Ønsker ærlige svar fra sykepleiere...

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er sykepleierstudent. Trodde jeg hadde valgt riktig retning nå (har jobbet på kontor i alle år, er 33 år og har alltid hatt et ønske om å jobbe med mennesker, hjelpe andre). Men når jeg snakker med sykepleiere om jobben deres. Turnusarbeid, ansvaret, den dårlige tiden etc etc.. Det er BARE negative ting jeg hører. Det gjør selvfølgelig at jeg har mistet litt motivasjon, ser kun det negative nå...og dermed vanskelig å følge skolen for tiden.

 

Så dere sykepleiere. Hva tenker dere om jobbene deres? Jeg ønsker ærlige svar! Angrer dere valget? Ønsker dere andre jobber? Er livet som sykepleier generelt negativt? eller har jeg vært uheldig med de sykepleierne jeg har pratet med?

 

På forhånd takk for svar.

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er selvfølgelig enig i alt det negative du har hørt andre si, det kan være et tøft yrke både fysisk og psykisk, og alt for dårlig betalt er det. Men samtidig velger du et yrke hvor du har muligheten til å føle at DU kan gjøre en forskjell for andre mennesker, det er ikke i alle jobber du har muligheten til det! Så selv om det er mange dager du kan gå dønn sliten hjem fra jobb, så er det også mange dager du kan gå hjem med en virkelig god følelse fordi du vet at i akkurat dag har du gjort livet litt letter å leve for et annet menneske - det synes ihvertfall jeg veier opp for alt det negative.

Jeg har vært sykepleier i 5 år nå og angrer ikke ihvertfall:) og tenk på alle mulighetene du har for videreutdanning eller andre ting i samfunnet!

[Guttemamma til tusen :)]

Er helt enig med anonym over her!

I tillegg vil jeg si at det også er godt med litt ansvar og kunne ta avgjørelser selv!

Jeg er selv 24år, og er yngstemann på avdelingen. Alikevell er det jeg som står med ansvaret, og mine medarbeidere kommer til meg når de lurer på noe.

Jeg har i tillegg sykepleiekollegaer på andre avdeliger som jeg kan spør når det er noe, så jeg føler meg aldrig alene.

 

Nei, den tillitten du etterhvert bygger opp til dine pasienter og dine medarbeidere betyr veldig mye! Det er dette som gjør at det er så godt å komme på jobb... -at folk blir glad for at det er akkurat du som kommer, -for de vet at du kan gjøre en forskjell!

 

Som slagordet til sykepleierforbundet sier:

TYDELIG, MODIG, STOLT

[Anonym bruker]

Jeg var ferdig utdannet i 2004, og har jobbet på medisinske avdelinger siden den gang. Jeg er en av de som angrer som f***, og lurer på hva annet jeg skal finne på.

For det første får man overhode ikke lønn i forhold til at man faktisk har tatt 3 år på Høyskole (med der til hørende studielån).

For det andre har turnusarbeid så mye negativt å si for familielivet, at du ikke blir fullt klar over det før du står midt opp i det.

For det tredje er det mange steder svært vanskelig å få full stilling, og fra avdelingens side får du høre at hvis du vil jobbe mer, er det ledige vakter i helgene, når du vil være sammen med mann og barn.

Jeg synes ikke det er spesielt givende å komme hjem fra jobb og være totalt utslitt, uten overskudd til noe som helst.

Mange pasienter (og pårørende) er utrolig frekke, og behandler oss som dritt. Syter og klager, og tror de er på hotell ("har dere ikke isbiter", "er det ikke kake til kaffen" osv)

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.

Det med turnusarbeid. At det går utover familielivet. På hvilken måte da? må ha noe konkret...

Går 2.året. Nesten som jeg angrer...

HI

[Anonym bruker]

Antar nå at du har en mann som jobber 8-16. Når man går 100% stilling har man 2-3 seinvakter i uka, de ukene du har arbeidshelg, kan du faktisk ha 4 seinvakter i uka. Ergo ser du mindre til mannen din enn om du ikke jobbet turnus. Og har du barn i skolealder, ser mindre til de og, i og med at når de er ferdig på skolen, skal du på jobb.

