Usikkerheten som kommer!

[Anonym bruker]

Man har ønsket og bli gravide,men hva har man ønsket seg egentlig? Man vet det jo ikke,man ser små barn som trilles rundt og bæres og løper....og syntes det er kjempe søtt og hærlig...

 

Men når man sitter der,etter 2mnd "prøving" også blir man usikkre,hva da,er det noe galt med meg?

 

Jeg er usikker i den forstand at jeg trur jeg ødelegger for jobben min at jeg ble gravid,de vet ikke noe enda,men jeg føler de vil ta det sånn..jeg håper jo ikke det!

 

Så er det dette med å bli syk under svangerskapet,jeg kan bare ikke det,jeg vil ikke det,men når jeg kjenner kvalmen kommer sigende blir jeg så forbanna usikker på om dette var rette tiden/året for meg....og jeg ønsker meg barn,det gjør samboeren min også......men hva ønsker vi oss?

 

Går denne usikkerheten bort?

[Anonym bruker]

Tror det er vanlig å føle det slik. Spesielt i 1.trimester, da en har kvalmen og hormonkaos.

 

Usikkerheten går aldri helt bort, men en god spenning tar gjerne over utover i svangerskapet.

[Anonym bruker]

jeg hater dette.......gå å være så usikker,blir jo nesten syk av det joh...er det flere som har det slik?

[Anonym bruker]

jeg hadde mye usikkerhet i mitt siste svangerskap. vi ble gravide ved uhell, jeg brukte spiral og det var en bombe når vi oppdaget at vi ventet nr 3. men siden vi hadde to nydelige barn som vi elsket over alt på jord tross trang økomomi, og bare en inntekt å leve på mens jeg hadde begynt skole så var ikke abort et alternativ egentlig. prøvde å tenke positivt at vi kunne ikke få det værre og h*n ville ikke trenge alt for mye det første halve året. Jeg gikk hele tiden og grudde meg for å bli trebarns mor og prøvde å holde fokuset på å bli ferdig med første året og klare alle eksamene. jeg var usikker på og trodde ikke jeg ville klare dette selv om pappaen var med 100 % hele tiden. Det var ikke mange som fikk vite at vi ventet nr 3, og når nærmeste familie fikk vite det så var de i sjokk, og mente vi var gale, at vi burde ha satt økonomien og studiene først og heller tatt abort. men vi hadde bestemt oss og det fikk de høre, så det ble ikke mye sosialt samvære med slekt og venner denne perioden. Men når sommeren kom, eksamen bestått og jeg kunne slappe av litt så plutselig så så jeg at jeg gledet meg, dette skulle gå bra og jeg skulle nyte de siste ukene. nå sitter jeg med en liten en som er virkelig velkommen, to søsken som er veldig glade i den minste i familien, slekt og venner som ikke kan se seg mette på barnet, en pappa som skal få sin tur og går ut i pappa permisjon så jeg kan gå videre på skolen, nei livet er herlig tross sine motganger og nedturer som fort blir til positive opplevelser.

Alle har lov til å være usikker på valget sitt og hva de går i møte, så lenge en ikke later som at alt er greit og en har full kontroll så får en ikke sjokk selv i hvertfall.

lykke til!