Er dette akseptabelt og vanlig? Anng. barnehageansatte

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne være anonym i akkurat denne sammenhengen og hadde satt veldig pris på om noen kunne legge dette ut på skravlesiden.

 

Jeg har det fryktelig vanskelig akkurat nå. Barnet mitt, som er 2.5 år og har vært hjemme med meg fram til nå, har nettopp begynt i barnehage. Han har bestandig vært sosial og trygg på andre mennesker.

 

I barnehagen der han har begynt er det en ansatt som jeg ikke er helt sikker på. Hun smiler aldri, hun kjefter på barna hele tiden, sier ting som sitt ned! Vær stille etc, men veldig lite vennlig i stemmen. Da jeg var på tilvenning tok hun tak i gutten min og da "Kom her"! Og det tiltross for at han hylgråt og klamret seg fast til meg.

Jeg snakket med mannen min om dette og han sa øyenblikkelig at vi får ta han ut av barnehagen. Men saken er den at vi har ventet lenge på denne barnehageplassen og vi tror han har godt av å leke med andre barn. Dessuten har vi egentlig ikke råd til at jeg bare går hjemme framover.

 

Det andre alternativet er å ta det opp med de ansatte, det er kanskje den mest innlysende tingen å gjøre, men jeg synes det er fryktelig vanskelig å "klage". Jeg er veldig sjenert og dette orker jeg ikke tanken på.

 

Ellers kan jeg jo bare se om situasjonen bedrer seg. Men er dere ikke enige i at dette er en litt vel tøft oppdragelse for en 2 åring?

 

Setter veldig pris på svar fra andre barnehageforeldre!

[Gjest]

Som du sier er nok det mest innlysende å ta det opp med barnehagen ja. Om du synes det er ubehagelig, så kunne kanskje mannen din gjøre det?

[Gjest]

kansje det er flere foreldre som har reagert på samme måte som deg å ikke turt å si ifra.. visst du tar første steget så kansje flere støtter deg opp.. for det er alvorlig talt ikke akseptabelt å la sitt dårlige humør gå ut over barn.. hvertfall ikke barn i innkjøringa ..

 

syns det er mye som ikke stemmer med barnehagene rundt omkring.. kansje folk skulle bli flinkere til å a magefølelsen sin mer seriøst. er jo tross alt de som passer på det kjæreste vi har hele dagen, hele uka

[Anonym bruker]

Men når disse søte prinsessene og prinsene er så mammadalter at de sosiale antennene uteblir- hvorfor er man da så kjapp på å kritisere barnehagen?

 

Det er da ikke de som har nektet deg å la barnet starte tidligere? Tilvenningen er ofte vanskeligere jo lengre barna henger i skjørtene på mødrene sine.

 

Mulig det er mye rart i barnehagene, men etter å ha vært vitne til mødrene her inne en stund, så burde det jammen vært tilsyn hjemme hos enkelte.

 

ta selvkritikk på at barnet ditt er usosialt. Og nå får du ris til egen bak- og alle som sier at mammane er de beste til å se etter barna sine...

[Feit og freidig <3]

Lagt ut på skravle for deg - svarte der;-)

[Anonym bruker]

Hun sa da ingenting om at barnet hennes var usosialt!

 

Hovedinnlegger - jeg ville tatt det opp med styreren, via e-post for den saks skyld men ville absolutt gitt beskjed.

[Anonym bruker]

Dette bør du ta opp. Man skal ikke oppføre seg sånn mot barn enten man jobber i barnehage eller det er som foreldre.

 

Her er noen klipp fra mitt barns barnehage sin månedsavis. Her forteller de litt om hvordan det går rent konret, og skriver litt generel om oppdragelse, pedagogikk osv og om hvordan de i barnehagen tenker om dette. Det er veldig ok, og her er litt fra den siste (ble lang, men):

 

Det er en lang prosess å finne seg selv i samspill med andre, og forstå de ulike reglene for a ta tur, vente, finne løsninger og gi bort noe som en egentlig ville hatt selv.

Dette å ta kontakt på en relevant måte , er noe som 2 åringer må erfare og lære. Hvordan tar vi kontakt med et annet barn, og hvordan opprettholdes denne kontakten?

Vi ser daglig veldig mange positive leke episoder der barna tydelig viser glede, humor og samspills kompetanse. I de tilfelle det blir vanskelig, blir barna usikre og velger ulike måter å vise dette på. Noen kniper eller biter, mens andre viker fra situasjonen og søker en voksen. Dette er ikke unormalt, men det er viktig at vi som voksne sier fra til barnet at du får ikke lov å knipe eller bite, og deretter tar barnet bort fra situasjonen. Å si dette med helt vanlig stemme , er mer enn nok. Barnet forstår veldig godt hva vi sier og synes.

Like viktig er det at vi som voksne roser barnet når det får til å være sammen med de andre barna på en måte som er bra for alle parter. Barna trenger også ofte en voksen lekepartner som kan være katalysator og høyttaler for de ulike meningsutvekslingene, og som legge føringer for hva som er klokt å gjøre i de ulike situasjonene.

De eldste barna er svært flinke til å ta med seg de yngste i leken ( og de får ikke bare rollen som hund eller postbud..) Særlig ser vi at 2 og 3 åringene leker godt sammen, og i det ligger at der er rom for ulike innspill og utspill.

De store barna har godt av å gjøre erfaringer med mindre barn, og de har stor omsorg og forståelse for hva en 2 åring kan forstå til forskjell for hva en på 5 år forstår.

