Fra en pappas ståsted!

[Anonym bruker]

Jeg er en far på 38 år som for tiden har pappapermisjon. Min samboer har mast på at jeg skal gå inn på dette forumet å lese litt, og jeg må si jeg har blitt litt sjokkert over denne "kvinneverden". ja, for det er neimen ikke mye menn å se her inne.

Jeg har 3 barn tilsammen. Med to forskjellige damer.

Jeg føler jeg bare må si litt til dette.

Den første dama jeg fikk barn med, ble jeg sammen med da jeg var 21. Vi fikk barn sammen da jeg var 26.

Jeg var glad i henne, og forholdet våres fungerte på det praktiske plan.

Vi var mere venner enn kjærester. Barna var heller aldri helt planlagte, men det hørte liksom med å få barn når vi hadde vært sammen så lenge. Etter 11 år sammen, så gjorde hun det slutt. Hun følte seg ikke elsket av meg og sa hun følte seg som luft osv. Som mann er jeg kanskje litt enklere av natur, og jeg følte forholdet fungerte greit. I hvertfall ikke så ille at vi måtte bryte opp. Dessuten hadde vi jo barn sammen?! Vi prøvde en stund til, men da innså jeg det mer og mer at følelsene var ikke riktige. Bruddet gikk greit for seg, men det var selvsagt veldig rart og uvant. Ikke minst å bare ha ungene i hus annenhver uke. Men etter som tiden gikk, så begynte jeg å venne meg til det. Jeg syns det var koselig når ungene kom, men deilig når de dro igjen også. Jeg fant ut at det var et liv der ute. Jeg kunne faktisk "leve"!

Jeg begynte så smått å date etter en tid, men det ble ikke noe stort. Så en dag dukket min nåværende samboer opp. Hun åpnet en ny verden for meg. Hun viste meg hvordan det var å virkelig elske noen. Å være forelsket. Å være lykkelig. Jeg følte jeg hadde kastet bort så mange år med ei jeg ikke følte det riktig ovenfor. Vi har vært sammen i 3 år nå og har en sønn sammen. Hun er min store kjærlighet! Vi har hatt våre nedturer pga min fortid, for hun syns det har vært og er vanskelig dette med å få til mine,dine, våre barn. Det snakkes mye om "den største plassen , "den viktigste" osv på dette forumet.

Jeg må bare si det at hvis noen spør meg hvem den viktigste personen i mitt liv er, så svarer jeg "min samboer". (snart kone, gifter oss om 9 mnd). Hun er min nærmeste. Hun er den jeg deler glede og sorger med. Hun er den som gjør livet mitt fullkomment. Derfor har jeg valgt å skape en familie med henne. Samme om det er mine barn eller vårt barn. Jeg vil leve livet mitt med henne. Barna er også veldig viktig for meg, men de er til "låns". De kan jeg ikke dele alt med. De må jeg spille et slags skuespill ovenfor, som foreksempel å late som jeg er blid, selv om jeg kanskje er nedfor for noe i forhold til min kjære, eller noe som har hendt på jobben osv. Som foreldre er man de viktigste personene i barnas liv en lang periode. For så at venner og kjæreste blir de viktigste. Men hvorfor diskutere dette i den lengste? Det er litt typsik dere damer å tenke slik. Om man er stemor, mor, far, stefar, barn eller stebarn, er ikke det viktigste å ha det bra sammen? Med de man er glad i? Det her blir litt klisje, men jeg syns dere skal tenke litt mindre på rollene deres, og heller se på hverandre som mennesker. Ingen går vel først i en familie? Ja, jeg må følge opp de to andre barna mine med lekser, sport og annet, den uka de er her, men det betyr jo ikke at de går foran min kjære, eller at jeg er mer glad i de? Min samboer elsker jeg. Barna mine er jeg glad i. Prøv å skill det. Å elske en person er noe helt annet. Det er en verden for seg selv. Det har jeg virkelig fått kjenne på kroppen. Lykke til alle sammen! Tore

[smiia]

Hei du, dette måtte jeg bare svare på, for du sa noe som jeg synes er så riktig, og som jeg ikke har opplevd at menn har gitt uttrykk for før. Nemlig dette med at du sier din samboer er den viktigste personen i livet ditt. Tror ikke alle menn kan si det samme som deg der, deriblant min samboer. Tror mange menn, spesielt etter samlivsbrudd der de er plaget av skyldfølelse fordi de ikke lenger er daglig tilstede i ungenes liv, har en tendens til å definere ungene som viktigst. Innbilder meg at de tenker noe sånt som at "samboeren min er en voksen kvinne og klarer seg selv, jeg må prioritere mine hjelpløse små barn som har opplevd et samlivsbrudd". Det de glemmer her, tenker jeg, er at kvinnen også har sine behov både for å føle seg prioritert og viktig, og at man som voksen ikke alltid klarer å være moden og tenke at barna til en hver tid trenger pappaen sin mer enn de trenger en kjæreste. Synes du er inne på noe viktig når du sier barna er til låns. Hvis man legger opp til at ungene er nr én helt til de klarer seg selv, og kjæresten må spille annenfiolin, så risikerer man å bli sittende igjen alene den dagen ungene er ute av redet.

