg fordi du er alene med barnet ditt??

 

Fortell meg at ett liv som alenemor er å foretrekke framfor partnerskap? Fortell meg at vi er heldige, fortell meg at vi er rike med jaguar i garasjen, villa og feriehus i spania? Butlern min åpner døren når du ringer på, så kan du hilse på min innkjøpte mannlige hore som jeg har kjøpt i mangel på mann og ikke minst se all min rikdom..Nei spar meg.. DET ER INGENTING Å MISUNNE!!!

[Anonym bruker]

du skremmer jo folk!

 

så fælt har i allefall ikke jeg det, og livet slutter ikke fordi om man ikke har en mann.

 

hallo ta deg sammen!

 

dessuten kunne økonomien vært mye verre uten støtteordninger som vi er så heldige å få i dette landet som utvidet barnetrygd, overgangsstønad, bidrag osv osv..

 

nei ikke la dere skremme jenter - livet som alenemor er mye bedre enn å leve med en mann man ikke elsker.

[Anonym bruker]

hvorfor er du anonym her, og allikavel legger ut samme innlegget påskravle med nick?

[Anonym bruker]

Jeg har også en gang vært alenemamma til to. Men jeg levde ikke av trygdeytelser. Jeg jobbet og forsørget meg selv og barna mine. Jeg hadde da såpass mye stolthet i livet at jeg ønsket å skape noe selv.

 

Om det er så grusomt som du beskriver, hvorfor søker du ikke på en skole, får en barnehageplass og kommer deg litt ut. For det høres jo ikke ut som om sønnen din har godt av å gå kun hjemme med deg når du svartmaler alt så mye.

 

Begynn på skole, bli kjent med andre, skap deg et sosialt liv, og til slutt en jobb. Så kan du ta deg råd til å finne på hyggelige ting med sønnen din. Skape fine minner og gode opplevelser.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er 36 år, alene med 1 barn og har en til på vei. Har gått i to år uten bil fordi jeg ikke har hatt råd. Ja - jeg jobber fullt - mottar ikke OS, bare minstebidrag og ekstra barnetrygd. Om jeg skulle på butikken og kjøpe et brød så tok det meg faktisk en time!

 

Dere sier at HI svartmaler ting.. men jeg mener nå at det er ganske realistisk for mange av oss.. Ikke alle kommer fra gode kår, og har mulighet for å ta opp lån til bolig og bil..

[Anonym bruker]

Men hvorfor er det så få alenemødre som klarer å forsørge seg selv?

Var du 100% avhengig av mannen din sin inntekt eller?

Har du ingen utdannelse? Eier du ingenting? har du ikke familie?

Skjønner ikke at det liksom kommer så mye problemer med å få en unge.

Problemet er vel heller at du ikke er utdannet, ikke har klart å oppnå noe i livet, levd på andre hele veien og så blir alene. Da blir det nok tøft og du må sope inn de stønadene som finnes..

Jeg kjenner mange alenemødre, blant annet min venninne som mistet mannen sin for mange år siden. Hun har da aldri fått noe annet enn barnetrygd på 970 x3 kr eller hva det er i måneden.

Hun er godt utdannet, bil, hus alt man måtte ønske seg.

Hvorfor? Fordi hun alltid har vært selvstendig så klarer hun seg fint nå alene med to barn.

[Anonym bruker]

livet er så individuelt. eg er selvstendig, hardt arbeidene og holder på med en høyere utdannelse for å kunne skape et godt liv til min lille familie. men jeg kommer ikke fra bedre kår, og dårlig nettevrk. ensomheten er en stygg ting, jeg har alltid gått på skole, men har ikke noe bedre nettverk av den grunn, joda flere å prate med på dagen, men hva med kvelden, når ungen er lagt og her sitter jeg mutters alene ingen å vente på og ganske innskrenka frihet. jeg mistet mange venner etter jeg fikk unge fordi jeg ikke kunne følge deira aktivitetsnivå, med festing og kino og alt som hører til. jeg syns det var et godt innlegg HI, forselv om mange har det tilsyndelatende bra, så foregår det mye etter barna er lagt og du sitter der alene.

[Anonym bruker]

Jeg er så veldig enig med deg jeg HI.

Klart det er bedre å være alene, enn å ha det dårlig som to. Men det er faktisk alt for mange her inne som rakker ned på de som er alene uten å tenke på hvor utrolig tøft det er..

Og dere med alle de venninnene som har klart både det ene og andre uten stønader... Fint for de! Jeg har klart å ta en høyskoleutdannelse og jobbet ræva av meg jeg, vært alene i 5 år, men det er virkelig ingen dans på roser! Dere burde faktisk respektere alenemødrene og fedrene for den fantastiske innsatsen de gjør døgnet rundt 365 dager i året----- ALENE...

[Anonym bruker]

Ta deg en jobb da, får barnehageplass og kjøp dagligvarer på vei hjem fra jobb. Da er det ingen som gidder å hetse deg lenger, for da jobber du i det minste for pengene. Ikke at det ikke er arbeid å være hjemme med barn, men jeg tror at du hadde hatt godt av å jobbe. Så kunne du i det minste hatt et liv utenom hjemmet. Alle trenger det.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke synd på deg HI. Dette har du valgt selv, og du velger selv hva slags liv du vil leve.

 

Jeg har vært aleneforsørger i 9 år, og jeg satte meg på skolebenken da jentungen var 8 måneder og tok en høgskoleutdanning på 3 år. Jeg har nå jobbet i 6 år (i tillegg til at jeg også hadde deltidsstudier da jeg studerte), har kjøpt meg både leilighet og bil, og det helt alene faktisk.

 

Jeg har også i løpet av disse årene, særlg på høgskolen, møtt flere flotte menn som jeg har fått oppleve romantikk sammen med. Nå skal jeg bli samboer, og skal ikke være aleneforsørger lenger. Det tok meg ni år å komme dit, men mannen jeg har funnet er absolutt verdt det.

 

Nei, alenemødre som sitter hjemme på rumpa og har det "så travelt" har jeg ikke respekt for. Nå har du alle muligheter i verden til å rette opp i livet og fremtiden til barnet ditt. Bruk de tre årene med OS til å ta utdannelse, det er det vel verdt, og bedre investering i framtida gjør du ikke.