I kveld kommer kakkerlakkene.

[Gjest]

Vi har hatt svært lite samvær i det siste, av ulike årsaker. Nå har vi jobbet en stund med å opprette bedre kontakt med den eldste fordi h*n ikke liker meg eller våre nye fellesbarn. Det har virkelig toppet seg det siste året, og gjorde det umulig for meg og barna å være hjemme ved samvær. Dette har mannen min nå satt foten ned for. Enten må ungene forholde seg til at vi er en ny familie eller så kan vi ikke gjennomføre samvær.

 

Nå trodde vi kanskje vi hadde løst noe av dette men faen meg... dette er helt håpløst! Jeg gruer meg som bare det, og jeg må rett ut si at jeg nesten ikke klarer tanken på en slik helg til nå. Mannen min går rundt i ring og vil helst dra på hytta til foreldrene sine, men jeg håper i det lengste han blir så ikke jeg blir stående igjen med dette alene i kveld til i morgen... Brrr.

 

Veldig fint for dere som får dette til å fungere, men det er jaggu ikke lett med sjalu unger, sure unger, sur biomor, sjalu biomor bla bla bla.

 

Vi sitter med en følelse av at vi skulle ha dårlig samvittighet fordi vi har en familie som fungere vi fire og at vi har et bra ekteskap. Det er jaggu flere som er ansvarlige for at samvær skal fungere. Ungene er proppet fulle av hatmeldinger til oss hver bidige gang de kommer.

[Gjest]

Jeg mener fortsatt at det er de voksne som er årsaken til problemene, og ikke barna..

 

Enten det er i form av manglende respekt, hatmeldinger, sjalusi etc, så er det uansett de voksnes ansvar å hjelpe barna å akseptere situasjonen de er i.. Dette kan de faktisk ikke noe for, og jeg er sikker på at om de fikk velge, så ville det aldri blitt en slik situasjon heller!

 

Jeg er fullstendig klar over at det overhodet ikke er noen dans på roser å være stemor eller ressursperson eller hva man velger å kalle seg.. Men hevder fortsatt at det er de voksne som må ta tak i situasjonen. - Jeg har vært gjennom det før og det er ikke lenge siden jeg gruet meg til samvær. Men etter å ha satt oss ned alle 4 (mor og hennes mann, og pappaen og meg) og jeg fikk sjansen til å fortelle hvordan det var å være stemor og stefar fikk sin sjanse til å fortelle hans side av saken, og vi fikk stadfestet begge to at for å gjøre det enklere for BARNET å akseptere situasjonen, så måtte BEGGE foreldrene ta grep. Sjalusi må legges til side, sure miner og annen bitterhet MÅ legges til side for at barna skal ha det bra. Legg det frem som at de er med på å gjøre barna deres sin hverdag enklere! Da får pipa en annen låt. - For noen ganger så glemmer bitre biomødre og arge helgepappaer at det er barna man skal ha i fokus, ikke deres egne følelser.

 

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for noe. Men mammaen og pappaen til barna bør ha skikkelig dårlig samvittighet for at de ikke gjør det som er best for deres egne barn!

[ana baroma]

Jeg blir så utrolig trist av å lese overskriften din... Tenk om det var et menneske som kalte mine unger for kakerlakker...

Kanskje dere kan få hjelp et sted? Sånn at ungene kommer seg videre og kan legge sjalusien sin bak seg?

 

Dere skal selvfølgelig ikke ha dårlig samvittighet for at dere har det greit når stebarna ikke er der. Men kanskje de er sjalu på nettopp det? Dere har det greit når de er hos mor, og fælt når de er hos dere... Tenk for en skyldfølelse barn kan få av slikt, og vi voksne kan få urasjonelle tanker og spy ut eder og galle av mindre.

Håper helga ble bra uansett, jeg da:) Og dersom man ikke greier flokene selv, så har jeg tro på at proff hjelp kan være tingen.

Lykke til!!