Man trenger å føle seg viktig både barn og voksen.

[Anonym bruker]

Barna er viktig for meg å følge opp og det er viktig for meg at de vet jeg er glad i dem. Og selvsagt gir de meg mye glede, men jeg er jo ikke fullkommen med kun de. De gir meg jo ikke den type glede som min samboer gir meg. Så for meg og mine egne ønsker og behov, er hun den viktigste. Hun gjør meg hel. Jeg koser meg mest når hun er ved meg.

Dette med "viktigst" og "først" er begreper jeg tror har dukket opp når man får mine, dine, vår - familier. Man hører da aldri en "ekte" familie diskutere og være usikre på sånne ting. Den viktigste i livet er jo partneren. Den man samarbeider med og har en familie med.

Kan godt hende at det er fedre med dårlig samvittighet ovenfor skilsmissebarna sine. Jeg har det innimellom jeg også. Men har ikke alle foreldre det? Man vil jo det beste for barna. Men det betyr ikke at man ikke vil det beste for sin partner. Hva er man uten en partner... ?

Ha en god dag! Tore

[vimsan]

Denne pappaen er jeg enig med!! Ingen kommer først i en familie. Selvfølgelig er det kjedelig å ikke stå foran i en kø, men med litt tålmodighet kommer man foran en gang. Jeg har valgt en mann som har barn og jeg forventer ikke å komme foran det barnet. På samme måte skal ikke jeg prioritere mannen min foran min datter. Her er alle stilt på lik linje for at det skal fungere.

Ser det er mange som klager for at det er slitsomt med disse stebarna annehver uke eller annenhver helg, eller å ha fri kun annenhver helg. Men det er nå sånn det var og sånn det er og sånn det vil være til barna er så store at de flytter for seg selv. Men selv etter det vil de komme på besøk. De vil alltid være der.

Å føle seg sist i køen er ikke nødvendigvis det samme som å faktisk være sist i køen. Jeg tenker slik "jeg VET at mannen min elsker meg og jeg VET at jeg er viktig for han. Derfor lar jeg han ta seg tid til sitt barn når han eller barnet trenger det. Jeg elsker min mann og han VET det og han vet at jeg trenger han som han trenger meg. Dette er grunnen til at vi lever sammen. Vi lever ikke sammen på tross av alt, vi lever sammen på grunn av alt."

Jeg begynte å si til han "så god du er med barnet ditt og du er en god pappa og jeg er glad i deg" når han satt med sitt barn. Etter dette sa han faktisk de samme tingene til meg. Nå kan han se bort på meg og si at han er glad i meg eller elsker meg mens han sitter med sitt barn. Desverre er det slik at man ikke kan gjøre noe med problemet før man er klar over problemet. Og hvis problemet alltid er han eller hans barn er de samtalene litt kjedelige i lengden. Jeg skjønner godt de fedrene som reagerer når dama skal sette seg med og prate og forteller om problemene med barnet/barna hans. Vi hadde heller ikke likt om han kom med dette til oss.

Mannen min vet at barnet hans er utrolig bortskjemt og sutrer om ikke ting går hans vei, men det hjelper ikke at jeg trykker det ennå bedre inn. Det er lite vi får gjort på en helg.

Jeg vet at jeg har en sinna og sur datter, men jeg vet det og ønsker ikke å høre det. Jeg kan gjøre mye med det, men desverre er dette pre-puberteten og jeg føler meg maktesløs noen ganger. Da er det godt å høre at jeg er en god mor og at jeg er en god stemor og at jeg er en god husmor. Jeg begynte med ros først, men jeg har jaggu fått det igjen:-)

 

Ble langt og havnet godt utenfor tema dette, men mor hadde tydelig mye på hjertet i kveld.

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet, Tore. Akkurat det du sier har min mann sagt til meg, vi er i samme situasjon som dere. Dette innlegget var oppløftende og nå ble jeg veldig glad:)

[Anonym bruker]

"Min samboer elsker jeg. Barna mine er jeg glad i."

