Jeg klarer ikke knytte meg til barnet mitt...=(

[Anonym bruker]

Bare det i seg selv er deprimerende og leit. Jeg ser andre mødre smile og le. Selv så føler jeg ikke smilet er vedt det.

Føler meg misslykket og lurer på om dette vil vare livet ut, for det klarer jeg ikke, barnet vil ikke ha det godt sammens med en mor som ikke er glad i det?

Hjelp

[Anonym bruker]

Du kan ha en fødselsdepresjon. Jeg hadde det sånn med et av barna mine. Kontakt lege snarest og snakk om det! lykke til...

[Anonym bruker]

Hvor gammelt er barnet ditt? For noen kan det ta flere måneder før de knytter seg til barnet sitt. Å gå gjennom en fødsel og et svangerskap er en stor fysisk og psykisk belastning, og noen bruker lenger tid på å komme til hektene enn andre. Første månedene etter fødsel er fulle av masse hormoner og følelser, så roer situasjonen seg og livet blir lysere igjen.

Ikke føl deg mislykket som mor. Det er normalt å bruke tid på å knytte seg til barnet sitt.

 

Hvis situasjonen vedvarer bør du ta kontakt med helsesøster eller fastlege da det er mulig du har en fødselsdepresjon.

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette høres ordentlig leit ut for deg. Sannsynligvis har du en (fødsles)depresjon - noe som er ganske utbredt (men ikke lett å snakke om). Dette er ikke noe å skamme seg over (lettere sagt enn gjort). Ta snarest kontakt med legen, si at du tror du har fødselsdepresjon, og få henvisning til terapi. Da ordner det seg nok etterhvert. Lykke til!

[Anonym bruker]

Min første tanke: Har du nettopp født, og har du hatt en hard fødsel/barseltid? Jeg får flashbacks når jeg leser det du skriver, og jeg husker at jeg selv hadde det akkurat sånn da jeg var nybakt mor.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke var oppriktig glad i min sønn før han var 6-8 mnd, og jeg fungerte mer som en barnepike enn som en mor det første halvåret. Jeg husker at jeg følte meg like mislykket som du beskriver. En gang spurte jeg til og med noen av mine mer vellykkede venninner hvor lang tid de brukte for å bli glad i barnet sitt. De hoppet i stolen, men måtte motvillig innrømme at det hadde tatt dem litt tid, ja.

 

Jeg hadde nok ikke fødselsdepresjon, men var langt nede etter en fysisk hard fødsel med mye blodtap. Også barseltilden var ille pga søvnproblemer, kolikk, ammeproblemer, infeksjoner osv. Da formen ble bedre, kom også tilknytningen. Nå elsker jeg min sønn over alt på jord, og han er en ordentlig mammadalt. Så jeg håper og tror at den manglende tilknytningen de første månedene ikke har gjort noen skade for vår del.

 

Jeg vet ikke hva som er ditt problem ditt, men det kan altså godt tenkes at det går over. Hvis du likevel bekymrer deg, kan du få en henvisning til psykolog av legen din. Noen å snakke med som setter tingene i perspektiv er alltid godt, selv om man ikke er deprimert.