Når man ikke liker andres barn

[Trollkatt]

Det kan hende jeg har en litt lav toleranse overfor andres barn, men noen ganger, når vi har venner med barn på besøk, er jeg bare glad for at barna mine er som de er og ikke som de barna som besøker oss. Uff, for en utrolig lang og dårlig setning.

 

Har flere venner med barn som er utrolig slitsomme å ha på besøk. De hyler for ingenting, roter som gale uten å gidde å hjelpe til med å rydde opp igjen, vil ikke leke med lillebror (heldigvis sier storesøster at hun ikke vil leke hvis ikke broren hennes får være med), maser og roper og gnåler hele tiden, griser med maten osv.

 

Barna mine er på ingen måte perfekte, men de tåler at andre ser på dem, legger ikke busene sine på stuebordet(!) til folk, valser ikke inn med sko, og klarer å dele lekene sine uten å slåss.

 

Jeg innser at det er både barnslig og sikkert ganske teit, men jeg synes egentlig det er litt vanskelig å like disse barna. Det er slitsomt å ha dem på besøk, og jeg er glad når de drar hjem. I tillegg blir jeg ekstra takknemlig fordi jeg har barn som oppfører seg litt bedre. Men det kan jo hende andre synes mine barn er plagsomme og, det skjønner jeg.

 

Stiller jeg for høye krav, eller? Jeg vil gjerne like alle barna vi omgås, men jeg sliter med det, altså. Særlig de ungene som sutrer hele tiden og ikke tåler noenting. Hadde jo ønsket at foreldrene snakket til dem og. Jeg synes ikke det er så gøy å snakke strengt til unger når foreldrene er der, men når foreldrene ikke gjør det, har jeg ikke noe særlig valg. Synes godt de kan få beskjed når de er for voldsomme eller bråker så fælt at det ikke går an å snakke sammen.

 

Synes dere jeg er urimelig?

[metaMORfose]

Jeg skjønner deg veldig godt jeg! Det er ikke alle foreldre som jobber like mye med oppdragelsen som vi gjør, det har jeg også skjønt.

 

Allikevel holder jeg reglene hjemme hos oss i hevd, også når foreldrene er tilstede. Pleier å spørre foreldrene hvis det er noen som ikke pleier å være hos oss om de vil snakke til dem selv, eller om jeg skal gjøre det. De velger ofte at jeg gjør det.

 

Kom i kraftig diskusjon med en mor en dag, for hun ville veldig gjerne at jeg snakket til hennes mine ord: ufordragelige og frekke datter, som hadde stjålet en cd fra våre barn. Først snakket jeg til barnet, bestemt, med øyekontakt, men ikke veldig voldsomt. Barnet begynner å hylgråte, finner frem cden hun har stjålet og kaster den midt i ansiktet mitt (jeg hadde satt meg på huk for å komme på hennes nivå), og det gjorde jo vondt. Så løper hun til moren som TRØSTER henne, og sier Stakkar deg, ble damen sint! Jeg var ikke sint før det, men da ble jeg sint!!!!!!!!!!!!!!

 

Hos andre gjelder andres regler, men hos meg gjelder mine (våre da.....). Synes ikke du er urimelig, og synes du skal snakke til unger som ikke oppfører seg hos deg. Ganske snart vet de hvordan de skal oppføre seg hos deg.