Kommer ikke overens med stemor til datteren min

[Anonym bruker]

Dette er et stort problem for meg. Hun har en arrogant tone ovenfor meg, selv om jeg prøver å være koselig. Jeg ba henne til og med inn på kaffe når hun skulle hente datteren min, men da sa hun nei uten noen spesiell grunn. Hvis jeg ringer dit for å prate med datteren min, og stemoren tar tlf, så er hun kort og spør aldri om hvordan det går med meg osv. (selv om jeg spør henne). Det var jeg som gikk fra han, og jeg har sliti veldig mye pga det, men prøver å være voksen. Jeg tror hun er sjalu fordi jeg var hans største kjærlighet, og fordi hun er redd han skal gå tilbake til meg igjen. Det er jo tross alt meg han har barn med, ikke henne. Jeg tror at innerst inne hos de mennene som har fått en ny kvinne i livet sitt, så vil alltid vi som er mødre til barna demmes ha den største plassen.

 

[Anonym bruker]

Tviler meget sterkt på at barnas mamma vil ha den største plassen i en manns liv når han finner seg en ny kvinne, barna har den største plassen , det er de som binder to sammen ikke det som en gang var kjærlighet og sikkert kjærlighetsbarna.. Når det er sagt så kan det jo hende at din x har deg som sin store kjærlighet , det vil i såfall være trist for hans nye samboer!!

At hun ikke har så store interessen for deg skjønner jeg godt, du hører med til fortiden til samboeren hennes, hun har vel ingen grunn til å skulle innlede noe som helst slags "venninneforhold" til deg borsett fra at hun selvfølgelig bør oppføre seg høflig og greit i forbindelse med overlevering av barnet. Utover det er det da ikke meningen at hun skal være noe spesielt ovenfor deg en det hun føler for selv!!?

Tror ikke du skal henge deg opp i at hun ikke ønsker å drikke kaffe hos deg, eller skravler så voldsomt i tlf. med deg når du ringer, det viktigste er vel at barnet har det bra når hun er hos faren og smaboeren og at dere har et greit forhold til hverandre alle fire!!

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er en far på 38 år som for tiden har pappapermisjon. Min samboer har mast på at jeg skal gå inn på dette forumet å lese litt, og jeg må si jeg har blitt litt sjokkert over denne "kvinneverden". ja, for det er neimen ikke mye menn å se her inne.

Jeg har 3 barn tilsammen. Med to forskjellige damer.

Jeg føler jeg bare må si litt til dette.

Den første dama jeg fikk barn med, ble jeg sammen med da jeg var 21. Vi fikk barn sammen da jeg var 26.

Jeg var glad i henne, og forholdet våres fungerte på det praktiske plan.

Vi var mere venner enn kjærester. Barna var heller aldri helt planlagte, men det hørte liksom med å få barn når vi hadde vært sammen så lenge. Etter 11 år sammen, så gjorde hun det slutt. Hun følte seg ikke elsket av meg og sa hun følte seg som luft osv. Som mann er jeg kanskje litt enklere av natur, og jeg følte forholdet fungerte greit. I hvertfall ikke så ille at vi måtte bryte opp. Dessuten hadde vi jo barn sammen?! Vi prøvde en stund til, men da innså jeg det mer og mer at følelsene var ikke riktige. Bruddet gikk greit for seg, men det var selvsagt veldig rart og uvant. Ikke minst å bare ha ungene i hus annenhver uke. Men etter som tiden gikk, så begynte jeg å venne meg til det. Jeg syns det var koselig når ungene kom, men deilig når de dro igjen også. Jeg fant ut at det var et liv der ute. Jeg kunne faktisk "leve"!

Jeg begynte så smått å date etter en tid, men det ble ikke noe stort. Så en dag dukket min nåværende samboer opp. Hun åpnet en ny verden for meg. Hun viste meg hvordan det var å virkelig elske noen. Å være forelsket. Å være lykkelig. Jeg følte jeg hadde kastet bort så mange år med ei jeg ikke følte det riktig ovenfor. Vi har vært sammen i 3 år nå og har en sønn sammen. Hun er min store kjærlighet! Vi har hatt våre nedturer pga min fortid, for hun syns det har vært og er vanskelig dette med å få til mine,dine, våre barn. Det snakkes mye om "den største plassen , "den viktigste" osv på dette forumet.

