Andre her med dårlig kontakt med den kommende bestefar?

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Lurer på om det er andre i min situasjon/lignende av ulike årsaker. Mamma og pappa ble skilt for ca.4 år siden da jeg flytta bort et års tid. Dette pga. utroskap fra pappa sin side, og han er gift med denne kvinnen idag. Hun er ikke mer enn 30 år idag og derfor har jeg stor vanskelighet for å respektere at de er sammen + at hun har et barn med på "kjøpet." Føler hele situasjonen har vært flau for min del siden dag en.. Har hata hele opplegget, men har aldri uttrykkt mine følelser ovenfor dette, noe jeg vet at jeg burde ha gjort. Jeg sliter veldig med at han har denne nye familien, og at jeg alltid kommer sist - selv med hans første barnebarn i magen. Har svært vanskelig for å få satt han på plass og få sagt akkurat hva jeg mener om hans oppførsel, og at han nesten ikke har hatt kontakt med meg de siste årene. Jeg føler et eneste stort hat hver eneste gang jeg har vært der oppe, og vi er jo aldri alene! Ikke at det er ofte, kanskje max 2 ganger i året, selv om vi bor et kvarter under hverandre..

 

Hele situasjonen har ødelagt mitt forhold til pappa, og jeg ser på ham med avsky for å si det enkelt og greit.. Han må jo være blind som ikke kan skjønne at han har oppført seg som en drittsekk! Jeg er trossalt enebarn, og det burde ikke være så veldig vanskelig å ta vare på den lille familien man har. Flere ganger har jeg vurdert å skjelle ham ut etter noter, gå bort, og aldri mer ha noe med ham å gjøre - noe jeg hadde absolutt hatt godt av. Men får bare ikke meg selv til å gjøre det! Utrolig nok, ettersom alle disse vonde årene har satt sine spor. Han kommer ikke til å forandre seg når barnebarnet kommer heller, og ting vil være som de alltid har vært den seneste tiden.

 

Dette er noe som er vondt for meg når jeg tenker etter i perioder, og jeg har et klart bilde av hvordan mine egen barn ALDRI skal bli behandlet! Det gjør meg nok til en sterkere og mer omsorgsfull person. Men er så lei av å være flau og føle det er ekkelt når vi er på besøk der oppe, at jeg allerede gruer meg til vi skal ha barnedåp for den lille i magen, hvor mamma må være i samme rom som ham, og at svigers skal møte ei skreppe som er like gammel som deres eldste barn. Blir helt dårlig. Måtte bare få dette ut! Noen andre som ikke har det så lett?

[Pappalille]

Jeg har kuttet all kontakt med min far. Nå har han vært verre enn din far, men det er alikevel ikke sånn at du er programforpliktet til å like familie ene og alene fordi de er familie. Føler du at dette er et forhold du lider under, som ikke gir deg noe positivt og som du klarer deg bedre uten, ja da skal du ta konsekvensene av det og kutte kontakten.

 

Når dét er sagt vil jeg få si noe mer om det å kutte kontakten med familie som er så nær.

 

Jeg hadde eksepsjonelt gode grunner for å ikke ønske min far i mitt liv, men det var alikevel en veldig vanskelig beslutning å ta, og enda verre å leve med. I hvert fall i begynnelsen. Det har vært en tøff kamp for min del, først og fremst mot meg selv og mine egne tanker om hva som "går an", men også mot andre som stadig mener noe om det valget jeg har tatt.

 

Jeg har valgt å ikke lukket den døra for godt, det kan jeg ikke. Jeg må gi meg selv et smutthull, en mulighet til å ta opp igjen kontakten med ham om jeg skulle ønske det. Først og fremst fordi dette er et valg jeg har tatt for _meg_ og mine barn, ikke for å straffe ham. Det skal ikke være et nederlag om jeg ønsker å gi ham en sjanse en gang igjen i fremtiden om det virker aldri så usannsynlig akkurat nå.

 

I tillegg har jeg kvittet meg med raseriet jeg bar på over det han har gjort mot meg, og jeg har gjort meg "ferdig" med ham. I den grad man kan bli ferdig med et menneske man har sett på som sin far i 27 år =)

 

Dette er et valg som er vanskelig å ta, men det er godt når valget er tatt på det rette grunnlaget, og du kjenner at det er dette som er rett for deg. Ikke brenn alle broer. Kanskje du kan sette deg ned og snakke med din far og fortelle ham hvordan du har det? Om ikke; begynn med å si at du vil ha en pause fra ham og hans nye familie, at dette er noe du trenger å styre og be ham holde seg unna. Kanskje det går opp for ham at du og din familie er for dyrebar for ham å miste også?

 

Jeg har ingen fasitsvar. Tenk deg _godt_ om og ikke la sinne og såre følelser styre. Dette er en beslutning du må leve med og forsvare. Også for dine egne barn en gang i fremtiden.

 

Lykke til, jeg vet dette er sårt og vanskelig =)

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Er heller ikke spesielt glad i faren min, vi har et tungt og kaldt forhold. Mye av historien min kan ligne på din HI; utroskap og tull, skilte seg for 5 år siden, han var en ræva(!) pappa...

Jeg skrev et brev (saklig og greit) om hvordan jeg opplevde han gjennom barndommen osv, hvor jeg pekte på de tingene som måtte tas tak i for at vi skulle få et bedre forhold. Men søsknene mine prata meg ut av det, de er litt softere og syns synd på han - dessuten var det aldri de som fikk pappas dritt rettet mot seg, det var alltid meg som ble hakket på. Har vurdert _seriøst_ å kutte han ut, men har latt være av hensyn til resten av familien. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette jeg.. Men jeg forstår deg, og føler med deg - høres ut som en vanskelig situasjon. Kanskje et brev kan være en løsning for deg? Da får man tenkt igjennom formuleringer slik at ingenting blir sagt i affekt, og han får lest igjennom det i ro og mak - og forhåpentlivis tenkt seg litt om. Ønsker deg alt godt!

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Jeg skrev faktisk et brev før jeg kom inn hit og så svarene fra dere. Har vurdert å sende det.. Skrev det egentlig kun for å få ut hva jeg ville ha sagt hadde jeg bare hatt "guts" til det. Dette var et avskjedsbrev.et som jeg synes er vanskeligst er at jeg har ingen søsken å lene meg på.. Ingen som også er enig i akkurat slik jeg føler det, og velger samme vei. Føler jeg har komt så langt at det er ikke noe forhold og berge, siden ingenting vil forandre hans status og denne falske, ekkle følelsen jeg sitter med. Han har hatt 3-4 år på seg til å vise at han er ordentlig glad i meg og forandre seg, men jeg tror ærlig talt ikke at han ser selv hvor jævlig han har vært. Uansett kommer jeg jo ikke til å merke om jeg kutter han fullstendig, for da kan jeg slå meg til ro med at jeg slipper disse gråtestundene etter å ha besøkt ham - og slipper å være flau og utilpass med det nye livet han lever.

 

Det eneste som holder meg tilbake er at jeg er veldig glad i resten av slekta på hans side, og det kommer til å bli kjemperart hvis vi ikke skal gå i familieselskap fordi vi vil unngå ham. Men noe må man regne med, og man må gjøre det som er best for seg selv. Jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp med en slik bestefar som kommer og går når han selv vil - og muligens starter egen familie siden kona er så ung. Tusen takk for flotte svar! Det gir en liten dytt til meg, og får meg virkelig til å tenke over hva jeg vil.