jeg tåler ikke mannen min lengre... :-(

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hva som ha skjedd med meg. men alt mannen min gjør irriterer vettet av meg. han prøver så godt han kan, men ingenting er godt nok for meg lengre. dette har pågått en stund nå. jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, føler all romatikken og alle kjærlighetsfølelsene bare forsvinner helt. sex har bare vært et stort problem i og med at jeg ikke klarer å bli tent i det heletatt. vil han kysse å holde rundt meg blir jeg stiv som en stokk, og klarer ikke slappe av. (har forøvrig hatt slike problemer med tidligere menn så det har nok ikke noe, med ham og gjøre men meg) han har feil og mangler som alle har, men han er jo snill og god, og respekterer meg. han er alltid snill med meg og har aldri jort meg noe. det virker rett og slett som jeg ikke har respekt for ham lengre, jeg ser ikke opp til ham ,og jeg er ikke stolt av ham. av og til når vi er ute blandt folk og han snakker, så skjemmes jeg. dette er noe som har vokst fram i løpet av lang tid. nå skal det sies at jeg har gått gjennom et svangerskap og ikke fødd for så lenge siden, så det kan være hormonene som spiller meg et puss. kan ikke huske det var slik før jeg ble gravid da. samtidig vil jeg ikke skille meg fra ham. jeg klarer ikke forestille meg et liv uten ham heller. jeg er jo glad i ham, og han er jo pappaen til babyen. tror ikke det har noe med ham å gjøre, men det sitter i huet på meg. hadde det vært en annen fyr så hadde det nok sikkert vært på samme vis.. men jeg er så lei meg. jeg vil jo være en god kone, har lyst på romantikken til bake, og være stolt av mannen min. jeg har ingen å snakke med om dette, og bor langt unna nærmeste by så noe psykolog er heller ikke noe alternativ. dette blir bare rotete nå, men jeg vil redde forholdet vårt, jeg vil at begge skal være lykkelig, men følelsene mine er helt på bånn for tiden å det skremmer meg. jeg er ovverasket over at jeg kan være så kald. jeg kjefter å er grinete på ham hele tiden. har jeg en dårlig dag, så er det ham det går uttover. jeg vil så gjerne forandre meg, få gnisten tilbake, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. har bare lyst til å gråte hele tiden. trenger bare å få satt navn på ting for jeg har bært på dette så lenge nå. jeg føler meg så mislykket. så er det noen hobby psykologer der ute som kan gi meg en diagnose og komme med noen gode råd for hva jeg skal gjøre med meg selv for å redde dette ekteskapet???

[Anonym bruker]

Når jeg så dette innlegget begynte jeg å lure på om jeg hadde skrevet det selv i søvne... Har det skremmende likt som deg. Jeg tror også at deg er meg det er noe galt med, ikke han. Har dessverre ingen gode tips å komme med, siden jeg er i samme suppa selv:-(

[Anonym bruker]

Du er deprimert, be fastlegen om en henvisning til en god psykolog og dra deg inn til byen for behandling. Det kommer ikke til å gå over av seg selv.

[Anonym bruker]

Ja der har du meg og.

Hadde det så fint før graviditeten og ønsket oss virkelig et barn sammen.

Men nå er jeg drittlei han. Alt han gjør og sier blir feil.Føler nesten et hat til han, som han er min fiende.

Håper virkelig det er hormonene som gjør dette og at det blir bra igjen når de har roet seg.

Han er den snilleste og beste, så problemet ligger hos meg.

har ikke noen råd til deg jeg heller desverre:)

[Anonym bruker]

Er som om jeg skulle ha skrevet det selv:s Skremmende likt. Har ingen råd jeg heller.. Jeg har begynt hos psykolog nå så kanskje det hjelper litt.

Som hun over her sier, håper det er hormonene og at det går over etterhvert!

[Anonym bruker]

Som hun over her skrev, du er deprimert. Gå til fastlegen og få en henvisning.

 

Grunnen til at du ikke selv ser at du er deprimert, er fordi du ikke sitter og griner hele dagen og det er det du forbinder med depresjon..

 

Men det er mange stadier av det å være deprimert.. Så gå til legen din du..

[Anonym bruker]

uff..har ingen råd jeg heller, men kan 'trøste' deg med at jeg har det sånn jeg og. så, jeg bør vel finne veien til lege/psykolog om dette ikke gir seg. skal se hvordan det blir når jeg begynner i jobb igjen.

det er skikkelig fælt å ha det sånn

[Anonym bruker]

Fødselsdepresjon høres det ut som.

[Anonym bruker]

takk for svar dere. mulig jeg er deprimert uten at jeg selv ser det. men har s lite lyst til å gå til fastlegn min også. føler det er for personlig, og vet ikke hva han kan gjøre meg annet enn å henvise meg til psykolog.. vet heller ikke hvordan jeg skal få fortalt det til mannen min. hadde han sett hva jeg har skrevet så hadde han sikkert blitt knust. han ser jo at jeg er uttaforr å tverr, men han regne jo med det er hormonene som raser. har blitt vant til det i løpet av disse 9 mnd da... jeg har s lite lyst å blande fremmede personer inn i dette, vil ordne opp selv, men vet ikke hvordan??!!