Jeg må bare si det at hvis noen spør meg hvem den viktigste personen i mitt liv er, så svarer jeg "min samboer". (snart kone, gifter oss om 9 mnd). Hun er min nærmeste. Hun er den jeg deler glede og sorger med. Hun er den som gjør livet mitt fullkomment. Derfor har jeg valgt å skape en familie med henne. Samme om det er mine barn eller vårt barn. Jeg vil leve livet mitt med henne. Barna er også veldig viktig for meg, men de er til "låns". De kan jeg ikke dele alt med. De må jeg spille et slags skuespill ovenfor, som foreksempel å late som jeg er blid, selv om jeg kanskje er nedfor for noe i forhold til min kjære, eller noe som har hendt på jobben osv. Som foreldre er man de viktigste personene i barnas liv en lang periode. For så at venner og kjæreste blir de viktigste. Men hvorfor diskutere dette i den lengste? Det er litt typsik dere damer å tenke slik. Om man er stemor, mor, far, stefar, barn eller stebarn, er ikke det viktigste å ha det bra sammen? Med de man er glad i? Det her blir litt klisje, men jeg syns dere skal tenke litt mindre på rollene deres, og heller se på hverandre som mennesker. Ingen går vel først i en familie? Ja, jeg må følge opp de to andre barna mine med lekser, sport og annet, den uka de er her, men det betyr jo ikke at de går foran min kjære, eller at jeg er mer glad i de? Min samboer elsker jeg. Barna mine er jeg glad i. Prøv å skill det. Å elske en person er noe helt annet. Det er en verden for seg selv. Det har jeg virkelig fått kjenne på kroppen. Lykke til alle sammen! Tore

[Anonym bruker]

For et tøvete innlegg du kommer m. Fullstendig urealistisk, dette må være din ønske tenkning - at du som mor til deres datter har den største plassen. Der er nok datteren og hans nye samboer !! Jeg har hvertfall veldig liten tro på at exer har den største plassen kun fordi man har barn sammen. Barna ja, exen nei !! Jeg skjønner veldig godt at hun ikke vil inn til deg på kaffe. Og i stedenfor å irritere deg over det, så respekter hennes valg. Høres ut som det er DU som er sjalu her !!

[Anonym bruker]

Jeg synes det virker som om du ikke vil gi slipp på eksen din. Du sier selv at du sliter med at du gjorde det slutt. Holdningen din, at du mener du fremdeles har den største plassen i han liv, sitter nok såpass tykt utenpå at den nye kvinnen velger å holde en viss avstand. Jeg tror også du tar feil når du sier at menn alltid vil være mest glad i mødrene til (de eldste?) barna. I noen tilfeller, kanskje.

 

Jeg veksler mellom å irritere meg over innlegget ditt og føle sympati for deg. For jeg tror du har det vanskelig. Jeg håper du etter hvert tilgir deg selv og slår deg til ro med at din eks har en annen og lar dem være i fred. Det er så mange flotte menn der ute, synd å kaste vekk energien på en som er historie. Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Slik jeg tolker dette innlegget, er en biomor som forsøker å komme mannens nye kjæreste i møte og bli kjent med henne!

Hva er galt med å kunne ta en kopp kaffe sammen, man trenger jo ikke bli "bestevenner" for det?!

Jeg håper den dagen min eks får seg dame, at jeg kan ha et greit forhold til denne, be henne på kaffe og snakke med henne på telefonen. Dette blir jo tross alt et menneske som kommer til kanskje å ha en påvirkning på min sønns liv!

Dette er typisk for dere stemødre her inne!Uansett hva mor gjør, eller ikke gjør, så blir det tolket på verst tenkelige måte!

Det er jo ikke rart at dere sliter i forholdet til biomor og barna, om dere skal tolke alt til det værste?!?

[Anonym bruker]

Hmmm... Jeg finner utsagn i HIs innlegg som ikke vitner om et oppriktig ønske om å komme stemor i møte. Og uttalelser som at uansett "vil alltid vi som er mødre til barna demmes ha den største plassen" blir generaliserende og feil. Nesten nedlatende.

 

Jeg synes det er flott at biomor og stemor kan ta en kaffe sammen og ha en god tone. I dette tilfellet ser jeg godt hvorfor det blir vanskelig...

