Flere enn meg??

[hoppla]

Må bare lufte tankene litt jeg nå. I dag har jeg hatt en skillelig gråte dag. Er 35 uker på vei, og kjenner at jeg begynner å bli rimelig stressa med tanke på fødselen. Jeg er så redd at noe skal gå galt eller at jeg bare ikke skal klare å holde ut med smertene, eller at jeg ikke skal klare å presse ut den lille jenta. Har snakket med både jordmor, og legen min om dette, men føler de liksom ikke tar meg på alvor og bare prøver å dysse det ned og si at dette klarer du så fint så. men nå som det snart kan skje når som helst, vil jeg bare gråte. Satt ved middagsbordet med samboeren min i dag og bare gråte. Stakkar, han blir jo stressa han også, men prøver så godt han kan å trøste meg å si at dette skal gå bra. Jeg gleder meg jo noe så enormt til å få denne jenta, og har hatt et fantastisk svangerskap men nå den siste uka har jeg begynt å få nesten litt angst. Er det flere som føler det sammen som meg på en eller annen måte, eller har noen gode råd eller erfaringer å dele med meg blir jeg veldig glad.

 

[AO3]

Kjenner meg igjen i det du skriver, selv om jeg ikke har det så ille som deg, tror jeg... Men så er jeg bare i uke 33, mulig det føles tyngre nærmere termin?

 

Jeg har i alle fall brutt sammen i sambos armer i gråt opptil flere ganger... Særlig på kvelder hvor jeg har vært sliten eller frustrert av andre grunner, og så kommer svangerskapshormonene og de vonde tankene på toppen i tillegg, og da blir det for mye.

 

Jeg tror jordmødre er programforpliktet til å si at "dette klarer du så fint, så" - og hva annet skal de i og for seg si? De er helt nødt til å prøve å gi oss selvtillit, og i de fleste tilfelle har de rett! Men innimellom går en fødsel ikke som planlagt, det blir komplikasjoner av det ene eller det andre slaget, og det er uansett ikke din feil som fødende.

 

Hehe, dette høres veldig lett ut når jeg sier det til andre! Det er ikke så lett når det er snakk om man selv, nei... For vet du hva min store skrekk er? At jeg skal gjøre noe "feil" - ikke spør meg hva, antagelig ikke takle smertene og situasjonen i det hele tatt, oppføre meg horribelt, og ikke klare å presse ut barnet. At jeg skal gjøre noe "feil" som går ut over barnet. Er også fryktelig redd for tangforløsning. :/ Det aller, aller verste jeg tenker, når jeg virkelig har mørke stunder, er at fødselen blir så fæl og traumatisk at jeg avviser barnet etterpå. At det første babyen min opplever, er at mammaen hans/hennes ikke vil ha ham/henne.

 

Hva kan samboeren min si som gjør at dette føles bedre? Ingen ting, selvsagt, noe han heldigvis vet. Det eneste han kan gjøre, er å være der for meg, og det er han veldig flink til.

 

Stort sett er dagene veldig fine, og jeg har selvtillit nok til å føle at dette skal jeg klare, på den ene eller den andre måten. Jeg må bare gå inn i det med et åpent sinn, og se hva som skjer... For hva mer kan vi gjøre, egentlig? Det er umulig å si på forhånd hvordan fødselen blir.

 

Vet ikke om dette får deg til å føle deg litt bedre? Jeg tror nok det er mange som tenker vonde tanker rundt fødselen, det er jo ikke så lett når man ikke aner hva man går til!

[*tornerose*]

Heia :-) Vet ikke om dette er noe særlig gode råd eller erfaring sånt sett, men da jeg ventet mitt første barn så var jeg liiiiiivreddddd for å føde, hørte skrekkhistorier fra såkalte "venninner" hver bidige dag.... Det var alt i fra 3 døgns fødsler til revning fra ende til annen.... Så jeg gikk jo der å gruet meg ihjel til fødsel....

