Skuffet over besteforeldre...litt langt,men men..

[En liiiten til.]

De har ennå ikke hatt gutten over hos seg en eneste natt,heller ikke tilbydd seg å ha ham en kveld i helgene..Akkurat nå er begge hjemme,han er (reservebestefar da) pensjonist,hun er egentlig ei oppegående bestemor med energi, og er sosial.Med sine venner vel å merke,hører stadig om at de hadde de og de på besøk og var oppe til langt på natt osv..Blir så irritert,siden jeg husket hun sa at når jeg ikke jobber så ofte så får hun jo bedre tid til barnebarn,trilleturer osv..

 

Så kommer denne helgen,sambo er borte,og jeg kunne tenkt meg å fått sove ut en eneste morgen,kanskje de kunne tatt gutten på et overnattingsbesøk,er sliten etter snart 1 og et halvt år med gjentatte turer oppe siden lillegutten har vært plaget med eksem,kløeosv.og sambo som skal på jobb dagen etter..

 

Akkurat denne dagen passet dårlig siden hun hadde gjort det, og det, og var sliten,men kanskje dagen etter,hvis ikke været var bra da,for da kunne de tenkt seg å dra på hytta og være der til litt ut i uka.Så kommer dagen etter,nei de drar på hytta de nå:det er jo så fint vær!!??

 

Nei,vet ikke hva jeg sskal si jeg.Litt målløs ja,de kunne jo dratt EN dag senere,eller?? Er så skuffet over dem..og lei meg på barnas vegne.Har to til..har ofte hatt tanken på å skaffe reservebesteforeldre! De velger dem rett å slett bort syns jeg.Hva syns dere?? Andre som har det sånn?

[Mari 74]

Vi har det akkkurat på samme måten, med min manns foreldre, pensjonister (men så vidt passert 60..) og aldri tid til å spandere noe av sin tid på barnebarna. Alt er mye viktigere, venner, hytte, osv.. Veldig skuffende, både for våre barn, og min mann, men vi kan ikke akkurat tvinge dem til å være engasjerte besteforeldre. Jeg har gitt opp, orker ikke å irritere meg over dem mer.. Tenker også at det er jo dem det egentlig er mest synd på, som går glipp av å bli kjent med sine barnebarn, og de kommer ihvertfall ikke til å få sympati i fra meg når de er skikkelig gamle og sitter der og ønsker seg besøk av familie og barnebarn. Barna vokser fort, og får de ikke noe skikkelig forhold nå, er det fort for sent. Synd ikke voksne folk forstår slikt, men hvis hytten likevel er viktigere for dem enn barnebarna, så er det ikke så mye vi kan gjøre med det..

[Gjest]

Har det litt sånn vi og. Er ganske overrasket over at det har blitt sånn. Trodde de skulle bli helt tussete og stå i kø for å leke med barna. Er sint og lei meg innemellom og vurderer å snakke om det med dem faktisk. Nettopp for barnas skyld. Jeg vil at de skal ha et forhold til sin bestefar + sambo. Kunsten er å legge det frem på en ordentlig måte, slik at det kommer noe positivt ut av det. Huff, ikke greit.

[En liiiten til.]

Takk for svar.Det verste er jo at de ikke har andre små barnebarn heller,og at det ikke virker som om de gidder å skjønne at vi faktisk kan bli litt slitne vi to andre,men velger kun å tenke på seg selv.De sitter jo bare der på hytta likevel,skjønner ikke hva de gjør der hele tiden heller jeg,helt alene...

[Den heldige eier av ett barn]

Nå skal en vel ikke forvente at besteforeldrene skal ha barna på overnatting selv om en er sliten. Kunne aldri ha falt meg inn å spørre mine foreldre om noe slikt, de har fulltidsjobber selv, de har barn selv og de kan vel også være slitne.

 

Kan det ikke være det at å ha små barn på overnatting blir litt vel i overkant? Sikkert lenge siden sist, og de bruker hytteturer som unnskyldning?

[Gjest]

Personlig er jeg ikke ute etter "overnattings- pass", men litt mer engasjement generelt. De har utrolig mye å gjøre, reiser og fikser og ordner. Og det unner jeg dem! Men det er slitsomt å måtte spørre og får svar at de ikke kan, nesten alltid. Mister lysten på å spørre. Da andre i familien viser interesse og tilbyr seg, fordi de har lyst til å se barna. Litt sårt kanskje.