 

Tydelige voksne:

 

Det å være tydelig voksen ( både hjemme og i barnehagen) innebærer flere ting. Det innebærer blant annet at man gir entydig respons til barn, at man kommuniserer entydig både med de andre voksne og dere foreldre, at man tar opp det som blir vanskelig og at man setter grenser i de tilfeller det trengs.

Vi er rollemodeller for barn enten vi vil eller ei. Alt som skjer fra vi kommer inn døren og til vi går ut igjen er pedagogikk, vi skaper og skapes.

En tydelig voksen kan være en god modell for barns læring av sosiale ferdigheter, noe vi synes er det viktigste barnet kan ta med seg ut i verden. Å lære seg hvordan vi får venner, beholde venner, bli hørt på og sett, høre på andre, kunne sette seg inn i andres situasjon , er livsviktige ferdigheter som vi som voksen skal gi barnet.

 

 

For oss voksne er det å ha felles kriterier for god kommunikasjon et nyttig hjelpemiddel.

 

Sånn ser disse ut:

 

- etablerer øyenkontakt med barnet, og følge barnets initiativ

barn har ulike ferdigheter innefor det verbale språket, både aldersbetinget og knyttet til den enkeltes utvikling. At voksne ser på barnet, og etablerer øyenkontakt , kan være med å skape nærhet og tillit mellom den voksne og barnet. Å være sensitiv ovenfor barnets initiativ , er også en del av denne nære kontakten. ” å ja, du ville se i den boken med dyrene?”

 

 

- sette navn på og snakke på en aksepterende måte om det barnet er opptatt av.

Etablering av kontakt mellom barn – barn og voksen- barn, er avhengig av at den voksne anerkjenner barnets opplevelse og setter ord på disse. Ofte opplever vi både i samlingstund og under måltidet, at barn, med varierende språkutvikling, vil fortelle.

At den voksne åpner for at barnet kan utrykke seg, ved å være villig til å sette seg inn i barnets verden, betyr mye for både språklig og mental utvikling. ” var du hos mormor i går? Ja , jeg ser at du nikker og smiler, det betyr

kanskje at du hadde det veldig koselig”.

 

- la kommunikasjonen få preg av en dialog der hver har sin tur med å utrykke seg,

ikke verbalt eller med lyder og ord.

Mye av leken mellom barna er basert på at barna tar hver sin tur, dvs at de veksler på å ta initiativ , og at de lærer seg å vente på at den andre har sagt eller gjort noe.

Det er en helt grunnleggende erfaring og kompetanse. Den voksne må være den første som gir barnet denne erfaringen. I samtaler og lek med barnet og gjerne der andre barn er med, styrer den voksne mye av kommunikasjonen ved å gi klarsignal for når det er greit å fortelle, og når barnet må vente.

 

 

- reagere på ønskelig atferd ved å imiterer den, rose den , eller kommentere

aksepterende.

I teorien innenfor løsningsfokusert tilnærming , hevdes det at den atferd som vi gir oppmerksomhet, har en tendens til å gjenta seg. Når barnet overrasker seg selv og andre ved å gjøre enten sosialt akseptable handlinger ( som å hjelpe, trøste, ta positivt initiativ til lek og lignende) skal dette sees av den voksne, og kommenteres . ” nå ser jeg at dere hjelper hverandre med å finne støvlene deres, det var koselig. Så flinke dere er!” å løfte og forstørre små situasjoner i hverdagen, kan gi barnet stolthet og glede, og hjelpe det å tro på seg selv og andre.

 

- bekrefte med reaksjoner at det barnet har villet kommunisere, er oppfattet og forstått.

Innenfor pedagogikk opereres det med et begrep som heter” pedagogisk takt.” I dette ligger at den voksne skal være sensitive ovenfor hva barn vil utrykke, for deres følelsesutrykk og deres personlighet. Når vi i samlings stundene ber barna om ulike innspill i forhold til tema, er det ofte de verbale sterke som kommer på banen. Den voksnes oppgave er også å ivareta de mindre barnas utrykk. Det kan den gjøre ved å si for eksempel: ” Kristin peker på buksen sin, jeg tror hun vil si at hun har fin bukse på”. På denne måten får også barnet ” en mening” og plass i forhold til de andre barna.

 

- hjelpe til å skape en så god følelsesmessig atmosfære som mulig, slik at glede og positive følelser kan formidles.

Dette punktet skaper forutsetningene for alle de andre punktene innenfor kommunikasjon. At den voksne er trygg, raus, har hodet kaldt og hjertet varm, har vilje og evne til å se barns livsverden og en faglig innsikt og kompetanse i forhold til hvordan barn lærer og opplever sin verden, er alfa og omega.

 

Å være profesjonell handler ikke om ikke å ha følelser, men det betyr at man skal vite hva de følelsene gjør med en. Det betyr å kunne ha nærhet og avstand, og forvalte et ansvar for det meste verdifulle vi har: Barnet.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

skjerp deg! er det hennes egen skyld at barnet reageree på å bli satt i en helt ny og fremmed situasjon??? er ikke det egentlig helt normalt?

skal man kanskje sende barna fra seg så fort som mulig da for å unngå den verdifulle tilknyttningen til mor?

 

mange barn trenger litt tid på å bli trygg i barnehagen, dette er ikke unormalt og etterhvert går det som en drøm. mange av de barna jeg har sett slite under tilvenning, har etterhvert nektet å bli med hjem når de blir hentet..