[Anonym bruker]

hi som skrev ovenfor altså... og til dere som sier dere opplever det samme selv, takk for at dere forteller meg det. det føles litt lettere å vite at en ikke er helt alene, selv om jeg ikke ønsker noen skal gå rundt å føle det slik jeg har det for det er grusomt.. føler meg så slem, og får dårlig samvittiget samtidig som jeg irriterer meg så grenseløst... huff

 

*save me from myself* :-(

 

hi

[Anonym bruker]

Legen din behandler flere hundre personer. Om du går til han, trenger du faktisk ikke forklare hele problemet i detaljer. Bare si at du tror du har fødselsdepresjon og si at du vil ha en henvisning til psykolog/psykriater/terapeut...

 

Dessuten har legen din taushetsplikt. Du skal føle deg trygg på legen du har. Hvis ikke, må du bare bytte lege!!

[Anonym bruker]

Jeg har et par råd som fungerer veldig bra (overaskende bra faktisk!) Som dere sier så er det ofte i huet vårt problemet sitter.

Et råd jeg vil gi dere er å skrive en list over alt som er sant om mannen deres, alt som er godt med mannen deres, alt dere respekterer med mannen deres osv...

Eks

Sannheter om min mann er:

Han elsker meg

Han sier mange fine ting til meg

Han skryter av meg til vennene sine

Han gir mye av seg selv til meg

Han er en utrolig god pappa for barna våre

Han har mye god kunnskap om medmenneskelige forhold

Han står opp tidlig så han rekker å fyre før han drar på jobb ( for meg)

Han hjelper meg gjerne med husarbeidet

Han er superflink til å leke med guttene våre

Han ELSKER meg

Han er min bestevenn

Han varmere meg når jeg fryser i senga

Han henter alltid ved for meg

Han holder ut med meg når jeg er utrolig negativ

Han ......

 

Osv osv... Det er viktig å minne seg selv på hva som er sannheten! Jeg vet at dette har hjulpet mange! Det gjelder å komme på det som er fint med mannen deres. For når man er irritert eller sliten er det ikke alltid like lett å komme på det. Vi ma mine oss på det innimellom. Les denne listen hver dag, gjerne flere ganger om dagen Vet om ekteskap som har blitt reddet sånn!

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Huff, er i samme situasjon jeg også. Jeg sliter big-time, men ikke han. Vi skal i familieterapi neste uke. Dette er bare vondt og kjedelig. Ikke greit når en har tre små barn å tenke på..........

[Anonym bruker]

Får håpe det er disse hormonene som spiller inn og at det gir seg! Har hørt om lignende situasjoner (om det er en trøst er en annen sak...).

[Anonym bruker]

Det er sykt. jeg laget et innlegg for en stund siden om akkurat dette. å fy fader. det er sykt likt:) du er nok ikke alene

[Anonym bruker]

Fint innlegg i en sår debatt:)

[Anonym bruker]

Har det temmelig likt selv. Svakhetene i vårt forhold kommer fram og blir ganget med 1000 nå når hormonene herjer (1.trimester). Jeg er gravid og vet ikke om jeg ønsker barnet pga at jeg plutselig føler at mannen min er "feil".

 

Det er imidlertid en gylden regel:

Ikke ta viktige avgjørelser på en dårlig dag! Så det kan være en god ide og sjekke om ditt syn på mannen din kommer av en fødselsdepresjon.

 

Føler med deg! Lykke til!

[Anonym bruker]

Problemet i dagens samfunn er at alle sammen forventer et perfekt forhold til sin andre halvdel. Det skal ikke snakkes om problemer og vanskeligheter i forholdet, og det er blitt en slags motesak å bare dra fra partneren sin hvis det skulle dukke opp følelsesmessige vanskeligheter som den du har, HI.

 

Jeg vet at dette er forbigående, fordi jeg har hatt det akkurat likedan selv. Det er bra du ser at du har et problem selv. Selvinnsikt er første skritt på veien mot et bedre liv!

 

Dette er vanlig etter at barnet kommer til verden. Men tror meg når jeg sier at sånne følelser har med hormoner, og er oftest situasjonsbetinget.

 

Jeg foreslår at dere begynner å date igjen. Småting som et kinobesøk, dra ut på tur med termos og ryggsekk, telttur bare dere to, eller sett av en kveld i uka hvor dere kun tar tid til hverandre.

 

Håper virkelig dere finner tilbake til hverandre, for din,hans og barnets skyld.

 

 

Når dere kommer dere over denne kneika, ser dere at det dere gikk igjennom faktisk styrket dere!!