Savnet har blitt så sterkt etter at jeg ble gravid.

[Mamman til Mia Camilia]

Savnet etter pappa har blitt så sterkt, etter at jeg ble gravid. Han tok livet sitt i januar.. Tenker på han konstant. Lurer på hvordan han ville blitt som bestefar. Ville han blitt glad for nyheten. Hadde jeg sakt at jeg avr gravid i januar, ville han ha levd nå? Maaange tanker..

 

Som mamma sa: Selfølgelig er hun glad og sånn, men hun greier ikke helt å glede seg så mye. Det mangler en å dele gleden med. Hun hadde aldri planlagt å bli bestemor alene.

 

Noen i samme sitvasjon?

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

huff det hørtes tøft ut har ikke vært borti det samme, men jeg kan forstå litt hvordan du har det. pappaen til lillebroren min døde, og han har det ikke lett og sitter med mange spm han og. om HAN kunne gjort noe annerledes og sånn.. men sånn kan man ikke tenke! hver og en er nødt til å ta ansvar for sitt eget liv..selvom det ikke alltid er så enkelt å tenke på etterpå

 

Men jeg synes du skal glede deg over den lille, og du vil se at den kommende bestemor vil bli utrolig glad selvom hun nå er alene ho kommer nok til å dulle og stelle med dere og blir det en gutt, kan du jo kanskje kalle han opp etter pappaen din?

[Amabolla]

Svigerfaren min døde i juni og jeg skjønner den situasjonen du er i. Nå tok ikke han livet av seg så tankene dine omkring hans ønske hadde vært annerledes eller ei kan jeg ikke dele. Men når det kommer til hva moren din tenker om det å bli bestemor så ser jeg min svigermor i henne. Det er vel først nå at hun så vidt har begynt å se framover igjen-at hun skal bli bestemor igjen-og hun gleder seg til det-selvom hverdagen fortsatt er tung for henne. Moren din vil også glede seg igjen-hun vil sikkert bli mer deltakende etterhvert som magen din vokser-og du vil også glede deg og heller minnes faren din-med både vemod og glede.

 

Det å gå gravid er en voldsom omveltning og tidligere forhold/livssituasjoner kommer så mye mer tydlig fram. Det er normalt å kjenne på følelsene og tankene omkring faren,men selvmord er ett såpass stort valg at det spørs om han ville gjort det annerledes hvis han hadde visst.

 

Håper alt ordner seg for dere og at livet videre vil være fyllt med mest lykke:)

 

 

[Lillefot08]

Skjønner hvordan du har det. Mista pappa i oktober i fjor. Det var utrolig tøfft og er det enda. Har så lyst til at pappa skal holde det lille nurket i armene sine. Det er skikkelig tøft. Gråter ofte enda. Han fikk vite at jeg skulle gifte meg med verdens herligste mann da:)

Prinsessa vår får bare bestemødre, da pappan til samboeren min døde for 5 år siden. Utrolig trist!!

 

Bestemødrene her er iallefall i lykkerus og gleder seg veldig. Endelig noe positivt å vente på

 

 

[lille_luna]

Ville bare komme innom å gi deg en klem, og min dypeste medføleles!

Jeg har selv en far som tok det valget, men det var når jeg var yngre. Men tenker fortsatt den dag i dag hvordan han hadde likt å bli bestefar og hvordan livet vårt ville vært. Min lille har fått en bestefar fordet, men jeg ønsker veldig sterkt at min pappa var her for å ta del i gleden med tulla.

[Kuredu]

Hei! Jeg mistet mammaen min for 4 år siden (sykdom) og tenker på henne flere ganger daglig. Vi hadde et utrolig nært mor-datter / venninne forhold og selv om vi visste at hun kom til å bli borte var jeg laaaangt nede da det først skjedde. Et år etter at hun døde ble jeg gravid med første barnet og nå venter jeg mitt andre. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på at jeg skulle gjort alt for at hun kunne opplevd å bli mormor, og til tider angrer jeg på at jeg ikke fikk barn tidligere. Jeg vet at hun ville vært en fantastisk mormor som ville gjort ALT for barnebarna sine! Igjen sitter jeg med svigerforeldre og en far som er sånn passe interessert, noe som gjøre meg ganske lei meg.

 

Savnet etter mamma er sterkere enn noen gang, og jeg venter faktisk enda på at hun skal ringe meg eller ringe på døren. Tomrommet etter henne kan aldri fylles, det eneste jeg trøster meg med er at jeg har troen på at hun får med seg det vi gjør og at hun "ser" oss og følger med. Men livet må jo gå videre...... Det er dog ingen tvil om at vi som har mistet en forelder i ung alder uansett om det er pga sykdom, ulykker eller at noen selv velger å avslutte livet sitt, vi vil alltid føle et savn som vi ikke kan gjøre noe med. Og mange spørsmål vi ikke får svar på. Livet er urettferdig...........