Han vil ikke ha flere

[smiia]

Etter å ha gått rundt og vært veldig frustrert en stund, registrerte jeg meg som medlem her for å kunne motta råd fra alle dere der ute. Ser at dere har mye fornuftig å bidra med, Dessuten hjelper det som oftes å få lufte/dele frustrasjonene sine.

Jeg har i to år vært samboer med en mann som har tre barn fra før, i alderen 7-15 år. Disse er hos oss annenhver helg, og vi kommer godt overens. Jeg har også tre barn, i småskolealder, og de bor for det meste hos oss. Nå har det seg sånn at jeg ønsker meg flere barn. Jeg har selv bare én bror, og har så lenge jeg har kunnet huske, ønsket meg mange barn. Dette har vi snakket om helt siden vi ble sammen, og han har sagt at dette ikke er en umulig tanke for han heller.

Så kommer det store MEN. Min samboer gikk på en psykisk smell for en tid tilbake, og har siden den tid vært veldig konsentrert om sine egne samt sine barns behov.Han har forandret sin oppførsel mot meg veldig, synes jeg, og jeg opplever ikke lenger at han er så lydhør for mine behov. Går nå med en følelse av at alt dreier seg hovedsaklig om han og hans barns behov. Hovedproblemet hans er at han sliter mye med skyldfølelse ovenfor sine barn, over alt det han ikke kan bidra med ovenfor dem etter at han tok meg og mine barn inn i livet sitt. Mine barn gjør han lite for å ha et nært forhold til.

Mitt problem i forhold til dette, er at jeg føler at jeg og vårt forhold lider under at alt tilrettelegges rundt hans barns behov, og at jeg må fryse alle mine ønsker og lyster på ubestemt tid - til han "blir bedre". Her kommer vi tilbake til dette med et felles barn. Skjønner jo at det blir håpløst å begynne å mase om dette midt oppe i at alt er vanskelig (for han). Men føler alikevel for å adressere saken, altså snakke om det; om vi skal ha barn, litt tidsperspektiv (har for eksempel ikke lyst at dette barnet skal vokse opp som "enebarn" etter at alle de andre har blitt store, men derimot binde sammen søskenflokkene ytterligere - de kommer fra før av godt overens). Men for hans del er denne saken lukket for diskusjon med et; "dette passer ikke meg, iallefall ikke akkurat nå, og jeg vil heller ikke snakke om det". Føler meg ganske umyndiggjort, kjenner jeg. At jeg liksom skal bli avspist på denne måten. Må jo legge til at en av grunnene til at jeg har lyst på et felles barn, er nettopp det at han er så glad i sine egne, og er veldig opptatt av dem. I og med at de er mest hos moren, så blir det jo da til at hans fokus befinner seg utenfor vårt hjem - vil at vi skal dele det å være foreldre også. Elsker å være mor - vil derfor dele det med han. En siste ting ( dette ble langt), faren til mine barn var veldig fraværende under mine svangerskap, så ungene er stort sett noe jeg har vært alene om (dette vet min nåværende samboer). Har derfor liksom så lyst til å få sjansen til å oppleve dette med en far som faktisk deltar i svangerskapet; synes jeg er fin som gravid, blir med på ultralyd, tar seg av de andre ungene når jeg er morgenkvalm etc.

Håper noen der ute sitter med tanker/lignende erfaringer.

Og vær så snill, ingen moralisering fra folk som synes det er nok med 1,7 barn, rekkehus og stasjonsvogn - vi er forskjellige og jeg føler jeg har kapasitet til å ta meg av mange barn.

[Gjest Antarctica]

Hvis det er denne mannen og ingen annen du vil ha barn med, så kanskje du skal gi ham tid. Men jeg levde en gang med en mann som "aldri" ville ta stilling og som ikke syns det lå til rette for det, tida ble aldri rett. Jeg ga han en frist. Faktisk. Fordi, jeg som du, ikke ville ha barn som var født med 10 års mellomrom. Da han etter et visst antall år fortsatt ikke ville, tok jeg det som et tegn på at han ikke hadde motivasjon til å etablere seg med meg en gang for alle. (Det hører ed til historien at han heller ikke ville gifte seg, kjøpe hus etc andre ting som kunne stabilisere det hele, men ville leve som samboere i leid leilighet.)

 

Jeg trur det kan være en av to ting som plager mannen din : en depresjon og anger og selvbebreidelse etter at livet ble som det ble og at han mener å ha skada ungene sine,

 

eller

 

at han som min eks egentlig ikke vil dele livet sitt med deg, men ikke har det helt klart formulert i hodet sitt. Kanskje veit han det ikke selv, mange veit ikke hva de vil før de må velge...

