Anniken Huitfeldt spør...

[Maud]

Jeg ser at barne- og likestillingsministeren vår lurer på hva folk synes om det nye forslaget til barnelov og regulering av samvær. Jeg har ikke svart ennå, vet ikke om jeg gjør det heller. Når jeg leser svarene der inne, ser jeg at det er nesten umulig å se bort fra sin egen historie og ens egne erfaringer. Det kan hende det er akkurat det hun er ute etter, men kanskje dere som ikke sliter med mine, dine og våre også burde svare? Dere klarer nok i større grad å fokusere på hva dere mener løsrevet fra kjipe ekser og nye partnere og snøen som falt i fjor...

[Trollmora]

Veit da fader, jeg.

Tenker at det må bli ut fra ståstedet til de som har barn sammen og så skilt lag....

Mitt ønske er uansett at de kan se på barnas beste, at barna blir hørt og at barn blir hørt leeenge før de blir 12 år gamle.

Synes det er trist når foreldre krangler og ikke klarer å skille sak å person slik at barna blir de som må lide i de voksnes konflikt. At barna blir brukt som brekkstang både i forhold til økonomi og samvær/ikke samvær.

Skal krysse fingre å håpe at jeg aldri får behov for en slik lov (selv om det høres litt ut som en uttalelse fra ei med hodet i sanden)

[Mariamin]

Vanskelige spørsmål dette her.

Kan tenkes jeg får noen på nakken nå, men jeg mener barn burde ha ett stabilt hjem. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg selv skulle flytte fram og tilbake hver annen uke. Synes også det er ille når mor og far bor et stykke fra hverandre, slik at barna må "bytte" vennekrets hver gang de skal til mor eller far.

Etter min mening bør foreldrene bo i umiddelbar nærhet av hverandre hvis fordelingen skal være 50/50. Dessuten bør det også være et godt samarbeid foreldrene mellom hvis dette skal fungere.

Når det er sagt, er det gjerne en "tapende" part som kanskje bare får se barnet sitt annenhver helg + en dag i uka. For ikke å snakke om barna som savner pappan sin ( det er jo som regel mor som har hovedomsorgen).

Huff, håper vi aldri kommer opp i denne situasjonen.

Jeg tar av meg hatten for de som får dette til å fungere til det beste for barna.

[Maud]

Det er vanskelige spørsmål og selvfølgelig håper man at man aldri kommer i den situasjonen der dette er aktuelt for en selv og ens egne barn. Det var jo ikke derfor man i utgangspunktet fikk barn med den aktuelle mannen - fordi man tenkte at man ikke skulle være sammen... Noen ganger (ganske ofte i følge statistikken) ryker det allikevel og da tror jeg det er lurt å ha tenkt noen tanker om dette på forhånd. Før hodet er forkludret av nye forelskelser, misnøye eller hat overfor den man skal samarbeide med, vonde følelser og praktiske dilemmaer. Jeg tror nemlig at alle foreldre vil det beste for barna sine, men at det finnes få fasitsvar på hva som er det beste. Ikke en gang på generelt nivå finnes det sånne fasitsvar og da blir det enda vanskeligere på enkeltnivå. Er det viktigere å ha ett stabilt hjem enn å være like mye sammen med begge foreldrene? For meg er svaret ja. Er det mulig å ha en like god relasjon til begge foreldrene selv om man ser den ene mer? Jeg tror svaret på det spørsmålet også er ja.

 

Ja ja, jeg kjenner at dette engasjerer meg både faglig og personlig og må visst svare Anniken allikevel ;-)