 

Tror jeg skal få formidlet det til dem snart. Kjenner det lager en kløft mellom oss.

[Mamsen&2Gull]

Slenger meg på her jeg også!

Føler noen ganger at alt annet kommer fremfor barnebarna. jeg forventer ikke at de skal passe de hele tiden osv, men at de viser så liten interesse over å ha de, skremmer meg. Jeg skal være den bestemoren som jeg alltdi har ønsket at jeg skulle hatt!

 

[liliana]

Besteforeldre i dag er ikke som besteforeldrene var da vi vokste opp. Vi har alle forskjellige behov. I stedet for å henge meg opp i det at de ikke vil ha dem, så ville jeg ha fokusert på det som er kjekt. Du velger jo selv hvem du vil omgås. Hvorfor ikke gå for tanken og skaffe andre besteforeldrepersoner?

 

Vi har aldri noen som tilbyr seg vi heller. Og det må jo bare gå det.

[En liiiten til.]

Lenge siden de var på hytta er det ikke nei,de er der hver bidige helg de.Kanskje ta med seg ETT barnebarn,men nei,det er vel for meget...Hører andre besteforeldre krangle om å ha barnebarnet hos seg-hele helger på hytta..

 

Tanken på å skaffe andre besteforeldre har jeg vært mange ganger ja,men hvordan gjør man de/får man det da??

[mai mammaen til to]

jeg syns ikke man skal være skuffet eg. man kan ikke forvente at dem skal passe barnebarna. at man er sliten når man har en liten det er jo alle...men om de ikke er interresert i å se dem på dagen heller da syns g det er rart..

 

men vi er så heldig da at vi har besteforeldre som er veldig interreserte og helst skulle passet flere ganger i uken. men vi har nesten aldri barnevakt da...

 

 

[nickoline og supermann]

Jeg forstår godt at du er sliten. Jeg forstår også godt ønsket ditt om at de "stiller" opp. Og du har lov å føle en liten skuffelse. Besteforeldrene våre var jo helt anderledes.

Nå har det seg sånn at foreldrene våre er mer "moderne," mormor jobber, de er aktive med sang, dans, politikk osv. Ja, de lever sitt eget liv.

 

Jeg er heldig som har mine foreldre. De stiller opp - heldigvis. Men overnattingsbesøk er de ikke så veldig glad i. Først når de har passert 2 år har de syntes at det er ok. Hun på 4 er helt ok nå, men min på 2 og halvt er de fremdeles skeptiske til. Men passer han gjerne her da!

 

Vi kan faktisk ikke kreve noe av noen. Det er våre barn. Vi må selv ta nattevåken osv osv....

 

Men jo da. Ønske at det var anderledes. Det kan vi.

Farmor og farfar har ikke sett gutten min mer enn 1-2 ganger siden han ble født. Farmor sender gaver. Farfar kom med sin samboer på barselbesøk. Hadde ikke med seg så mye som et par sokker.

Men sånn er de - Men som sagt. Jeg er også skuffet!

[Gjest]

Hei, forstår godt at du er skuffa!

Mamma & pappa har kjøpt bilstol for å ha med seg mini på hytta, hente i barnehagen og ta han med seg på små turer.

 

Skjemmes litt her jeg sitter for de har ikke fått lov enda......

Men vi pleier ofte å finne på ting sammen alle 5 enda da.

 

De har også ett barnebarn som de aldri får se, så denne sårheten kan gå begge veier.

 

Så forstår deg veldig godt jeg. Kan de ikke ha med seg barnebarna på hytta da? Er jo koselig det?

 

Skjønner godt du er skuffa, dette er snakk om prioritering, klart det er vondt å føle at de ikke prioriterer dere.

 

[Gjest]

Alltid har vi en tendens til komme med pekefingeren og si at vi kan ikke "forvente" noen ting. Jeg er i grunnen veldig uenig. For det første fordi man er en familie og i en familie hjelper man hverandre! Vi gjør ting for våre foreldre også, både min mann og jeg og våre søsken. For det andre så handler dette ikke bare om foreldres behov for avlasting- men hva slags forhold besteforeldre og barnebarn skal få. En skulle jo tro at det var et ønske hos de fleste besteforeldre å faktisk ha et forhold til sine barnebarn, kjenne hverandre og være glade i hverandre. (I enkelte familier er dette langt ifra naturlig, men det kan vel neppe komme som et sjokk på de det gjelder). Da må man jo være sammen og gjøre ting sammen. Enkelte besteforeldre bør vel tenke seg om opptil flere ganger og også innse at de høster det de sår...Mange legger tydeligvis opp til et distansert forhold til sine egne barn og barnebarn og dermed en mulig ensom tilværelse i alderdommen.

