Helt ærlig. Jeg er ikke glad i dem.

[Gjest]

Nei, jeg er sikkert helt jævlig, det skal jeg innrømme. Men de ungene representerer bare bråk og spetakkel fra ende til annen. Nå bor de heldigvis så langt unna at de sjelden kommer, men jeg orker ikke engang tanken på noe særlig mer samvær. Mannen min jobber en del i helgene og jeg har vært en pådriver for at kontakten skal oprettholdes. Nå orker ikke hverken jeg eller mannen min mer. Vi er enige om at det kanskje er like greit for de barna at de ikke kommer. Vi klarer ikke engasjere oss i dem.

 

Så lenge mannen min aldri har hatt noen dype følelser for dem, han har aldri hatt en normal papparolle for dem så er det vanskelig. Og når det støyer mye fra andre siden så blir det hele negativt. Ja jeg ser at det kanskje går utover barna, men vi klarer ikke mer... Blir helt kvalm. Jeg tror at enten måtte de vært her hele tiden eller så får det være.

[-Hengebuksvinet-]

men jeg klarer ikke å dy meg.

 

Patetiske jævler. Vil du virkelig ha en sånn idiot av en mann? Som ikke engasjerer seg i sine egne barn? Det er jo ikke så rart at samværet fungerer dårlig, når mannen både har følelsesmessige skavanker og har funnet seg en samværsfiendtlig dame. Da ville nok de fleste barn blitt vanskelige å ha med å gjøre.

 

Rister på hodet. Glad for at jeg selv har en ekte mann, som tar vare på alle barna våre. Og jeg innser at stesønnen min er heldig, selv om det burde være en selvfølge for alle barn, å få leve sammen med voksne som er glad i dem og respekterer dem.

 

 

[augustjanuar]

det er støy, slossing, skrik og hyl fra ende til annen når mine stebarn er hos oss. og de skal fremdeles komme.

men nå har vi begynt å sette krav til mor. hun bor sammen med en som har taktor, og oppfører ikke barna seg hos henne får de ikke kjøre traktoren. denne regelen skal gjelde hos oss også nå. noe vi ikke har klart å gjennomføre før. (elstemann har adhd).

mor vil ikke ha barna 100 %, så nå må hun følge opp dette. vi håper på bedre vær...

[Gjest]

Mann eller ikke. han er helt fabelaktig med våre felles så han er flink med barn. Men jeg er jo enig i at vi sikkert håndterer dette dårlig. Men han har aldri bodd sammen med barna og føler ikke at de er hans engang. Ingen unnskyldning men mulig en forklaring på hvordan det kan bli helt satt på spissen. Men noen ganger er man rett og slett ikke glad i stebarna...

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Hei Hårsår

Etter å ha lest noen andre innlegg fra deg er det tydelig at du ikke er stor fan av dine stebarn. At faren ikke er det sier veldig mye om han og siden han har fått to barn med samme kvinnen (leser det slik ut fra innlegget ditt) er det vel også tydelig at det ikke var en one-night. Altså: blir det slutt mellom dere kan du like gjerne sitte der med en uengasjert far (som fører all arv over til neste kjæreste, men det er en annen diskusjon på siden her)

 

Synes det er fint at dere har tatt beslutningen om å kutte ut de barna. Ingen fortjener foreldre som dere. Jeg er stemor og alt er ikke rosenrødt her heller, men vi jobber med saken. Mannen min er heldigvis engasjert i barnet sitt og jeg gjør det jeg kan for at hun skal ha fine stunder med oss. Min trøst og motivasjon er at når hun vokser opp skal hun huske at det var en god barndom selv om foreldre hennes ikke bodde sammen.

 

Noen slutter aldri å sjokkere på disse sidene. Jeg er ikke mest sjokkert over følelsene dine, men at du er sammen med en mann som behandler sine egne barn på den måten.

 

Siden han allerede har tenkt å kutte ut noen av sine barn, får vi håpe det aldri blir slutt mellom dere - da sitter du jammen fint i det.

[Gjest]

Nå er den forhistorien litt spesiell. Han fikk treffe den eldste da den var 2, de festet sammen og da ble jammen nr 2 unnfanget. Det fikk han vite etter at nr 2 ble født. Så jeg har ikke så vanskelig å forstå at det blir distansert når han ikke har opplevd graviditet, ikke har bodd sammen med dem eller noe. Som han sier, han føler det kun dreier seg om dna. Biomor har bevisst valgt å holde han unna og ikka la han vite noe før etter fødsel med begge barna.

 

Du har sikkert rett i mye av det du sier, men de bara vi har felles har han fått lov til å danne en relasjon til. Jeg tror det blir noe annet.

 

Vi har nå kjøpt oss unna samvær, vi betaler det vi skal i bidrag og meldte selv i fra at vi skulle betale fullt bidrag nå fra i vår.

 

Klart de barna fortjener noe godt, men vi føler ikke vi kan gi dem det foreldre kan ellers. Vi føler at det er "naboens barn", eller egentlig enda værre for jeg er mer glad i nabobarna som kommer til oss.