 

Tolker jeg det på den verst tenkelige måten? Hva sier andre biomødre der ute? Eller HI selv?

[Anonym bruker]

Jeg synes ihvertfall at ikke er helt korrekt å si at mødre til en manns barn alltid vil ha den største plassen. Tør nesten si at min eks hater meg, og tror ikke han har det minste problem med å sette mange foran meg når det gjelder personer som betyr mye for ham. Kan ikke si annet enn at jeg føler det på samme måte. Jeg kunne godt tenke meg å ha et godt forhold med stemor, men når forholdet er så anstrengt til barnefar så blir det vanskelig.

 

Som helt fersk stemor har jeg ikke fått hilse på mine stebarns mor ennå, men jeg håper vi er i stand til å ha en god tone og et godt samarbeid. Selv om jeg ikke har barn med min utvalgte (enn så lenge), så vet jeg at jeg betyr mye for ham. Og jeg synes forresten ikke man kan likestille følelser man har for barn og for en kjæreste/samboer/mann. Mine barn har vokst under hjertet mitt, de er et produkt av meg og de vil forhåpentligvis være der resten av livet mitt. Jeg elsker min mann, men erfaringsmessig så vet jeg at det finnes flere potensielle partnere der ute. Bare en liten digresjon til det mannen som skrev lenger oppe her. Synes det høres merkelig ut at en mann sier at en kvinne er mer viktig for ham enn barna hans. Det er ikke ord jeg ville sagt selv og jeg ville blitt sjokkert hadde mannen min ytrer de samme ordene. Man kan ikke sammenligne følelser for en partner og følelsene man har for barna sine. Forskning viser forresten at man føler forelskelsesfølelser for barna sine (det er derfor vi er så dårlige til å se evt feil/mangler), så jeg tror nok barna er aller viktigst for meg. Må jeg velge mellom mann eller barn velger jeg som enhver mor barna mine. Noe annet ville være merkelig og nesten naturstridig.

[Anonym bruker]

No vil eg bare kommentere det første innlegget her litt.....Eg ha aldri i mine 31 år hørt noe så bort i natta dumt....har sjøl 2 unger med min eksmann og min nye samboer har ein unge med sin eks....Min eksmann har på ingen måte noe problem med å sette sin nye samboer forran meg....koffor skulle han ikkje det??eg er ein ganske så ubetydelig person i hans liv og den einaste grunnen for at me snakke sammen e nok bare for at me har unger sammen...hans nye samboer kan eg fint hilse på og ho hilser på meg...men å invitere inn på kaffi??koffor det??selvfølgelig må me ha ein god tone men det er og det einaste...koffor skal me væra bestevenner??

Med hensyn til eksfruen til men samboer ville eg ikkje satt mine bein i hennes hjem...vi har ett platonisk greit forhold til ho og det går sin skeive gang...min mann er på ingen måte intr i å ha meir kontakt der enn han er nødt til....barnas mor går uansett ikkje forran den nye kona.....

[Jenta_00_]

Jeg tror kanskje du er litt i lala land jeg HI. Du sier at du var den som gikk fra han, og det må jo tydeligvis ha vært gode grunner for det da dere har barn sammen, og som du sier så VAR du hans livs store kjærlighet, men om han nå har skaffet seg samboer som han tydeligvis bryr seg om så vil jeg si at du ikke lenger er en like stor del av livet hans. Og får alt du vet så får han barn med hun nye.. Eller mener du at menn ikke får flere barn enn med den første de er gift med???

[Anonym bruker]

Ja det er vel mulig at hun er sjalu, og det er vel mulig at hun har grunn til å være sjalu, og det er godt mulgi at denne mannen ikke er over deg. Men det betyr jo ikke at andre menn ikke er over sine ekser?

Snakker du av erfaring, fordi du ikke er over han, at han som er far til dine barn alltid har et spesiellt sted i ditt hjert? Elsker du han fremdeles? Vil du egentlig at han skal komme tilbake?

