Fremtid sammen?

[Anonym bruker]

Min samboer og jeg er kommet i en svært vanskelig situasjon. Vi har en gutt på 15 mnd. og jeg er 23 uker på vei med nr. to. Vi mistet en liten i mars, men bestemte oss for at vi ville prøve igjen, og det klaffet etter første forsøk. Jeg har i hele vårt forhold slitt med sjalusi, men vi har klart oss greit. Det har likevel vært oppturer og nedturer hele veien. I sommer har alt gått helt gal vei. Min samboer er veldig sjarmerende, og flørter gjerne på fest. To fester i sommer har han danset tett og kysset en annen kvinne på kinnet, helt åpenlyst. De finner hverandre ut på kvelden og etter det er det bare de to..... Sitter tett og snakker, hvisker og flørter.... Jeg blir selvfølgelig lei meg og sjalu for dette. Jeg blir mistenksom og redd for at de har kontakt bak min rygg ..... Min samboer irritrer seg over dette, at jeg er for mistenksom, kontrollerende og sjalu, og mener at nå er det nok. Han mener jeg må stole på han, og hevder at det ikke er noe i forhold til denne kvinnen. Dethar gått så langt at han vet ikke om han vil mer. Det er ikke bare at jeg er sjalu og mistenksom, men han mener at noe mellom oss mangler, men han vet ikke hva det er, og kan ikke gi meg noen svar. Jeg på min side går og er kjemperedd for at forholdet skal ryke; jeg går hver dag og venter på at det skal komme til en avklaring.... Min samboer han siden st.hans tatt av over 10 kg... så noe er fryktelig galt. Men problemet er at jeg kan ikke snakke med han om det. Han mener jeg maser, og da vil ingen ting bli bedre.... Han vet jo ikke hva som mangler, og da må vi bare vente og se..... Jeg mente vi kanskje kunne trenge litt hjelp, f.eks hos familievernkontoret, men da bare fnøs han av meg; "herregud, noe så dumt". Jeg tenker så mange tanker; er han forelsket i denne kvinnen....? Hva er det han venter på? Hvorfor blir han i forholdet? Jeg har gitt han mange muligheter til å kunne avslutte..... Jeg blir snart gal av dette.... Er så redd jeg bryter sammen snart... Orker ikke gå her og ikke vite hva som vil skje... Jeg elsker han så høyt... og jeg mener vi har noe å kjempe for; snart to barn... og vi har det veldig fint sammen når ting er bra..... Jeg har til nå ikke satt noen skikkelige krav, utenom at jeg ihar sagt at jeg kke tålerer hans oppførsel på fest, dans og snakk er greit, men nussing på kinnet synes jeg er ikke noe om. Og når andre i tillegg kommer bort til meg og kommentere min samboers oppførsel så synes jeg det er vanskelig.... Noen som har noen gode råd til hva jeg bør gjøre..... Hvordan forholde meg til situasjonen....??

 

[Anonym bruker]

For meg høres du ikke så sjalu ut, men det føles mer som om han er kontrollerende. Hvilken normal kvinne hadde likt at mannen kysset en annen kvinne?! En annen ting er at de to sitter for seg selv - og overser deg. Slikt blir man gal av. Slik oppførsel er jo utrolig barnslig fra hans side. Høres ut som han tenker mer på seg selv, enn at han har en familie. Min eks var helt lik. Gjorde alt for å få meg sjalu - for han hadde et stort behov for å se at jeg var glad i ham. Det å gjøre meg bekymret fikk han til å føle seg elsket. Dette sa han jo aldri høyt, men jeg visste jo hva han drev med. Men han ødela mer enn han bygget.

 

Jeg hadde sagt ganske høyt til ham at det nå var tide å slutte å synst så synd på seg selv. Minn han på at dere har barn sammen. Si at han bør sette barna forand egne behov. Må han virkelig flørte????

Minn eks ville sagt at dette bare var personligheten hans, men det er bare en unnskyldning. Si at han må manne seg opp og la guttungen gå.

 

Du sier at han ikke vet hva han føler for deg. Er jo bra at han er ærlig om det, men slikt må han jo finne ut av. Ikke pine deg i all evighet.

Spør om dere kan møtes på halvveien. Hva kan du gjøre for at han skal ha det bedre? Og kan han da slutte med all denne flørtingen. Si at dette ikke bedrer forholdet deres. Det å be ham slutte å flørte er ikke mye å be om - og det er absolutt ikke farlig for ham å gi slipp på det.

Det verste er å maser og kjefte om det. Si heller åpent at det ikke har noe å gjøre i et normalt forhold. De aller fleste jenter har ikke slike problemer i slike forhold - mannen din er det jeg kaller unormal.

 

Vil tro du er den første personen i hans liv som krever noe av ham.

Noe som er nytt og vanskelig for ham. Uten å kjenne han tør jeg påstå at han ikke har vokst opp i et normalt familieliv dvs. han vet ikke mannens rolle i en barnefamilie. Ingen har lært han det. Og nå får du drittjobben.

 

Føler med deg...

 

[Anonym bruker]

Takk for svar.... godt å få ut litt, og godt å få litt medfølelse..... Han klarer ikke å se at han har noen feil.... det er jeg som må endre meg for at forholdet skal bli bedre..... Men jeg vet jo at han også har noe han må bli bedre på..... Jeg kan ikke kjempe alene for dette forholdet....

 

HI