Jeg er så trist

[Dynamite]

Jeg ble i februar i år separert fra min mann som jeg har vært gift med i 7 år. Vi hadde vært sammen i 13 år og har en sønn på 5 år sammen. Jeg kjempet hardt for ekteskapet i flere år, men han viste liten interesser.Jeg følte alltid at noe var galt, men han så meg rett inn i øynene og sa at alt var bra.Jeg spurte han mange ganger om han fortsatt var glad i meg og han bekreftet alltid at han var det, og at han ville ingeting annet enn å få ekteskapet til å fungere. I desmeber i fjor oppdaget jeg at han hadde chattet med en jente fra jobben på nette.Fant samtalene de hadde hatt og han sa at han synes hun var søt og det var endel flørting.Jeg konfrontertet han med dette og han ba om unnskyldning og sa han angret seg.Jeg visste at han ikke hadde truffet henne annet enn på jobb, ettersom han kom hjem rett etter jobb og gikk aldri noen andre steder.

Jeg tilga han dette.En mnd etterpå fant jeg meldinger på mobilen hans.Han hadde sendt meldinger til en annen op jobben.B.l.a skrev han at han savnet henne og var glad i henne. Jeg fikk fullstendig sjokk.Jeg har alltid kunnet stole på han og han var liksom ikke "typen" til å gjøre noe sli.Jeg var i sjokk over at at han ikke kunne være ærlig med meg hvis han mente at forholdet vårt ikke fungerte. Etter dette fikk jeg nok.Jeg sa til han at dette kan jeg ikke finne meg i.Jeg sa også at han virket totalt uinteressert i meg.Da sa han at det var vel best at vi avsluttet ekteskapet.

I mars i år flyttet jeg og sønnen min ut, og kort tid etter ringte han meg og fortalte at han hadde blitt sammen med den siste jente han sendte medlinger til.

Jeg sliter nå med å gå videre med livet. Jeg tenker så mye på alt vi delte og så mye morro som vi hadde det.Jeg savner å prate med han, og kunne betro meg til han.Jeg synes det er så vanskelig, og kan ikke se for meg at jeg noen gang kommer til å treffe en ny mann.Drømmen min brast fullstendig og jeg klarer liksom ikke å akseptere dette enda.

Er det vanlig å slite så fælt selv etter 6 mnd? Jeg har ikke lyst til å treffe noen nye mann heller. Tenke om jeg aldri får lyst til det?

Jeg ble sammen med min eksmann da jeg var 17 år og vet absolutt ingenting om dating eller det å treffe noen.

 

Takknemlig for noen gode råd og oppmuntring

[Anonym bruker]

Ja! Det er vanlig å slite etter 6 mnd. Du har jo blitt sviktet av den du stolte mest på i verden, og på en forrædersk måte.

 

Dessverre er det jo sånn at dette skjer ganske mange, men ekstra ille er det når det kommer så overraskende på som dette. Forvarslet var jo forsåvidt der, siden han tidligere hadde chattet med en annen dame, men man vil jo helst tro at at han angret og ikke ville finne på dette igjen.

 

Vet ikke hva annet jeg kan si enn at det blir bedre:)

Ville du fortsatt i et forhold hvor du ikke kunne vite om han var til å stole på?

 

Jeg er evig monogamist, og ville aldri godtatt utroskap på hverken ene eller andre måten..

[Anonym bruker]

Jeg sliter fortsatt...etter 1 1/2år.

Nå ble det slutt etter "bare" 1 1/2år's forhold, men det er tungt. Jeg var 3mnd på vei, og har nå et barn på snart 1år. Vi har vært litt av og på, men vet jo at jeg aldri vil kunne stole på han ( andre grunner enn utroskap).

Og vil jo egentlig ikke fortsette forholdet, men det at han viser meg lite interesse om dagen gjør at jeg nærmest føler meg desperat etter hans oppmerksomhet, komplimenter, samtaler osv.

Noe han gir meg ytterst sjeldent nå

Er vel kanskje like greit, så man kommer seg videre.

Har vært litt på nettdating, men har sletter profilen etter kort tid.

Er bare ikke klar enda..tenker også at jeg aldri vil finne en ny, alltid alene.

Men prøver å oppmuntre meg selv med at tiden leger alle sår...og jeg har fått verdens nydeligste barn som jeg elsker over alt.

Og ville faktisk gått igjennom alt på nytt pga gullet mitt.

Så vi får bare prøve å ikke tenke og fokusere så mye på X'en, og heller prøve å se fremover, bygge oss opp og gjøre oss klare for å treffe en ny:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde en samboer fra -96 til -00. Avslutningen var ingen overraskelse og tok 1år. Allikevel: den første tiden føltes det som m noen hadde amputert av meg halve kroppen, og jeg gikk rundt i en glassboble. Trodde virkelig jeg skulle gå helt i stykker av kjærlighetssorg, og skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom det. Etter ca 1år merket jeg at jeg var tilbake til livet mitt, men han har fortsatt en liten plass i hjertet mitt og jeg tenker på han en gang i blant, og slik vil det nok være hele livet..

 

Det kan godt hende at du aldri riktig kommer over det, men du lærer å leve med det, det blir kun fortid og minner, og du får plass i hjertet ditt til en ny mann å være glad i! Så sant du akter deg dyrt og hellg for å gå ned veien til bitterhet....!!!

[Anonym bruker]

hei

 

mitt tilfelle var likt ditt med tanke på at vi ble også sammen som 17 åringer og helt frem til vi var midt i 30 åra. barna våre var noe eldre enn din sønn.

 

det er så vanskelig å bryte for man mister den man har en historie med... man har på en måte nesten vokst opp i lag gjennom tenåringstida si til man blir voksen. Det er som å miste en nær venn.....

 

du må sørge så lenge du har behov for det, og nå som du er gravid er det ekstra tungt for deg.

 

men ikke grav deg ned. rett deg opp i ryggen og gå med hevet hode. Du er tøff og en modig kvinne som kommer til å få din belønning.

 

tenk når hans forelskelse går over, da vil han sitte der og se at gresset ikke er grønnere...... i tillegg får han ikke daglig kontakt med sine barn... huff...

 

lykke til.