 

Så jeg skjønner veldig godt at du er skuffet! Men har du forsøkt å tenke ut en ikke-aggressiv måte å ta opp dette med din mor og far på? En mulighet for dere alle til å snakke ut?

Lykke til!

[Gjest Nydelige Christina+spire!]

Jeg skjønner veldig godt at du er skuffet ja!! Det hadde jeg også vært.

Her har vi fantastiske besteforeldre på begge sider, de har ofte hatt Christina på overnatting, og både mamma og svigers har begge kjøpt bilstoler og egne vogner slik at de kan kjøre bil og trille på tur med Christina!

Mamma bor i nærheten så hun ser Chrstina hver eneste uke, hennes valg da..men hun sier hun må se henne 1 gang i uken iallefall hvis ikke savner hun henne så mye, ellers har svigers som bor 1 1/2time herfra hatt Christina mange helger og 1 hel uke i sommer når jeg og samboer reiste på ferie...

 

Jeg føler vi er veldig heldige da..og forventer jo ikke at besteforeldre må ha de på overnatting så ofte, men en gang i blant skjønner jeg godt du kunne tenkt deg det...er jo barna det går utover også, de koser seg jo kjempemasse hos besteforeldre og de har veldig godt av og treffe andre voksne enn bare foreldrene...Christina elsker å besøke både min far, svigers og mor hun:)

[Mø schæl!]

DER skrev du det jeg har tenkt mange ganger å skrive, Ironisk Distanse. Jeg er så enig med deg.

 

Det ER lov til å føle seg både såret og skuffet når familiemedlemmer til stadighet ikke ønsker å være sammen med resten av familien sin. At de ikke kan stille opp til enhver tid, SELVSAGT, men innimellom, ja. Som du sier, både min mann og jeg stiller opp for dem når det trengs, både med maling, datahjelp, vasking etc, fordi jeg har LYST til å hjelpe. Ikke fordi de nødvendigvis trenger det. Og da ønsker man jo at dette går begge veier, og at det i tillegg ikke føles som en plikt å være sammen med barnebarna sine, men en berikelse.

[glai3små]

...ja, en blir skuffet når besteforeldrene ikke stiller opp. Her har vi kun kontakt med en av besteforeldrene...Dvs barna kjenner ikke sin morfar, mormor og farmor. Det sendes ikke gaver til bursdag og jul, det blir aldri spurt om barna når vi prater med besteforeldrene. Dvs her er det besteforeldre med store personlige problemer og vi kjemper ikke for at de skal ha noe kontakt. Det er et savn fra oss foreldre, man barna snakker aldri om besteforeldrene sine.

 

Vi har heldigvis en farfar som stiller opp det han makter. Vi har ingen forventninger om at han skal stille opp til enhver tid; det er for mye å pålegge en mann som er alene og snart 60 år. Han kommer når han ønsker og sitter barnevakt noen timer i strekk av og til ved behov. Han er raus med gaver, tom til mine eldste som ikke er hans "ekte" barnebarn. Han behandler dem som "sine".

 

Å ha besteforeldre er en gode, vær glad om de stiller opp, men det er jo ingen selvfølge....

 

[solemio]

Jeg er helt enig med deg!

 

Jeg er helt enig i at besteforeldre skal ha sine liv, vi skal ikke forvente at de stiller som overnattingshjelp helg etter helg. Men å engasjere seg i barnebarnas liv, å bli kjent med dem, det forventer jeg faktisk at de skal. Men vi har også en side som ikke gjør det,- og de bor rett borte i gata. Pr i dag er det lettere å be om hjelp fra mine foreldre som bor 1200 km unna.

 

Jeg har lyst til å fortelle svigermor at med sin manglende interesse nå, vil hun bli ensom når hun blir eldre,- når ikke barnebarna kjenner henne og mannen min og jeg skal oppta det festelivet hun har nå. I en familie skal man stille opp for hverandre og bry seg om hverandre. Når ikke det skjer begge veier, blir det kjapt at vi også gir opp.