Han vil ikke ha flere

[smiia]

Etter å ha gått rundt og vært veldig frustrert en stund, registrerte jeg meg som medlem her for å kunne motta råd fra alle dere der ute. Ser at dere har mye fornuftig å bidra med, Dessuten hjelper det som oftes å få lufte/dele frustrasjonene sine.

Jeg har i to år vært samboer med en mann som har tre barn fra før, i alderen 7-15 år. Disse er hos oss annenhver helg, og vi kommer godt overens. Jeg har også tre barn, i småskolealder, og de bor for det meste hos oss. Nå har det seg sånn at jeg ønsker meg flere barn. Jeg har selv bare én bror, og har så lenge jeg har kunnet huske, ønsket meg mange barn. Dette har vi snakket om helt siden vi ble sammen, og han har sagt at dette ikke er en umulig tanke for han heller.

Så kommer det store MEN. Min samboer gikk på en psykisk smell for en tid tilbake, og har siden den tid vært veldig konsentrert om sine egne samt sine barns behov.Han har forandret sin oppførsel mot meg veldig, synes jeg, og jeg opplever ikke lenger at han er så lydhør for mine behov. Går nå med en følelse av at alt dreier seg hovedsaklig om han og hans barns behov. Hovedproblemet hans er at han sliter mye med skyldfølelse ovenfor sine barn, over alt det han ikke kan bidra med ovenfor dem etter at han tok meg og mine barn inn i livet sitt. Mine barn gjør han lite for å ha et nært forhold til.

Mitt problem i forhold til dette, er at jeg føler at jeg og vårt forhold lider under at alt tilrettelegges rundt hans barns behov, og at jeg må fryse alle mine ønsker og lyster på ubestemt tid - til han "blir bedre". Her kommer vi tilbake til dette med et felles barn. Skjønner jo at det blir håpløst å begynne å mase om dette midt oppe i at alt er vanskelig (for han). Men føler alikevel for å adressere saken, altså snakke om det; om vi skal ha barn, litt tidsperspektiv (har for eksempel ikke lyst at dette barnet skal vokse opp som "enebarn" etter at alle de andre har blitt store, men derimot binde sammen søskenflokkene ytterligere - de kommer fra før av godt overens). Men for hans del er denne saken lukket for diskusjon med et; "dette passer ikke meg, iallefall ikke akkurat nå, og jeg vil heller ikke snakke om det". Føler meg ganske umyndiggjort, kjenner jeg. At jeg liksom skal bli avspist på denne måten. Må jo legge til at en av grunnene til at jeg har lyst på et felles barn, er nettopp det at han er så glad i sine egne, og er veldig opptatt av dem. I og med at de er mest hos moren, så blir det jo da til at hans fokus befinner seg utenfor vårt hjem - vil at vi skal dele det å være foreldre også. Elsker å være mor - vil derfor dele det med han. En siste ting ( dette ble langt), faren til mine barn var veldig fraværende under mine svangerskap, så ungene er stort sett noe jeg har vært alene om (dette vet min nåværende samboer). Har derfor liksom så lyst til å få sjansen til å oppleve dette med en far som faktisk deltar i svangerskapet; synes jeg er fin som gravid, blir med på ultralyd, tar seg av de andre ungene når jeg er morgenkvalm etc.

Håper noen der ute sitter med tanker/lignende erfaringer.

Og vær så snill, ingen moralisering fra folk som synes det er nok med 2 barn, rekkehus og stasjonsvogn - vi er forskjellige. Vi har stort hus, god økonomi og kapasitet til å ta oss av mange barn.

[Anonym bruker]

muligens bør dere snakke sammen hos en terapeaut. Ha en utenforstående til stede som kan slå ned på ufordragelige kommentarer etc, og sørge for at alle får si sitt og bli hørt, en form for ordstyrer.

[Anonym bruker]

Kanskje det hadde vært en ide å skrevet et brev der du forteller om dine følelser og ønsker? Menn flest er jo slik laget at de hater å prate om følelser og ting som dreier seg om det. De hater konflikter, og kjent stil er "Vil ikke prate om det nå, kan vi ikke ta det senere..", eller så går de midt i en diskusjon osv. Men får han det i brev, kan han sette seg ned rolig og lese det alene. Uten forstyrrelser.

Jeg må jo ærlig innrømme at når dere har tre barn hver, så er det jo ikke så rart at han nøler med å få en til.. hvis han ikke føler han får stilt opp nok for de tre han allerede har? et fellesbarn vil jo ikke akkurat gjøre det bedre da..

[smiia]

Takk for råd, brev er ikke dumt:-)

Det er selvfølgelig riktig det du sier med at han allerede sliter med å få stille opp for de han har. Men det går ikke på at vi ikke har kapasitet. Vi ville begge gjerne at hans barn også skulle bo mye mer hos oss, men moren er ikke helt enig. Det går altså ikke på at han ikke har kapasitet til å stille opp for dem, men at han ikke får lov - i så stor grad som han vil.

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn, min mann har to, vi har ingen felles. Jeg ønsker meg et felles barn fordi jeg har vært alene i mange år med barnet mitt, og nå vil jeg endelig få muligheten til å familisere meg på ordentlig. Og dessuten fordi jeg synes det er ekstremt sårbart med kun ett barn, tenk hvis noe skulle skje... (Bank i bordet). Dessuten så er det jo noe med dette suget etter å få barn sammen med mannen man elsker. Men han vil ikke... Kjenner meg veldig igjen i det siste du sier. Siste ord fra meg er derimot ikke sagt ;-)

 

Det er jo slik at begge parter må være enige før et barn blir satt til verden, så en av dere må jo før eller siden gi dere. Håper dere kommer frem til en løsning som er bra for deres storfamilie.

 

Så jeg ønsker deg lykke til. Kanskje vi begge får det vi ønsker etterhvert.