er du sykmeldt? hvor mye? og hvorfor?

[malleleo<3]

jeg bare lurer fordi jeg vet ikke om jeg har "gyldig" grunn for å være fullt sykmeldt. jeg er 60% sykmeldt, pgr av lang arbeidsdag uten særlig pause eller tid til å sitte noe. samtidig som det er vondt å sitte for lenge:S jeg har også ganske vondt i bekkenet bak og nedover høyre rumpeball, så å gå lenge blir smertefullt og bekkenet vlir myye verre. Det legen ikke vet er at jeg av og til også har begynt å få vondt på begge sidene på fremsiden, og inni meg som stråler litt nedover på innsiden av låret.(vet ikke hva eller hva det kalles).

 

men nå sliter jeg også psykisk da. er ikke klar for å bli mor, samtidig som jeg går høyskole på andreåret. vi har også kjøpt ny leilighet som vi må pusse opp litt og jeg strever med å takle alt dette og økonomi til å gå opp. det jeg vet er at utdanninga mi går først:) blodtrykket mitt på siste jordmorkontroll var 135/90:/

 

vurderer å ringe legen i morgen for jeg føler at jeg sprekker av et eller annet jeg ikke får ut.. stress kanskje:S når jeg gråter og sambo spør hva det er er standarvaret mitt hver gang/dag "jeg vet ingenting!"

 

huff, ble langt dett, men takker for svar:)

førstegangs, 20 uker, og 20 år:)

[Angeldoll m/ desemberprinsesse]

Jeg er 40% sykemeldt. Mye av grunnen er fordi jeg rett og slett er jævelig sliten!

 

Og, jeg skjønner helt hvor du kommer fra.

Fra tid til annen føler jeg virkelig at jeg ikke er klar til å bli mor selv.

Jeg er ute i full jobb da, så vår situasjon er litt anderledes der. Jeg føler vel bare at jeg ikke "kan noen ting" om små barn, og har hetta for at jeg ikke kommer til å klare å ta vare på barnet!

Men, dette gjelder både deg og meg, jeg er ganske sikker på at når det lille jenta/gutten kommer ut, er det absolutt IKKE noe vi noen sinne komer til å angre på!

 

Jeg er 24 år og er 25+2 uker på vei.

[Gulljnta]

Hei

Er sykemeldt 100% pga ekstreme kynnere.

Skjønner det der med at du ikke føler du er klar for å bli mor, har samme følelse noen dager. Er også 20 år Har de dagene der jeg gleder meg som bare det, men også de dagene der jeg gruer meg.

 

Tror dette kommer til å gå kjempefint, er nok bare naturlig å få slike tanker. Er jo noe helt nytt og man vet ikke hva man går til. Hormonene i svangerskapet gjør nok sitt også.

 

Fortell lege\jordmor hvordan du har det, de kan nok hjelpe deg med tankene dine. Høres jo ut som du har bekkenløsning? Er vel grunn nok til å bli sykemeldt fullt dersom du har en tung jobb.

I forhold til det du skriver så virker du også veldig sliten, må være tungt både fysisk og pyskisk å være gravid, jobbe, og i tillegg gå på høyskole! Har en venninne som var i samme situasjon og hun ble sykemeldt fra jobben og kunne fokusere på studiene sine gjennom svangerskapet.

 

Uansett, lykke til! Det ordner seg alltid

[Mayken]

Jeg er 29 år og 14+1 uker på vei og har vært 100% sykemeld i 10 uker på grunn av ekstrem svangerskaps kvalme, og nå i det siste har bekkenet mitt begynt å plage meg også.

Legen min sa i går at han tviler på at jeg får jobbe noe særlig før fødselen, kanskje en aktiv sykemelding, men ikke ennå.

Var sånn i forrige svangerskap også, men presset meg selv litt for mye til å jobbe, og det angret jeg på da jeg endte opp 100% sykemeldt igjen.

 

Husker jeg hadde samme tankene som dere da jeg gikk gravid med snuppa, hvordan skal jeg klare å ta vare på et barn?, jeg vet jo ingenting om så små barn...osv, men når nurket var ute og jeg fikk henne i hendene forsvant alle slike tanker, alt faller seg naturlig, kan virke som om vi jenter har det liggende i oss fra fødselen av, vi bare vet hva vi må gjøre, og det vi ikke vet er det bare å spørre mødrene våre om eller helsesøster. Dette går helt fint jenter. Det er skremmende med fantastisk og absolutt verdt det.

 

Det beste dere kan gjøre for dere selv og barnet i magen er å slappe av og spare på kreftene, forsøke å kose dere med svangerskapet.

Stress er ikke bra, villet snakke med legen og blitt 100% sykemeldt noen uker til du får hentet deg inn igjen.

