Kan jeg få deres meninger?

[Gjest]

Jeg har snakka om dette før her. Men jeg har ingen å snakke med ellers og jeg er desperat etter tilbakemeldinger. Jeg har begynt på et studie jeg ikke trives på. Jeg prøvde å ta opp fag første året til lillemann, men måtte gi opp for han sov omtrent ikke. Så jeg hadde begrenset med valg dette skoleåret og måtte selvfølgelig utelukke studiet som krevde realfag. Jeg var lenge overbevist om at dette var det riktige studiet for meg, mn jeg må innrømme at jeg alltid hadde en tanke gjemt innert inne om at det kanskje var feil. Nå sitter jeg på skolebenken og liker meg dårlig. Synes det er kjedelig og tenker ofte på det jeg egentlig vil lære og lese om.Og det er relativt tungt,og ihvertfall masse,masse stoff vi skal igjennom.Og jeg finner ikkemotivasjonen til å lese.Jeg gruer meg tilpraktiske studierfor jeg erusikker påom jeg har det som trengs av riktig personlighet.

 

Jeg har hatt det tungt ganske lenge nå. Forholdet til min mann og jeg har skranta en stund. Jeg har et vanskelig, anstrengt forhold til min pågående, ustabile mor. Jeg har slitt hele livet med dårlig selvtillitt og senere tid blitt oppmerksom på at jeg har forsømt megselv og min personlighet og at jeg har tatt valg som har gjort at jeg har endt opp på ville veier.

 

Det er på mange måter viktig for meg å begynne på utdannelsen min nå. Lillmann er 1,5 år. Jeg blir straks 24. Jeg kommer til å føle meg som en fullstendig taper hvis jeg avslutter studiet, men det er tungt å komme seg igjennom dagene og arbedet nårnoe inni meg jobber i mot. Jeg vet det er mange som tenker at jeg tar opp plass for mange som ønsker å komme innpå dette studiet, spesielt siden det leder til en samfunnsviktig jobb. Jeg snakker foressten om sykepleierstudiet. Jeg trodde oppriktig at dette var noe jeg ville gjøre, men jeg vet rett og slett ikke lengre. Hva mener dere?

[Helene <3 Sarah]

 

Det er kanskje lett for meg å si, men jeg syns ikke du skal gi opp... Jeg har selv vært treig: tok 2gk, tok opp igjen 3året allmenn, tok opp en eksamen.. Nå er jeg også 24 og har akkurat begynt på Førskolelærer elsker det!

 

Etter å ha gjort det sånn passe dårlig på vgs med mye fravær pga personlige ting har jeg endelig "skjønt" at jeg må satse... Trodde også jeg hadde min beste venninne i samme bås, men hun trekte seg med en gang hun møtte den første humpen i veien..

Tror nok den mørke perioden i studiene har med andre ting en selve skolen å gjøre, siden du nevner personlige ting som spiller inn.. Jeg sier bare stå på, ikke la deg knekke. Jeg angrer iallefall som en hund på alle de dårlige innsatsene jeg har gjort til nå (Men rettet opp i ettertid)

 

Klart man kan studere senere, men det er dumt å skuffe seg selv hvis mye annet også er svart.

[Gjest]

Du må gjøre det som føles riktig for deg! Husk at utdannelsen leder til den jobben du skal ha resten av livet. Dersom du synes at studiet er pyton så er jo sannsynligheten nokså stor for at du vil finne relevante jobber pyton også.

 

Det er overhode ingen skam å ombestemme seg. Kan du ikke bruke resten av året på å skaffe deg det du trenger av realfag da? Så kan du begynne på det du ønsker å studere neste år.

 

Ikke tenk på hva andre måtte mene om at du "opptar" en plass. Det er ditt liv, og du må finne ut hvordan du vil leve deg. Du kan ikke la dårlig samvittighet overfor de på venteliste ødelegge for deg.

 

Bruk året på å rydde opp. Både i studiekompetansen, i forholdet til din mann, i forholdet til din mor og i forholdet til deg selv.

Tenk så herlig det hadde vært å stille med blanke ark, men topp selvtillit på et studie du er kjempegira på neste høst ;-)

 

Lykke til!

[Gjest]

Ja det høres fristende ut å komme på skolen og være kjempegira! Jeg vil så gjerne kjenne det sånn.

 

Jeg sliter med dårlig selvtillit ifh til alt. Jeg føler meg pressa fra begge sider avmin mann ogmin mor som begge ikke kan fordra hverandre. Han blir sint og irritertpå meg når jeg ikke klarer å bestemme meg. Han er ikke ifraNorge og vil helst atvi skal reise til hjemlandet hans forder kan jeg "gjøre hva jeg vil". Min mor gir stekt uttrykk for skuffelse og mener at min mann påvirker meg til å ta alle valg jeg tar, valg som ikke tilsvarer hennes ønsker. Jeg sliter velsig mye psykisk og det har nok noe å si for trvselen min på skolen. Jeg tørr ikke å si så mye til folk og det har kanskje noe med at hver gang jeg sier noe på hjemmebane blir det enten en krangel med min mann eller min mor. I slutten av graviditeten utviklet jeg en bakteriefobi som jeg var sikker på at skulle gå over,men den har bare blit værre. Jeg sliter nok som det ernår jeg er på skolen, og jeg må vaske, unngå og planlegge hele tida. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg ute i praksis. Jeg har gjennom den vanskelige perioden med krangling tydd til oppkast som en kontroll, og jeg har den tendensen inne i meg. Jeg er så sliten. Og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg finner ikke styrken. Men jeg vil så gjerne.

 

Snakketforøvrig med en privatskole og det kan være for sent å få plass på de kursene jeg må ta for å få realfagene. Kan møte opp på den skolen på fredag så kan de se om de har ledige plasserpå kursene.