[velger nick en annen dag]

Et spørsmål i ren nysgjerrighet:

 

Hva hindrer dere i å bli glad i disse barna da?

 

Jeg mener; naboens barn er dere jo glad i, og da må det jo være mulig å bli glad i barna til far også??

 

Hva med barnas følelser for pappa da?

Selv om de ikke har hatt mye samvær med faren så vet de jo at de har en pappa.

Hvordan tror dere barna opplever å se at pappa velger å kjøpe seg unna samvær fremfor å prøve å bli kjent med dem?

 

 

[Maud]

Det er ikke mye nytt å si her, du har allerede fått klare svar fra mange. Jeg blir trist på barnas vegne og lurer med noen av de andre her hva det er med akkurat disse barna som gjør at det ikke er mulig å bli glad i dem. Hvis moren er så håpløs at hun "ikke holder på menn i mer enn 3 mnd", så trenger vel barna stabile voksne i enda større grad eller hva? Hvis dere velger dem bort, velger dere også bort muligheten til å bidra positivt i livene deres. Jeg blir som sagt trist over at noen kan tillate seg å si at de blir kvalm av uskyldige barn og helt oppgitt over en far som sier han ikke er glad i barna sine.

[Gjest]

Jeg var i begynnelsen en pådriver for at vi skulle forsøke med samvær. Det var nok etter at den eldste stadig ganske grovt plaget vår eldste (det er 8 år mellom dem) at jeg fikk en opplevelse av at dette greier jeg ikke. Ungene våre trives ikke ved samvær, og vi foreldre trives ikke. Nå er det jo sikkert mye våre holdninger som smitter over når det gjelder dette, men jeg synes rett ut dette er jævli vanskelig. Joda jeg vet vi har valgt den letteste måten for oss, men sånn har det altså blitt. Jeg synes dere er utrolig flinke som klarer å stå i det!

 

Vi tok problemet opp på helsestasjonen og de anbefalte en pause. Men det burde sikkert vært kontakt med både familievernkontor og BUP i denne saken. Men det er ikke så lett å overstyre biomor heller. Hun lever jo sitt utsvevende partyliv og tror det er måten å gjøre det på. Vi ønsker ikke konflikt med henne.

[Gjest]

Jeg har faktisk ikke noe problem med å forstå dette her jeg. Hadde vi fått dumpende ned en unge på 2 år som vi ikke visste nærmest at fantes engang så hadde jeg nok brukt myyye tid på å danne relasjon til dette barnet. Og når det i tillegg kanskje har vært vanskelig fra biomor sin side å få til samvær så gjør vel ikke det saken bedre. Det er drastisk det dere gjør, og ja, dere burde nok oppsøke hjelp. Men i noen tilfeller funker det bare ikke og da er det kanskje det beste for både den ene og den andre familien at samvær avsluttes.

 

 

Det sies at blod er tykkere enn vann men jeg vet ikke helt jeg. Jeg er litt enig i at neon ganger legger man vel mye vekt på dna. Greit de er ungene hans men... Hvis jeg fikk vite at min far ikke er min biologiske ville jeg ikke løpt rundt for å finne han jeg fikk mitt dna fra. Dette handler etter mitt syn like mye om roller som om blodsbånd.

 

Hvis biomor har holdt far så lenge borte har jo også hun tatt et valg. Dette er jo noe hun bevisst har gjort og jeg tenker da at hun kan jo også ha sørget for at barna har en viss innstilling i forhold til den nye familien til far... Men det er jo trist hvis de lever et noe urolig liv hjemme hos mor da...

 

[smillas]

Kanskje barna rett og slett trenger fosterforeldre? Kan høres slik ut. Selv om de er ute av deres syn, forsvinner de jo ikke. Og hvis mora heller ikke tar seg godt av dem, mangler de jo åpenbart omsorgspersoner. De vil alltid måtte leve med den byrden det er - slik det virker på det du skriver - å være sveket av sine egne foreldre, men kanskje kan man involvere andre trygge voksne på en eller annen måte.

[Gjest marie-s]

Det du skriver her styrker faktisk den meningen jeg har om at fedre aldri kan elske barna sine på samme måte som en mor kan. Derfor er jeg helt mot at mor og far skal være likestilte i alle sammværsaker.

 

Ellers så må jeg bare si stakkars barn.

[Sarabara]

Jeg tror også morskjærlighet og farskjærlighet er forskjellig men hvis mor bevisst har holdt han unna så har hun virkelig tatt et valg her hun også da! Kan vi forvente at far klarer å danne de samme ekte følelsene hvis situasjonen er slik det er beskrevet her?

 

Som en sa i et annet innlegg: Vi kvinner kan velge abort, det kan ikke mannen. Heldigvis for det altså men jeg tenker på mannen i det hele som ikke har noe valg hvis han har vært dum og ikke passet på dna'et sitt. Vi kvinner er jo også uforsiktige og blir gravide uten avt vi ønsker det men vi kan gjøre noe med saken.

[Gjest marie-s]

Ha ha ha ja da var nå denne mannen ekstremt tankeløs. Først har han et barn han ikke vil ha (og jeg går ut i fra at han er informert om prevensjon slik som oss andre) også går han jaggu meg ut og setter enda et barn på henne som han ikke vil ha, da har han jaggu meg ingen unskyldning lenger.