 

Det er ikke så lett å uttale seg om andre enn dem man kjenner. Jeg kjenner min samboer, han gikk fra kona si, og barna sine og møtte meg ikke så lenge etterpå. Vi flyttet sammen, vi vihar fått barn sammen, han behandler meg fint og kjærlig, han hjelper meg og støtter meg, og han takker meg for det jeg gjør for han. Vi har det faktisk veldig bra. Jeg har ikke grunn til å tro, ut fra ting han sier eller gjør at hans eks kone har noe større plass i hans hjerte, enn hva jeg har.

Ikke har hun større plass i hans liv heller, det er mer korte samtaler om henting og levering og litt om hvordan det går med barna på skolen eller hjemmeom det er noe spesiellt.

[Anonym bruker]

Hehe, ja du må nok gjerne tro at dere i "førstekoneklubben" har en så høy stjerne hos eksene deres... Men jeg vet at min samboer knapt tåler synet av sin eks, til tross for at det er 10 år siden han kutta henne ut pga hennes gjentatte utroskap og dritt... Og jada, han har hatt sjansen til å få henne tilbake, før min tid, men det takka han nei til, det skal jeg love deg...

Virker som om du vil ha eksen din tilbake, og hvis du virkelig tror at det er bare å vifte med lillefingern, så kan det jo hende at det skinner i gjennom, og at det er derfor stemor ikke har noen interesse av å ha noe kontakt med deg...

Og hvis du ringer mye når dattern din er der, så skjønner jeg godt at hun blir en smule kort etterhvert...

[*-*]

Jeg tror også at hvis du er av den oppfatningen at du er din eks største kjærlighet og at kjærligheten til deg alltid kommer til å være sterkere enn hans nye kjærste fordi du er mor til hans første barn, ja da kommer du aldri til å få et særlig avlsappet og greit forhold til ditt barns stemor. Slike holdninger skinner gjennom og det er klart at stemoren til barnet merker dette.

Det kan selvfølgelig hende at din eks er av samme oppfatning som deg, men da er han en umoden fjott som det er svært synd på og burde aldri hatt ny kjærste. Det er mer trolig at han for lengst har gått videre i livet (og at han og hans nye samboer til og med har diskutert det problemet med at du fortsatt tror du er viktigst i hans liv).

Jeg tror ikke det er så naturlig å bli bestevenner med stemor/mor til stebarn i mange tilfeller, men jeg tror det ofte kan være fullt mulig å ha en god og hyggelig tone. Hvis du lurer på hva du som mor kan gjøre for å få et bedre forhold til stemor, så tror jeg det vil være å holde respektfull avstand, og ikke minst vise at du anerkjenner hennes rolle som din eks store kjærlighet og viktig omsorgsperson for barnet ditt. Ikke press avgjørelser som angår livet i den andre familien på far uten at han får anledning til å snakke med sin kjære. Ha respekt for at han må diskutere ting med samboeren sin og at de to må komme opp med en felles oppfatning før han kan forhandle med deg. Ikke si eller gjør ting som demonstrerer at dette egentlig er "din familie", at det faktisk er du som kjenner eksen og ekssvigerfamilien best når du snakker med stemor, og hold deg respektfullt unna eks og stemors arena, familie og venner.

Jeg har et veldig godt forhold til min manns eks og mor til mine stebarn, men jeg har likevel måttet distansere meg et par ganger når hun har tråkket over mine grenser, for eksempel ved å demonstrere sin nærhet til min mann eller min ikke-tilhørighet i familien - selv om det liksom blir gjort med et smil og i beste mening. Uansett på hvilken måte ting blir sagt, så hjelper det ikke fordi det er min mann og min familie nå. Fordi jeg har opplevd svært lite av dette har det holdt å rase ut litt til min mann eller venninner, samt markerer noen viktige grenser overfor eksen sammen med min mann. Men hadde det vært mye eller fortsatt over lengre tid så hadde jeg nok ikke likt mor til stebarna mine særlig godt. Vi er alle kvinner, vi godt vet hvordan vi hadde ønsket at noen skulle oppføre seg overfor oss. Det at man har barn med sin eks er ingen unnskyldning for ikke å følge vanlige normer for hvordan man oppfører seg i forhold til en annen kvinnes mann og familie.