 

Her krasjer det i min verden. Som mor vil ingenting kunne måles opp mot den kjærligheten eg har til mine barn.

 

Men som trøst til frustrerte stemødre som ikke føler seg elsket nok funker nok dette innlegget bra.

 

Er enig i at å elske er noe helt annet enn å være glad i noen...eg er glad i hunden til naboen, men ELSKER mine barn.

[Anonym bruker]

Du er glad i hunden til naboen? Hallo.... du får meg til å tenke at du er en bitter, ensom dame som har blitt dolka i ryggen eller noe.

Du forstod tydligvis ikke hva han mente.

Selvfølgelig føler man en sterk kjærlighet til barna. Jeg er biomor selv, og barnet mitt er et produkt av meg selv. Jeg kommer aldri til å stoppe opp å være glad i datteren min. Hun får min betingelsesløse kjærlighet.

Men samboeren min kan jeg en dag slutte å være glad i. Men jeg er enig med pappen i dette innlegget. Jeg elsker samboeren min. Kan jo ikke forveksle kjærlighet med samboren sin, og datteren sin.

Dette forstår du hvis du legger godviljen til.

 

[Anonym bruker]

Jeg syns det er mange som misbruker ordet "elske".

På amerikanske filmer sier de det til omtrent alt og alle. I det engelske språk har man ikke et eget ord for å elske. "I love you" skal liksom dekke alt. det blir overflødig.

Vi er så heldige å har et så meningsfullt ord som "elske". Men vi misbruker det her også. "Jeg elsker sommeren", "jeg elsker sjokoladepålegg", "jeg elsker å bli massert" osv.

Å elske en person syns jeg personlig er noe mellom to voksne mennesker. Man får ikke blitt mer glad i noen enn man er i barna sine, og kjæresten/samboeren/mannen sin elsker man.

Den kjærligheten man har til sin elskede har ikke rom for andre. Da jeg fikk andremann, så var jeg redd jeg ikke kunne bli like glad i henne som med min første. Det kunne jeg jo. Den kjærligheten man har til barna har rom for flere.

Jeg blander ikke disse følelsene.

[Anonym bruker]

Enig med deg, anonym! Dessuten tror jeg morskjærligheten er litt annereldes enn farskjærligheten. Jeg tror vi mødre føler en helt annen kjærlighet til barna våre. Jeg er mor til 2, og mannen min har aldri brukt ordet "elske" om barna våre. Forsåvidt ikke jeg heller. Jeg forstår hva pappaen mener i dette innlegget.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke særkullsbarn, men kan jo prate litt om dette med forholdet til våre felles barn og forholdet til min elskede.

Vi har to barn sammen, det er mine to barn, jeg elsker dem begge like mye. Jeg kommer alltid til å elske dem like mye som nå, aldri mindre, men muligens mer.

Så er det mannen jeg har valgt å leve med, og som jeg har valgt å elske. Skader han meg, eller barna, svikter han oss, er det en mulighet for at jeg ikke lenger kommer til å elske han mer, og det er en god mulighet for at jeg da hadde tatt barna med meg, og skjermet de fra han. ( Dette tviler jeg på at kommer til å skje, for han er en veldig fin fyr, det er jo nettopp derfor jeg har algt han)

 

Vi dirver heller ikke å rangerer hvem som kommer først, en gang er det meg, en annen gang er det deg. Men hvordan tingene skjer, og hvilke prioriteringer som skal bli tatt, de diskuterer jeg og mannen min sammen. Vi kan sammen bestemme, at ungene våre skal være hos besteforeldrene fordi vi skal på weekend. Vi kan sammen bestemme at vi skal ta ungene med på badeland. Alle disse bestemmesene og prioriteringene bør vi jo ta sammen, for det har jo ringvirkninger for oss alle.

 

Skal vi kjøpe to nye tec dresser til ungene samtidig som vi kjøper ullfleece så går det fort noen tusenlapper den måneden, og si 4 tusen ut av felleskontoen merkes, her må vi jo sammen vurdere om vi skal spre det over to måneder, eller om det passer å gjøre det slik nå.

 

Når stebarna er involvert og skal ha noe, så skal de alltid liksom gå først. De skaper og bærer seg, at men nå har vi jo kjøpt støvler til d e minste, hva skal jeg få. Her er alltid spørsmålet hva skal jeg få. De insisterer på å skulle komme først! Det er skremmende åse de egositiske holdningene til disse barna, og det værste av alt, de tror det skal være sånn. Og stakkars fellesene, det er ikke ofte de skal kunne prioriteres, og det merkes da også.