Hvor mye må jeg kunne tåle-frustrert

[utrolig]

Det er mange tanker og følelser her i hodet mitt og jeg må bare prøve å få dette sortert litt.

Jeg er gift for 2. gang siden 2002, kjærester siden 2000. Mannen min er 22 år eldre og begge har vi voksne barn ( han til og med 5 barnebarn og det 6. er på vei) Siden 2003 har det vært et stor ønske og savn fra min side å få barn sammen. Det har vært en kjempetung og vanskelig prosess hvor jeg hele tiden måtte kjempe med mannen min om å gå skrittet. Har prøvd mye, op pga av endo, fotsone og akupunktur (begge), pergo og i 2006 2 IVF/ICSI som ikke gikk som ønsket. Hele tiden følte jeg meg alene og slit veldig med barnløshet og en mann som ikke var i samme båt.

Etter siste negative IVF i sommer 2006 har jeg jobbet med å forbli barnløs i dette forholdet. 2006 har vært et utrolig vanskelig år for oss begge og vi har vært nære på å gå fra hverandre. Men vi har greid å gå videre sammen, ikke til minst pga at jeg har insistert til parterapi og jobbet selv mye med å skifte fokus. I det siste året har vi hatt det bra som par og jeg har følt at jeg kunne legge mitt barneønske bak meg uten det følelse at jeg går rundt med vonde følelser.

Har ikke tenkt lenger på å få barn sammen og akseptert situasjonen.

Nå har jeg blitt overraskende gravid etter sommerferien og istendenfor å oppleve det som lykkelige tid er alt bare blitt vond og vanskelig. Mannen min vil ikke ha dette barnet, har gått i en prosess som jeg ikke greier å følge med og ser kun problemer. Jeg greier ikke å tenke abort en gang og har så smått begynt å glede meg. Fikk mandag hos gyn sjokk etter at UL viste at fosteret er ikke utviklet som det skulle. Etter legens beregning skulle jeg være i 7. svangerskapsuke men på UL var det ikke hjertefunskjon å se eller foster- kun fostersekk. Fikk beskjed at dette kunne betyr 2 ting: Enten hadde det gått mindre tid i svangerskap en forventet og utviklingen har ikke kommet langt nok til å se på UL eller fosteret har ikke utviklet seg og har død.

Fullstendig forvirret etter legebesøk og siden vi hadde planlagt en kjærlighetstur til Amsterdam før beskjeden om graviditeten kom har vi gjennomført denne. Har vært slitsom for oss begge men vel på helt forskjellige måte. Jeg har gått rett i kjelleren følelsesmessig og gått rundt de dagene i Amsterdam på tå. Redd at blødningen skulle komme når som helst.Men dagene i Amsterdam har gått forbi uten det fryktete og siden torsdag natt er vi hjemme igjen. Merke at jeg distansere meg mer og mer og miste mer og mer de gode følelse for mannen min.

Skjønner ikke at det er så stor krise for han at jeg har blitt gravid. For meg har det blitt det som jeg har ønsket meg i så mange år og selv om jeg nå ikke lenger har vært instillt på et liv med barn og jeg føler at skjebnen må ha fingre med i spill.Skal tilbake torsdag til neste legesjekk og opplever denne tiden som nesten utholdelig og ekstrem slitsom.Mannen min er ingen støtte i denne situasjonen og jeg tenke at alle problemer vil løse seg for han hvis dette ikke går veien. Tåler mindre og mindre å være sammen med han og skifter mellom å være såret og svært frustrert.Er ikke lenger sikker på om jeg vil leve lenger sammen med han og livredd hva som vil skje om jeg mister. De gode følelser som jeg hadde for han inntil 2 uker siden har bare blitt mer og mer borte og jeg lurer på hvordan jeg skal leve med en mann videre som ser min graviditet bare som problem og er belastning istedenfor støtte.

Har begynt å tenke tanken å sykmelde meg og reise borte.Men dette er ikke lett. Vi driver et firma sammen, jeg er adminstrerende og det er utrolig mange ting som jeg skal ta vare om. På andre siden føler jeg at jeg må på ta vare på meg selv og verne om meg selv samt at jeg må finne veien videre.

 

Hva ville dere har gjort? Noen som kan komme med råd?