Og så har vi helgene da. Det vanlige er å jobbe hver 3. helg. Og i helgene har jo du lyst til å være sammen med mann og barn, og de vil være sammen med deg.

For ikke å snakke om alle helligdagene! Jada, DU må jo selvsagt ikke jobbe alle i løpet av et år, men det vanlige er at man jobber annet hvert år jul, og annet hvert år nyttår. (og anna hver av julene er sein, anna hver tidlig). Og så er det jo de andre helligdagene som er en selvfølge for de fleste å ha fri på ("nei, mamma kommer ikke å ser deg i 17.mai-toget, for mamma skal jobbe")

 

I tillegg viser undersøkelser at det er helserisiko forbundet med nattarbeid (økt risiko for spontanabort, psykiske problemer, mage-tarm plager osv)

[Anonym bruker]

Jeg angrer noe j! Altfor mye ansvar til altfor liten tid til altfor liten lønn.

[Anonym bruker]

Mannen min er sykepleier og jobber turnus natt. Dette fungerer veldig fint kombinert med familieliv for oss, i alle fall. Det kan være tungt i arbeidsperiodene, men han har mye fri. Og tjener ca 450 000 i året. Ikke dårlig for en (relativt) kort høgskoleutdanning. Jeg har mye lengre utdannelse og tjener langt mindre...

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste som snakker negativt om sykepleieryrke ikke har gjort ett veldig gjennomtenkt valg når de valgte yrket, og at det er derfor de omtaler yrket så negativr. Jeg elsker jobben min, jobber på barneavdelig og syns det er vannvittig givende.

Tror også sure og negative holdninger fra pasienter og pårørende har mye med hvordan du som sykepleier møter de (selvfølgelig, noen pasienter er vanskelige....)

Jeg angrer overhodet ikke, og det å jobbe i turnus syns jeg er mer befriende enn en 8-16 jobb. Vesle jenta mi har hvertfall mer fri fra barnehagen når jeg jobber turnus, enn hun hadde hatt om jeg jobba i vanlig kontortid.

Lykke til med valget ditt.

[Anonym bruker]

Puh...noe positivt

Takk

HI

[Anonym bruker]

Jeg har full stilling og har en aftenvakt i uka.

Liker jobben min godt, men det største minuset er og jobbe jul og påske.

Jeg liker og ha ansvar og er bare og ta en tlf til andre, dersom en er usikker.

[Anonym bruker]

Jeg liker egentlig ikke å ta ansvar, men håper jo jeg skal vokse med oppgaven. Eller rett og slett bedre selvtilliten min. Jeg må i alle fall være 100% sikker om jeg skal uttale meg i en sak sånn ellers. Er jeg i feil yrke?

HI

[Anonym bruker]

Ikke for å være stygg med deg, men da tror jeg nok at du heller skulle blitt hjelpepleier....

[NormaJean]

kan ikke fortelle deg om du burde bli sykepleier eller ei, men vil si at jeg er kjempe fornøyd med valget jeg har gjort. jobber som sykepleier på barneavdeling og er veldig fornøyd med det. passe med utfordringer, spennende fag og gode kolleger. jeg trives godt med å jobbe turnus, kan ofte bytte litt på vakter slik at jeg får fri en uke. liker å jobbe helligdager også, bra betalt og ofte mindre pasienter.

selvfølgelig er det negative sider å jobbe som sykepleier, men slik er det med de fleste yrker....

men man bør være litt bevisst på hvor man begynner å jobbe, tenke seg litt om i forhold til hvilke ting man trives med, hva slags pasienter man syns er absoultt herk (jeg kommer feks aldri til å jobbe på lunge/hjerte) og hva du finner spennende.

[♡Anniken&Andreas gullet♡]

Kanskje ikke rett person til å svare, men gjør det for det....