 

Så helsevesenet kan være et sted å starte - du kan jo si at mens han grubler, stopper livet opp for alle andre, og at du er villig til å gi ham tid til grubling dersom det kommer konklusjoner og handlinger ut av det, men ikke dersom det bare er å henfalle til tristesse og samtalestopp. derfor trenger han hjelp. Du fortjener at livet går videre selv om mannen din har dårlig samvittighet- og barna hans får det heller ikke noe bedre av at far bedriver selvpisking. De får det bare bedre dersom han tar grep om hvordan de lever her og nå - ikke at han sørger over det som gikk galt før.

[Devilsfather]

Hei Smiia

 

For meg høres det ut som dere får en "vegg" som splitter familien. Jeg tror et barn til vil rive ned veggen å bringe deres familie nærmere hverandre. Velger man da å stå "utenfor" får du de svar du trenger.

 

Kan egentlig ikke fatt hvordan dere har det nå....oppdrar dere disse seks barna forkjelllig? Høres lissom ikke ut at alle er under samme tak "foreldre oppdragelse"

[Gjest Antarctica]

Vi har også mange barn, men jeg føler ikke at det er barna som bringer oss nærmere hverandre eller river ned veggen mellom oss. Mange barn medfører enda flere relasjoner, enda mer logistikk og mer arbeid. det tar på.

 

Om han er en oppofrende far og hun tror han vil være det for deres framtidige felles barn, så er det todelt. Dreier det seg om å snylte litt på eller surfe litt på hans farsfølelse? For å knytte seg nærmere til mannen...? Jeg ville ikke ha sagt at det er god nok grunn til å sette folk til verden, det at man vil ha et bedre forhold til barnets far! Det syns jeg er å gjøre mennesket til et middel, ikke et mål i seg selv.

 

Dessuten er det ingen garantier. Skyldfølelse er en mektig drivkraft, og jeg ser at bl a min samboer - og andre skilte menn jeg kjenner - regner med at kona som en selvfølge ivaretar fellesbarnas ve og vel. Så han har ingen dårlig samvittighet overfor dem. Dersom han hadde sluppet unna med det, så hadde han drevet kraftig forskjellsbehandling for å overkompensere sin egen samvittighet...men det får han ikke lov til. Det ville gå utover forholdet til de andre - fellesbarna ville føle seg underprioritert.

 

Så et felles barn kan bli årsak til nye konflikter, og enda sårere enn de nåværende - da må mor ikke bare godt at hun står på 3.plass, men at barnet hennes står på 4.!

[ostekaka]

Jeg ble veldig skuffet over han når vi fikk fellesbarn. Jeg trodde jo at han kom til å være like engasjert og god far i forhold til vårt barn som han var/er for sine særkullsbarn, men det skjedde desverre ikke.

Jeg har jo siden forstått at det ikke er uvanlig. Jeg får helt vondt inni meg på vegne av våre fellesbarn. Vi greide ved et uhell å bli gravide en gang til, etter at jeg hadde bestemt meg for å dra.

For eldstemann sin skyld var det nok det aller beste at vi ble gravide en gang til, for jeg orket ikke å være alene i svangerskapet og for fødselen, og jeg orket heller ikke tanken på å ære alene om to barn. Så jeg ble værende hos han, med et ultimatum at ting måtte endres. Vi søkte profesjonell hjelp, og gikk til psykolog både sammen og hver for oss. Ting er mye bedre nå, men det har tatt tid. Nå er jeg glad for at vi holdt sammen. Jeg ønsker ikke at våre fellesbarn også skal få samme opprivende barndom som særkullsbarna hans har hatt. Og hvordan ville det være for våre unger, om faren enten av vane, eller av en eller annen misofrstått lojalitetsfølelse skulle fortsette å sette de eldste barna først.

Det var akkurat som om han ikke kunne glede seg i lag med vårt barn, for det skulle liksom da være på bekostning av de andre. Livet vårt skulle være på pause, når de ikk var der, aller helst skulle han jobbe største parten av døgnet. Nei det var ingen spøk, og forholdet vårt fikk seg en alvorlig knekk. Men han har endret seg, når han har fått jobbet med ting.

[Gjest Antarctica]

Til HI:

Du sier "faren til mine barn var veldig fraværende under mine svangerskap, så ungene er stort sett noe jeg har vært alene om (dette vet min nåværende samboer). Har derfor liksom så lyst til å få sjansen til å oppleve dette med en far som faktisk deltar i svangerskapet; synes jeg er fin som gravid, blir med på ultralyd, tar seg av de andre ungene når jeg er morgenkvalm etc."

 

Denne erfaringen hadde jeg også da jeg kom sammen med den mannen jeg har nå - han visste eksakt hvordan mitt første svangerskap hadde vært osv.

 

Men du har INGEN garanti for at han vil engasjere seg, hjelpe deg, være like "forelsket" i babymagen slik som du selv blir osv. Jeg ønska meg også disse tinga, og måtte finne meg i at hans følelser kanaliseres på den måten som er naturlig for HAN, ikke på den måten jeg ønsker meg mest...