[Mortiletbittelitenurk]

 

Les innlegget "Om å være mamma"! Innlegget gjorde meg både glad og beroliget!

 

Jeg er 28 år, og førstegangs...tro meg, man blir ikke mer "klar" psykisk ved alderen...et barn har nesten bare virket mer og mer skremmende de siste årene.

 

Fysisk er dere unge jenter sannsynligvis også "i bedre stand", både til svangerskap, fødsel - og ikke minst, til å gjenoppbygge seg igjen i etterkant av fødsel.

 

Husk at dette er noe jenter/kvinner har vært igjennom i alle tider (heldigvis at vi er gravide i 2008!), og at de fleste jenter/kvinner har valgt å gjenta prosessen gang på gang! Jeg tror vi har mye å glede oss til!

 

Lykke til!!!

[Trollkatt]

Uff, ingen god situasjon du er i.

 

Jeg er sykemeldt 100% fordi det føles som noen har gått løs på underlivet mitt med hammer og meisel (bekkenløsning med sterke smerter i symfysen). I tillegg hata jeg jobben min, og ble behandlet utrolig dårlig av sjefen min, og jeg synes man skal ha det bra når man er gravid. Det er så sjelden man er det, og da skal man gjøre det man kan for å nyte det og ha det godt med seg selv og glede seg til babyen kommer.

 

Det er ikke rart du sliter litt psykisk også. Det ville vært rarere om du ikke kjente alvoret av å få barn. Livet ditt kommer snart til å bli snudd på hodet, men på en positiv måte En fin ting med at vi går gravide i 9 mnd, er jo at vi rekker å kjenne på noen av de vanskelige følelsene og.

 

I og med at jeg er sykemeldt 100%, er jeg åpenbart tilhenger av å bli sykemeldt når man trenger det. Jeg vet at mange synes det er helt horribelt når gravide blir sykemeldt, men som jeg sa - man er gravid så få ganger i livet. Det er utrolig trist om man skal tenke tilbake på denne tiden som noe negativt og fælt.

 

Du skal ta vare på deg selv og babyen din, det er kjempeviktig. Husk at du skal gjennom en fødsel, og ikke minst tiden etter fødselen. Det handler litt om å forebygge problemer etterpå og. Fødselsdepresjon er relativt vanlig, og ikke noe moro...

 

Lykke til uansett

[HØYgravid+mammaen til Oliver!!]

kjære deg!

 

fikk første da jeg var 21,han er 15mnd, og jeg er nå gravid i uke 13 med nr 2:D

jeg er ikke sykemeldt, jobber så godt som fulltid, og går på skole og tar opp 2+3bi og 2+3mz på sonans, for å studere videre etter permisjonen. så jeg har noen utfordringer i hverdagen for å si det sånn;)

 

men vet du hva, det går så utrolig bra!! det er selvfølgelig lett for meg å si som ikke har "vondt" noe annet sted enn i sjelen, når jeg er på jobb og borte fra gullgutten min.

så du får til det du vil, det lover jeg deg! bare ikke gi opp, og ihvertfall ikke nå. nå burde du prøve å kose deg, og være STOLT av magen din;)

 

det er klart jeg har hatt desperate tanker om en håpløs fremtid, både før og etter at Oliver kom til verden. men ingen av tankene har blitt virkelige, og det er fordi jeg ikke tillater meg å gi opp på noen som helst måte.

 

men det viktigste du kan gjøre er å ta vare på deg selv, og kjæresten din, og det virker som om du kanskje trenger en sm, så håper ikke legen din er for streng på sånt.

og finn på noen morsomme ting med venninnene dine, det hjelper å bare gjøre noe som oppmuntrer!

masse lykke til, til dere alle tre;)

[malleleo<3]

tusen takk for svar:)jeg og gleder meg sikkert innerst inne, men det får jo ikke komme ut på en måte da bekymringer tar mer plass i hodet enn gleder:/

jeg er i tilleg så skuffet over meg selv over at jeg ikke takler situasjonen min, selv om den IKKE var planlagt...

tror jeg ringer legen og forteller ham hvordan jeg har det. ikke det at jeg jobber mye, men det er da en mindre ting å tenke på

[Mayken]

Ikke vær skuffa over at du ikke takler situasjonen, du takler det helt normalt. Begge mine var planlagt og jeg har problemer med å takle alt.

Det er tungt å gå gravid når man ikke har det bra med seg selv eller kroppen skranter.

Kan nok være lurt å få en sykemelding, så har du en mindre ting å tenke på og får muligheten til å slappe av litt. Det hjalp i hvertfall på meg. Lykke til hos legen.

Du får holde oss oppdatert på hva som skjer.