 

Er ikke sykepleier enda, men forhåpentligvis om 3 års tid.

Jeg var veldig usikker på hva jeg ville bli, men etter jeg fikk sønnen min og lå på føden/var på sykehuset var valget enkelt, det var SYKEPLEIER jeg skulle bli! Det å hjelpe og jobbe med mennesker, er noe jeg vil!

 

Har også hørt alt det negative om spl yrket, men man må greie å se gjennom det negative og tenke på alt det positive dette yrket fører med seg.

 

Har fått høre fra familie og venner, at det er IKKE noe yrke å satse på. De samme sa til meg, at jeg burde ta abort og heller få meg en utdanning. (Var 20 da jeg fikk sønnen min.) Men trosset alle "gode råd" og gikk min egen vei, skole kunne jeg vente 1 år med. Og nå 1 år etter jeg fikk barn, er jeg i gang med utdannningen min! JEG valgte å bli spl, fordi det er noe JEG vil, det er noe JEG syntes virker utrolig spennende, det er noe JEG brenner for.... Og ikke minst JEG tar mine egne valg, og hører ikke på alt "vissvasset" som blir sagt til meg!

 

***Man skal ikke høre på alt annet som blir sagt, man skal gå for sine egne valg og følelser!***

 

Har ikke gått på skolen mer enn 2 uker, men jeg VET jeg har valgt det rette. Det er jeg som skal ha den jobben, ikke de rundt meg. Jeg gleder meg til å gå på skolen, jeg gleder meg til at jeg om 3 år er utdannet som sykepleier!

 

(Og mtp turnus ol. så fikser det seg...Jeg kommer til å ta hensyn til min familie, samboer og barn..)

[*Super*Mamman*]

Jeg er sykepleier, og elsker jobben min.Synes den er spennede og meningsfull. Liker alt annsvaret, og føler at jeg vet hva jeg holder på med.

 

Jeg får møte masse mennesker, og hjelpe dem i tunge og vannskelige tider. Trøster og lindrer, rett og slett være deres "reddende" engel i vonde studer.. ( har blitt kaldt det mange, mange ganger). Det er godt å se dem lyse opp når de ser en sykepleier som virkelig bryr seg om dem. For det er nemlig ikke alle som gjør det altså!

 

Men til tider er det TUNGT! Veldig tungt. Er mange situasjoner en ikke vet hvordan en skal håndtrere, for ikke å snakke om tidspresset en har noen ganger. Det er vondt å ikke ha tid til pasientene. Spesielt de som lider aller mest. Har vært på nattvakter der jeg så vidt har kunnet "titte" innom pasienter som har ligget for døden pga jeg rett og slett ikke har hatt tid. Har vært netter da jeg ikke har hatt ovesikten i det hele tatt, og det er fryktelig vondt. Har feks 30 dårlige pasienter med masse behov for oppfølging, pleie, medisinering osv, men har ikke hatt tid til å gjøre alt. Måtte ha prioritert bort å skifte på pasienter som har ligget i ut tissede senger osv.. Det er IKKE morro! Helt forferdelig...

 

Men alt i alt er jeg glad for at jeg valgte dette yrket. Men det passer ikke for alle. Du må ha et enormt engasjemang for andre mnnesker, å være veldig tålmodig, og greie å holde motet oppe når ting virker umulig å gjennomføre...

 

Jeg skal etterhvert ta videreutdanning, men må vente til at ungene blir større. Drømmen er å bli jordmor:)

 

Ble langt svar dette, men men...

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Og takk for ærligheten. Setter pris på det. Jeg fortsetter i alle fall utdannelsen min. Jeg skal gi alt. Både i utdanningen og selvfølgelig i yrket. Dette er noe jeg har tenkt på i årevis og jeg skal gjennomføre. Om yrket er helt feil for meg, så har jeg årevis med kontorerfaring å falle tilbake på.