 

Bl a måtte jeg nøye meg med at han lå ved siden av meg i senga og holdt hånda på magen hver kveld - men aldri ellers. Han tok aldri noe bilde av den store magen min, det gjorde mine venninner. Han var ganske på "sidelinja" under fødselen, i alle fall den første, og hans måte å glede seg på var ikke den måten jeg sjøl uttrykte.

 

Men han var der, han gikk den veien sammen med meg. Litt i alle fall.

 

Det er ikke nødvendigvis "rosenrødt" for alle - mange rapporterer at mennene melder pass, fokuserer på andre ting eller blir tafatte og usikre. deres følelser om konas svangerskap er ikke uproblematiske, og vi kan ikke venta at de skal føle seg gravide alle sammen, selv om det finnes sånne menn også.

[Gjest Filifjonka]

Min første tanke er: Hvor viktig er han for deg?

 

Jeg pleier å si at voksne menn (eller kvinner for den saks skyld) som forteller sin partner at de ikke vil ha flere barn, de mener det og man skal tro dem på deres ord. Han har tre barn og tre stebarn. Kanskje han faktisk mener det helt alvorlig når han sier at det er nok?

 

Derfor spør jeg: Hvor viktig er denne mannen for deg? Er han det viktigste, slik at du kan avfinne deg med ikke å få flere barn og leve med ham? Eller er drømmen om flere barn viktigere, slik at du eventuelt kunne tenke deg å avslutte forholdet og finne deg en annen mann som kan være far til dine framtidige barn?

 

Tenk godt i gjennom disse spørsmålene, og når du har funnet svaret så må du prate med mannen din. Ikke la deg avfeie med at "han ikke vil snakke om det, i hvert fall ikke nå". Sier han det, forteller du ham ganske enkelt at dette er så viktig for deg at hvis han ikke engang vil snakke om det, kan det føre til at du avslutter forholdet. (NB! Ikke si det dersom du ikke mener det!)

 

Nå ser jeg at andre har svart at han ikke nødvendigvis blir noen "drømmefar" som engasjerer seg i svangerskapet og dine plager og den voksende magen, så det skal jeg ikke gå inn på. Men jeg mener det er viktig at du finner ut hvor viktig ønsket ditt om barn er. Hva om du må velge? Enten får du mannen, eller så kan du finne deg en annen og få flere barn? Hva velger du?

[smiia]

Heisann, lenge siden jeg har vært her inne nå.

For det tok jo slutt med denne mannen. Vi hadde avstandsforhold i to år, og da gikk ting bare godt, for da kom han på besøk til meg og deltok i mitt og ungenes liv 100% når han var der. Men så gjorde jeg jo den fatale feil å flytte til hans hjemplass, og fra den dagen ble han spist opp av krav fra eks og unger. Som han ikke klarte å stå imot, ikke engang delvis. Med det resultatet at han var helt fraværende i vårt forhold.

 

Det er mange her inne som burde gjøre som jeg, og gå. Det finnes altfor mange grådige og kravstore ekser der ute, og altfor mange menn uten ryggrad. Det er ikke plass til oss "nye kvinner" i sånne konstelasjoner. Og vi prøver og vi prøver, og kjemper, og tenker at det er vi som må forandre innstilling og det hele. Men sannheten er at hos mange menn med barn må man bare finne seg i å spille annenfiolin, for de makter ikke å ta ansvar for å lage rom for en ny familie.

 

Jeg har i ettertid sett hvorfor jeg hadde så lyst på barn med denne mannen, det var jo fordi han var så utrolig opptatt av særkullsbarna sine. For opptatt. Høres grusomt ut å si det, men jeg er nå av den mening at ungene skal ikke sluke deg med hud og hår. Du skal ikke utslette deg selv fullstendig og bare sitte og vente på neste gang man må stille opp for ungene, eller avlyse alle avtaler bare ungene kommer med et knyst.

 

Jeg har nå truffet en annen mann, og han har også et barn fra før. Akkurat det var jeg kjempeskeptisk til etter den dårlige erfaringen med dette forholdet jeg har fortalt om. Men nå er det helt annerledes. Han er annerledes. Han elsker selvfølgelig sin datter, men hun fyller ikke hele livet hans. Han har behov for andre ting i livet sitt også, og da snakker jeg ikke bare om meg. Han vil ha kvelder med gutta, gå på konserter, dra på firmaturer etc, etc. Og det gjør han med god samvittighet, for når han er sammen med datteren så er han der for henne.

Han og jeg har såvidt snakket om at det muligens kan være snakk om et barn for oss en gang i fremtiden, men jeg føler langt ifra det behovet som jeg gjorde med eks. For nå har jeg truffet en mann som makter mer enn å være far, han har behov for å være mer enn bare far.

Og jeg har også behov for å være mer enn mor, har jeg funnet ut. Bra følelse.