 

Det jeg vil si er at det er vondt å føde, men det er smerter som fører til noe helt fantastisk. Det er ikke farlige smerter, det er ikke smerter som en ikke vet hvorfor en har, det er kroppen som jobber helt naturlig og når en får barnet på magen så er smertene glemt (i alle fall i mitt vedkommede)..... og da er det jo verdt det spør du meg :-) Det er vondt når det står på, men du får så utrolig mye igjen for det... og alle er skapt for å føde.... jeg prøvde å tenke på alle "rare"/ "svake" menneskene jeg visste om som hadde født et barn og tenkte "har de klart å føde vanlig, så skal nå jaggu jeg klare det også", hehe :-)

 

Å nå er jeg snart 3. gangs fødende og gleeeeeeeder meg til fødsel, det er det største som skjer i livet, uten tvil og du har ingenting å være redd for :-) GLED DEG OG KOS DEG!!!!! LYKKE TIL :-)

[moija]

Vet ikke om det hjelper, men tenkte jeg ville fortelle deg om min første fødsel i oktober 2006 (venter nr om 5 uker). Jeg hadde et problemfritt svangerskap og var veldig spent på hvordan fødselen ville være for meg. Fikk en veldig bra opplevelse. De første riene kom kl 15 og økte på i styrke og intervall helt til jeg ringte føden kl 19. De ba meg vente se det ann litt, men komme så fort det skulle øke på ytterligere. Kl 21 kom jeg til sykehuset (Ullevål) og hadde 6cm åpning. Kl 2353 kom verdens skjønneste lille jente og det hele var over. Jeg skal ikke si at det ikke gjorde vondt til tider, men det er smerter som du uansett vet er tidsbegrenset og de har faktisk en hensikt- få barnet ut! Nå gleder jeg meg bare til å møte lillegutt:)

Det er vanlig at hormonene tar overhånd av og til- det skulle og bare mangle etter snart 40 uker med kroppslige forandringer. Vær stolt av at det er du som skal gjøre denne jobben- og stol på at du kommer til å gjøre den bra! Kroppen vet hva den gjør, så det er bare å "henge seg på"

[Ønskebaby08*12]

Jepp, kjenner meg igjen. Tror nok ikke du er alene om å tenke/føle slik. Jeg kan helt uten grunn bare begynne å gråte bare av å tenke på hva jeg skal gjennom. Samtidig så ser jeg så fram til at graviditeten skal være over. Nå begynner jeg å bli lei, og håper de neste uke skal gå fort, men så begynner jeg å tenke på fødsel, og da vil jeg bare utsette hele greia. Det er litt sånn at jeg skulle ønske at det gikk an å bare tenke hardt nok, så er lillesnuppa ute. (skikkelig barnslig, men...) Har snakket med jordmor om dette, og hun sier det er helt naturlig å få litt rare tanker nå mot slutten, kroppen jobber på høygir, man skal forberede seg mentalt, og når hormonene er all over the place, så er det ikke rart at man av og til tar til tårene. Og da er det fint å ha en som kan trøste :-) Men, jeg tror også at det er viktig å tenke over dette, og ikke distansere seg for mye, for en ting er den naturlige spenningen rundt det som skal skje (jeg er førstegangs, og har ikke peiling på hva jeg går til), og hva som kan utvikle seg til fødselsangst. Tror det er viktig å lytte til seg selv, spørre om man lurer på noe, og dele erfaringer med hverandre. For min del gjør ihvertfall dette noe av hele prosessen enklere.

[hoppla]

TUSEN TAKK FOR ALLE GODE OG TRØSTENDE ORD, føler meg faktisk mye lettere nå, og det føles så godt å vite at det er flere enn meg som har følt eller føler det på samme måte!

[miminka]

jeg har fødselsangst og henvendte meg til poliklinikken (sus) har fått knallbra oppfølgning der av jordmor. ta dette alvorlig!!!! ring\be om henvisning fra legen, det har hatt alt å si for meg!