Jeg lot meg forføre...

[Anonym bruker]

Søren heller altså.... mannen min og jeg sliter masse, han har et utroskap bak seg og jeg prøver å finne ut av hva jeg vil. Han er kastet på gjesterommet, vi skal begynne i parterapi, i det hele tatt, ting er ikke bra. Jeg hadde bestemt meg for å IKKE has ex med ham i denne perioden. Kan ikke ha seg med noen andre og så forvente at sexlivet vårt skal fortsette som om noe aldri hadde skjedd liksom. Men så klarte jeg å la meg forføre i morges da, han kom inn på rommet mitt og jeg klarte ikke si nei. Har jo mine behov jeg og.. Men føler litt at dette ødelegger litt, at jeg ikek "straffer" ham som jeg burde. Ha gjør jeg nå, later som det aldri skjedde..?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg/ vi har et utroskap bak oss (han var utro).

Jeg synes ikke sex/ikke sex uansett skal brukes som en straffemetode. Skjønner godt at du tenker sånn, men tenk på dette: forholdet er vel basert på mer enn sex, og her er det andre ting som er ødelagt ( sex er "bare" den fysiske biten i et utroskap). Tillit, følelser, hengivenhet osv er (iallefall som jeg opplevde det) noe som får seg en myyye større knekk enn den fysiske delen.

Jeg hadde også bestemt meg for, og sa klart i fra om at sex var uaktuelt, og trodde neppe jeg kom til å orke det på lang tid og bla bla bla, men det tok ikke så lang tid. Jeg ønsket ikke å straffe han, eller ta hevn, jeg ville ha oppreisning for det vonde han hadde gjort (og der tror jeg kjernen til mye av "repareringsarbeidet" ligger).

Jeg synes du skal late som det skjedde jeg, men fokusere på å jobbe med ting/redde ting, enn å straffe. Det kommer man ikke så veldig langt med. Skal dere kunne redde forholdet (noe dere kanskje ønsker- eller ialefall vil prøve på (terapi)), må dere samarbeide, ikke straffe. Husk- det handler om å ville ting:)

 

Håper det ordner seg!

[Anonym bruker]

Takk for svar! Enig med deg i at det ikke er produktivt å "straffe" men gir det ikke litt feil signaler å ta han tilbake i senga når jeg ikke vet om jeg vil ha han tilbake i livet mitt enda..?

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Hmmm, er du usikker på om du vil ha han tilbake i livet ditt overhodet?

Eller er du usikker på NÅR du vil ha han tilbake i livet ditt?

Synes ikke du skal bekymre deg for sex og signaler, men heller bruke energi og fokus på hva DU vil. Vanskelig å vite dette idag, men bruk f.eks tid for deg selv, tid sammen med han, sex, ja det meste, for å finne ut hva du vil ha i livet ditt fremover. Husk, dette handler om fremtiden, livet ditt- og hans (ikke egentlig at han har vært utro. Gjort er gjort- det kan ikke endres på). Spørsmålet er- hvor går veien videre? Svære, alvorlige ting dette. Personlig synes jeg at sex oppi det hele blir en liten filleting".

 

Føler sånn med deg, vet hvordan du har det.

Jeg opplevde dette i mars i år. For oss har utroskapen ført til at vi har et fantastisk godt forhold i dag. Vi er så trygge på hverandre, hva vi vil og alt det. Ofte er utroskap et tegn på at "noe er galt" i forholdet (for oss var det sånn.) Men i dag kan vi nesten si at det er det beste som har hendt oss! Vi fikk for alvor opp øynene for hva som er viktig her i livet, og bagateller og annet "fjas" betyr ingenting lengre. Det har vært en helvetesvei frem til i dag, men det var verdt det!

Men jeg var usikker, i tvil og hadde mye sinne underveis, men i dag er jeg glad for at jeg satset og gikk hele veien.

[Anonym bruker]

Jeg er usikker på om jeg vil ha han i livet mitt overhodet... Har alltid sagt at ved utroskap er det rett ut, men det er ikke så lett når man sitter midt oppe i det gitt.. Jeg tror nok og det er mye som har ligget under overflaten her, dårlig kommunikasjon etc + at jeg nok har tatt han for gitt. Men det unnskylder ikke det han har gjort synes jeg, han kunne jo kommet å snakke med meg! Vi har nok som du sier en lang veg å gå uansett hva utfallet blir tilslutt... Kan jeg leve videre med dette? Vi får se.. Men ja du har rett, sex er en filleting oppe i dette (og om ikke annet fikk jeg meg jo noe jeg og...). Er glad for at ting har ordnet seg så bra for deg, vet hva du har gått gjennom og det er ikke lett! Ikke så ofte man høres "solskinnshistorier" som dette så du har gitt meg håp om at det går ann!

[Anonym bruker]

Hei igjen:)

Nei, det er ikke lett!

Ja, han burde kommet og snakket med deg,men gjør menn det da? Snakker de? Ofte synes jeg de velger minste motstandsvei (iallefall der og da) og har dårlig impulskontroll. Liten sammenheng der kanskje?

Spør man hvorfor de gjorde det (var utro) isteden for å komme å snakke, har de ofte lite eller intet svar på det. Det opplevde jeg iallefall.

Nei, det blir mye veiing for- og imot fremover for deg. Skal du tilgi, må du samtidig glemme dette i parrelasjonssammenheng (og da leve videre med det). Jeg tenker ofte på det, men tar det aldri opp som samtaleemne mer. Det får ikke ødelegge mer av min hverdag eller vårt samliv. Er mye kamelsvelging, men jeg valgte jo han og oss.

 

Uff, jeg må løpe nå--------------->