[Trulte76]

Uff ble trist på ungenesvegne jeg.

Han er flink med deres fellese barn, men er ikke engang følelsesmessig med sine to andre barn.

Hadde min samboer ikke vært engasjert i sin sønn, så hadde han søren meg ikke vært noe å samle på!! Da hadde jeg sett på han som udugelig som far iallefall.

Og hadde min ex vært slik som din samboer er mot våre to fellese barn, ja da hadde jeg blitt skikkelig lei meg, og våre barn hadde blitt veldig såret. Men heldigvis så er han glad i våre to barn!! Og de betyr mye for han.

 

Kjenner jeg ble dårlig av å lese innlegget ditt, HI

 

Orker ikke sine egne barn? Har ikke lyst å ha de på besøk lengre?

Stakkars barn som har en sånn forferdelig far. Husk han er like mye far til disse barna, som til deres fellese barn.

[sjessi]

Hei hårsår....

 

jeg føler med deg, vet akkurat hvordan du har det. sliter med det samme.... blir bare ikke glad i ste-barna mine, og det må jeg få lov å si.

 

Ta vare på familien din.

[Kyosanim]

Hei Hårsår. Vil bare gi deg trøsteord her. Føler med deg. Er absollutt ikke glad i stebarnet. Har aldri hatt noe god kontakt og kommer heller ikke til å ha det. FÅr ikke respekt fra han, hører ikke på meg mm. Det meste er surt og negativt med han. Blir i dårlig humør av han. Får sikkert pepper her nå, men alle lever ikke i en big happy storfamilie.

[## :D ##]

Og du er også Pasta La Vista...

 

Du fremstår som noe patetisk...

 

Stakkars stebarna dine, de fortjener bedre!

[Mamma til tre :o)]

Jeg blir helt målløs...

Har selv to barn i alderen 2 og 4 år, og sambo har en på 3... ingen barn sammen.. og jeg skal innrømme at det ikke alltid er like rosenrødt, men slik skal det vel heller ikke være. Men så lenge vi tar "problemene" som de kommer og hele tiden jobber for at det skal være bra, så har vi det veldig bra sammen.

For meg er ungene det viktigste, og hadde min samboer aldri akseptert mine unger, eller aldri prøvd det, så hadde jeg ikke klart å fortsette forholdet lengre.. Men heldigvis, har jeg en meget ansvarsfull sambo som tar godt vare på sin egen sønn og også mine.. Mine barn har også en meget ansvarsfull far som de er hos ons til søn annenhver uke, så jeg føler at de er veldig heldige som har så mange nære omsorgspersoner rundt seg Jeg må innrømme at mine følelser ovenfor mine barn blir mere spesielt enn ovenfor sambo sin sønn, men sånn er det vel for alle. Men er fryktelig glad i sambo sin sønn også, så når han er hos oss så er det ingen forskjellsbehandling, og alle blir behandlet likt, som søsken flest uavhengig av dna......

Blir opprørt over at voksne mennesker setter sine egne behov fremfor ungenes.. har man satt barn til verden så er man nødt til å ta sitt ansvar, og legge tilrette, slik at barna får en så god oppvekst som mulig..

I ditt tilfelle synes jeg det nesten høres ut som sjalusi.. at din mann også har to barn med en annen kvinne.. og det kan hende mannen din sitter inne med mange følelse han ikke tør dele med deg, fordi du ikke engang er åpen for å gjøre noe med det.. Kanskje familieterapi hadde vært noe for dere? Kanskje psykolog for din del....

[Den du veit]

Haha KanonMed2keiserKuler det er helt sant!

 

Pasta-la-Vista og Hårsår har samme bruker-ID. Kult å lage ny bruker bare for å skrive støtteerklæringer til seg selv...

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Akkurat dette synes jeg var en møkk unnskyldning; han har aldri opplevd graviditet, bodd med dem osv og føler dermed ingen bånd ett eller annet whatever bullshit osv...

 

Far til sønnen min var aldri kjæreste med meg, vi møttes fint lite i svangerskapet, bare to ganger tror jeg, kun for å diskutere noe greier.

Demed har vi heller aldri bodd sammen, og han besøkte faktisk ikke sønnen vår den første måneden fordi han ville ha dna test først.

 

MEN! Da dna testen var klar begynte han å ha samvær og han elsker sønnen vår uten tvil! Tenk det, selv uten å ha opplevd graviditet og bodd sammen med oss eller vært kjæreste med meg.

Så den unnskyldningen der var syltynn.

 

Og å avskrive stebarna dine slik sier en hel del om deg... Og ikke minst om barnefaren, du skal se at den dagen han evt stikker fra deg eller du stikker fra han vil han drite i barna fordi... dere bor jo ikke sammen lengre oooog han jobber så mye... oooog han skal så mye.. eller en annen syltynn grunn du bare må finne deg i mens unga savner pappan sin. Og skjer det fortjener du det faktisk når du er så ...ja ekkel er det mest beskrivende ordet jeg finner...