Om flere har synspunkter så tar jeg gjerne imot flere svar

HI

[Tante Gustava]

Har nå jobbet som sykepleier i 9 år. Elsker jobben min.

Ja, er frustrert over å føle at tiden ikke strekker til, dårlig lønn og turnusarbeid. Drømmer selvsagt om dagjobb, med god tid til hver pasient... Men angrer ikke på yrkesvalget, er en utrolig givende jobb og hver dag når jeg går hjem fra jobb så vet jeg at jeg faktisk har spilt en viktig rolle i livet til mennesker som har det tøft og tungt (jobber med kreftpasienter).

 

Har innimellom tanker om å skifte til annen jobb (pga de frustrasjoner som du nevner), men problemet er at jeg ikke vet hva annet jeg kunne tenkt meg å jobbe med...

[Anonym bruker]

Dette blir litt selvmotsigende, for det som jeg synes er aller tyngst er turnusjobbingen med jobbing om kveldene, helgene og det at dette går sin runddans uavhengig av at det er julaften, nyttårsaften, 17.mai, pinse etc.

 

Samtidig så har jeg jobbet så lenge i turnus at jeg heller ikke klarer å forestille meg hvordan jeg skulle klare å opp til en "9 - 16 jobb". For det er noe med det å kunne sove ut lengre noen dager (når du har aftenvakt), at selv om man relativt sett tjener dårlig i forhold til ansvar - så tjener jeg langt mer (føler jeg) i deltid turnus i forhold til om jeg hadde gått 3/4 stilling i vanlig arbeidstid. Nettopp pga tilleggene. Og fordi jeg tjener ekstra pga tilleggene, kan jeg også ha råd til å gå deltid - hvilket jeg ikke hadde hatt dersom jeg hadde hatt en vanlig jobb med vanlig arbeidstid.

 

Det er heller ikke til å stikke under en stol at jeg synes lønn i forhold til ansvar er i et stort misforhold, når man f.eks sammenligner seg med industriarbeidere som også jobber skift (men som får langt bedre betalt - bare for å betjene maskiner etc, i motsetning til f.eks jobben min der vi må ta vanskelige avgjørelser i forhold til pårørende, terminalpleie osv). Samtidig er det også her nettopp dette som gjør jobben så spennende og utfordrende. I motsetning til en industrijobb, så er ingen dag lik, du bestemmer selv over planleggingen av arb.dagen din, - selv om du som oftest finner ut at arbeidsdagen har altfor få timer i forhold til hva du ønsker å få utrettet.

 

Jeg jobber på en avdeling som både tar for seg Ø-hjelp, samt har ansvar for utredning av cancer og terminalpleie. Så det er alltid nok av utfordringer. Dermed går alltid arb.dagen som en røyk. Og det trenger jeg, da jeg er en person som fort ville ha kjedet meg om det hadde vært det samme dag ut og dag inn.

 

Her ble det mye selvmotsigende der det negative også er det positive. Til syvende og sist, er det bare du selv som kan vite om dette yrket er det rette for deg. Men helt til slutt så vil jeg bare tilføye: jeg har aldri vært drevet av noe utpreget kall til yrket, jeg valgte yrkesutdannelse ut fra hva jeg antok var mest garantert sikker jobb, slik at studiegjeld ikke ville være bortkastet, samt at jeg ikke var villig til å flytte på meg. Men det er bare du som vet hvilke kriterier som vil være viktig for deg, og da hører også slike kriterier med,

 

Lykke til videre med valget!

[Miss Misantrop]

Hei, jeg er ikke sykepleier, men jeg har vokst opp med to foreldre som har jobbet skift. Det har vært en sann berikelse! Pappa har blitt tvunget til å gjøre mere av det som tilhører den tradisjonelle kvinne rollen. Og mamma har blitt tvunget til å gi slipp på litt kontroll. Dette gjør at jeg fikk det beste begge kunne gi meg. (Riktignok var pakkene pappa pakket inn til barnebursdager ikke riktig så forseg gjorte som det mamma ville ha gjort.. men men...)