Kollega som er manisk depresiv... noen erfaringer eller tips?!

[allergibarn]

en veldig nær kollega har slitt i flere år med sykdom, psyken, problemer hjemme etc. Hun er en fantastisk person når hun har det bra, og alle vil henne bare godt. Nå har hun fått diagnosen manisk depresiv og beskjed om at hun må lære seg å leve med den diagnosen. Synes det er vanskelig å vite hvordan vi forholder oss til dette. Noe vi sier en dag blir oppfattet positivt, mens en annen dag kan akkurat det samme oppfattes helt motsatt... Kan virke fresh og fin på jobb mandag og tirsdag, for så å ikke komme på jobb resten av uka fordi hun er syk. Vanskelig med arbeidsfordeling etc. Føler noen ganger vi hjelper henne om vi gjør "hennes" jobb, og andre ganger at vi tar fra henne jobben om vi gjør hennes jobb når hun ikke er der.... men vi vet jo aldri om og når hun er tilbake og om hun rekker alt hun skal.... men er hun i form er det ingen som er så effektive, freshe, fjonge og flinke som henne...

 

noen erfaringer eller råd å komme med???!

[ScaryMama]

Får hun ikke hjelp? Bare beskjed om å lære å leve med diagnosen?

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

En på jobb hos oss har diagnosen, men han får medisiner for det. Blir veldig trøtt av det, men er avhengig av den for å fungere såpass i jobben som han gjør. Føler ikke jeg trenger å oppføre meg på en spesiell måte ifht ham, og det er godt (selv om jeg merker godt på ham når han ikke har tatt medisin i et par dager).

[:::) Frøken Velferdsrett]

det er ikke lett å forholde seg til manisk depresive. jeg vet for jeg har 2 i nær familie som er det og har vokst opp med det som et dagligdags problem.

 

det de sier er at perstasjonsangsten dems er stor. redselen for å ikke strekke til. de tenker helle tiden det verste. som foreksempel når de skal ta bussen (noe en av de aldri gjør) så tenker de "den kommer sikkert til og kræsje inn i en fjellvegg også dør vi alle sammen" osv.

sånn tenker de med alt. (selvsakt er folk forsjelige, men sånn er mine 2)

 

hun ene av dem (min mor) har jeg gitt opp for mange år siden. hun får seile sin egen sjø. hun kommer aldri til å bli noe bedre og ønsker det ikke heller virker det ut som.

hun ander er jeg der for. hun kan komme og gråte den ene dagen og være super bli den andre, tidligere i år prøvde hun å ta selvmord. etter det ble hun tatt på alvår av leger og psykologer, etter det har hun fått medisiner, noe som hjelper veldig. nå er hun aldri super trist mer, og kommer aldri og hylgråter fordi hun ikke tør gå på butikken, og jeg slipper og hente henne på alle mulige rare steder fordi hun pluttselig får angst. nå mestrer hun verdagen. men hun er også aldri super glad, noe som er vansklig og forholde seg til når man vil dele ting som betyr mye for en. men man må ta de som de er.

 

kanskje din kollega hadde hatt godt av å prøve seg på noen medisiner? så får hun en mer stabil verdag. vet at du ikke kan bestemme det og sikkert ikke foreslå det heller, men det er alt jeg vet som kan hjelpe

[allergibarn]

joda hun får hjelp, går til fastlegen, psykolog, healing, naturmedisiner og har vel prøvd det meste. Får også medisiner, men jeg vet ikke hvilke. Noen får hun så utrolig mye bivirkninger av. Så i perioder prøver hun uten. Hun sover ikke om nettene, men kan ommøblere, vaske og styre på hjemme hele natta... får nerveskjelvinger på det verste. Er veldig opptatt av at alt rundt henne er perfekt hele tiden... og det er litt slitsomt for oss andre som ikke er så opptatt av det.

[La Perla]

Tja, jeg har både en kollega/venninne og noen bekjente med diagnosen. De får medisiner og fungerer ihvertfall tilsynelatende veldig godt med det.

[Gjest]

Jeg har en i slekta som har bipolar personlighet, og det er vel det samme som det man kaller manisk depresiv. Kollegaen din må lære å leve med det i den forstand at hun selv må lære å tolke seg selv. Ideelt sett burde dere kunne prate åpent om sykdommen og tilrettelegge for henne, men da må hun kunne si ifra om hvor hun står ... og det krever nok litt jobbing fra hennes side.