[Helene Harepus]

Jeg må si meg enig med de som har skrevet her før meg. Jeg har vært sammen med min mann i snart 4 år og vet at det er jeg som er den store kjærligheten hans - til tross for at jeg er hverken den første konen hans, eller mor til hans barn

 

Eneste grunnen til at han har fremdeles kontakt med sin eks, er at han må det pga barnet og når hun gjentatte ganger får viljen sin -også når hun er fullstendig urimelig - så er det kun fordi min mann vil unngå konflikt pga barnet, men det tror jeg ikke hun skjønner. Jeg tror hun innbiller seg at det dreier seg om henne og at han har fremdeles følelser for henne, ikke at det handler utelukkende om barnet. Med andre ord, hun oppfatter ting feil. Så jeg tror ts sin teori om hvem som har den største plassen, kommer ganske kort, i hvertfall hvis det er ekskonen som skal vurdere saken

 

Hun ringer og sender sms-er hele tiden, stort sett dreier det seg om de samme tingene hver gang, og når hun først har min mann på telefonen, så er det nesten umulig for ham å bli kvitt henne, det tar minst 10 minutter med "nei, nå MÅ jeg gå" før han får lagt på, her om dagen så skulle vi spise middag, maten var allerede på bordet og jeg satt og ventet på ham mens han prøvde å avslutte samtalet, "men det var ikke noe problem at det var middag, de kunne bare snakke sammen mens han spiste"..

 

Det er åpenbart for både meg og min mann at hun vil gjerne tilbake og hun hinter dessuten om det hele tiden (også til barnet i perioder), noe jeg begynner å bli ganske lei av. Ikke fordi jeg ser henne som en trussel mot vårt ekteskap, men det er noe med den holdningen enkelte har om at hvis man har barn sammen, så er man fritatt fra å respektere andres privatliv.

 

Helene

[Anonym bruker]

HI her. Jeg er ikke direkte sjalu på henne. Det er bare det at jeg vil hun skal respektere meg og den fortiden jeg og min eks hadde. Det var jo jeg som var der først. Jeg har bedt datteren min om å spørre henne litt ut om hva hun syns om meg. Så hadde datteren min sagt noe sånt som "når jeg og mamma kommer på besøk hos noen, så sier alle at jeg ligner så på henne", så hadde stemoren sagt " det er jo et kompliment for moren din er jo ei veldig kjekk dame!" HA! Utrolig falskt. Skulle ikke forundre meg om hun sa det med ironi!! Jeg vet jo at hun ikke mener det. Hvis hun syns jeg er så kjekk, så kan hun vel være litt koselig mot meg da når jeg prøver! Arg! Jeg kan få han tilbake med et lite knips! Og det føler hun seg truet av.

[Anonym bruker]

Sorry meg, men du virker jo bare dum. Skikkelig lite sympatisk!

Hva er galt med at hun sa at du var ei kjekk dame!?

Snakk om å vri om alt til et problem a..

Jeg ville heller ikke blitt med deg inn på kaffe. Ikke om jeg fikk betalt!

Knips da vettu, så får vi se hva som skjer...

[Anonym bruker]

Ærlig talt, du fremstår jo ikke akkurat som en mor en "stemor" vil ha serlig kontakt med, man spør ikke ut barna om ditt eller datt på den måten!!

Hva er det du vil oppnå??

Innse at x-mannen din har gått videre å skaffet seg et nytt liv!!!

For noe tull!!!

[Anonym bruker]

Du får prøve å knipse da vet du, så kanskje virkeligheten kommer og biter deg i ræva... Men du skal ha takk, etter å ha lest dine innlegg så virker ikke min samboers eks så verst allikevel, og det er tross alt ei dame jeg har fint lite til overs for... Og bare det å spørre ut jentungen... Det er jo rett og slett lavmål....

[Lassi83]

HE HE, seriøst..... dette må jo være et køddeinnlegg, så jeg gidder ikke hisse meg opp engang..

[Anonym bruker]

Tror du bør innse at jorden ikke snurrer rundt med deg som akse. Hvordan i alle dager kan du vite at du var hans største kjærlighet? Det er det vel bare han som vet? Selv om jeg stadig forsikrer min mann om at han er det beste som har skjedd med, kan jo ikke han være helt sikker på det...

 

Våkn opp, kvinne! Det beste du kan gjøre er nok å akseptere situasjonen og gå videre med DITT liv...

[mammaen til 2+1]

Jeg vil at hun skal respektere meg... jeg var jo der først!!! SERIØST????

 

Tipper du er litt ensom og sliter litt med at han har komt seg videre..og du sitter stuck. Sjønner godt at du er litt missunnelig. MEN ******* Så provosert jeg blir av at du setter dattern din ut for å førhøre seg!!

Snakk om egosentrisk mamma!

[*-*]

Kjære HI - du har et seriøst problem hvis du skal gå resten av livet å føle at du har rangen hos eksmannen din fordi du var der først. Det har ingen ting å si, poenget er hvem som er hans store kjærlighet nå og hvem som er i familie nå. Eksmannen din har nå etablert seg med sin nye kjærste,sammen med din manns barn (og ditt) har de dannet en ny familie. Sånn er det! Deres ansvar som voksne er å passe på at alle i sin familie har det bra, noe som inkluderer både barn og voksne. Verken eksmann eller stemor har noen som helst forpliktelser overfor deg, bortsett fra et bra samarbeid for barnets skyld. Som skrevet tidligere, det er slett ikke sikkert at stemor har noe som helst i mot det i tugangspunktet, men med den innstillingen din blir du jo ikke lett å like.

 

Det er helt forkastelig å spørre barnet ditt om hva de sier om deg i den andre familien. Det er barnet ditt dette handler om, du ødelegger hennes barndom hvis du fortsetter sånn.

En annen ting er at jeg syns du virker litt gæern nå du regner med at det at stemor svarte barnet ditt at du var en "kjekk dame" var vondt ment. For det første kan det godt hende at hun mener at du er en bra dame, bare at det er litt slitsomt å ha deg så nær som ekskone. Det kan selvfølgelig også hende at hun ikke liker deg, og da var det også et veldig flott svar. Stemoren til din datter gjorde det eneste riktige, nemlig å fortelle barnet ditt hvilken bra mor hun har - det burde du være veldig takknemlig for!!! Nå vet i alle fall datteren din at hun ikke trenger å være redd for å snakke om deg til stemor eller far, fordi de syns at du er en kjekk dame og hun får positiv tilbakemelding. Det betyr mye for barn det! Men det må være slitsomt for barnet å føle at du har så problemer med og komplisert forhold til stemor og far...

 

[*-*]

Forresten, når det gjelder det at du syns stemor er kort mot deg i telefonen - kan det være at du ringer på tidspunkt hvor du forstyrrer familien? Midt i leggetiden, lørdagskosen, søndagsmiddagen el? Kanskje du kan spørre far og stemor når det passer best at du skal ringe, og så holde deg til avtalte tider. Det kan hende familien føler seg litt invadert. Jeg syns i utgangspunktet at man ikke skal ringe barnet i den andre familien uten å avtale det med de voksne først. Kanskje det uroer barnet mye å måtte forholde seg til den andre forelderen hele tilden - i alle fall hvis den driver og forhører barnet om hva det holder på med. Egentlig trenger man ikke ringe i det hele tatt, jeg syns de voksne skal la barnet selv ta initiativet til kontakt - og at de voksne ikke skal be dem om å ringe!! La barna få kose seg der de er!

Du kan jo prøve dette og se om kanskje stemor begynner å smile litt mer til deg?

Hvis du oppriktig ønsker et bedre forhold til stemor til barnet ditt så syns jeg du skal ta til deg rådene du har fått i denne tråden.

[Anonym bruker]

"Jeg tror hun er sjalu fordi jeg var hans største kjærlighet, og fordi hun er redd han skal gå tilbake til meg igjen. Det er jo tross alt meg han har barn med, ikke henne. Jeg tror at innerst inne hos de mennene som har fått en ny kvinne i livet sitt, så vil alltid vi som er mødre til barna demmes ha den største plassen."

 

FY FAEN!!! så dritekkelt å lese dette innlegget.

for det første så sitter sikkert eksen å dama å ler av deg som tror du er han største kjærlighet. tipper du e dritbitter på at han har funnet seg ny, og at han har det helt flott med hans nye familie/samboer.

 

forstår godt at stemor ikke gidder å ha kontakt med deg, hun merker det sikkert på deg at du mener det du mener.. hehe.. tragisk!

[oopsidaisy:-)]

skal love deg at slik er d iallefall ikke her!! mannen min er sjeleglad han kom seg unna biomor.