Flere barn som tydelig avviser den ene av foreldrene?

[meg og jentene]

Jenta vår er snart to år. Hun avviser pappan sin! Har egentlig alltid foretrukket at det er mamma som legger og mamma som gjør ditt og datt, men nå som hun har blitt flink til å snakke, kommer det enda tydeligere frem. Isted lå vi i senga og skulle sove litt, jeg og jenta vår, og så kom pappan og ville ligge sammen oss. Da reiste hun seg opp i senga, pekte mot det andre soverommet og sa "pappa sove senga der". Dette er selvfølgelig ett av tusen eksempler.

 

Hvis jeg ikke er hjemme, storkoser de seg! Egentlig virker hun aller mest fornøyd når hun er alene med pappan, da sutrer hun ikke så mye som med meg og de tuller og ler. Noen ganger hvis de er hjemme, og jeg sniker meg inn og kikker på dem, ser jeg jo at hun stortrives med pappan! Men så snart hun ser meg, eller generelt når vi begge er hjemme, er det bare mamma mamma mamma som skal gjøre alt. Hvis vi ikke lar henne bestemme, som i går kveld da pappan skulle legge henne selv om jeg var hjemme, gråt hun seg i søvn. Våknet også etter en stund og ropte mamma mamma.

 

Litt rådville her...

[WP-TLogPeanut]

Har ikke peiling på denne problemstillinga , siden jeg ikke bor med pappaen, men dytter litt for deg! Hørtes trasig ut ...

[Mø schæl!]

Dette hørtes velkjent ut - og er helt normalt.

 

Slikt var det her i huset også da snuppa var rundt 2, BARE mamma, pappa fikk ikke lov til å skifte bleie en gang. IALLFALL ikke legge! Helst være i et annet rom, og det ga hun også tydelig uttrykk for! Heldigvis ble hennes lure pappa ikke synlig "sur", han var helt vanlig mot henne, pratet med helt vanlig stemme - selv om han innimellom ble "streng" og uten diskusjoner med henne skiftet bleie på henne, feks.

 

Vel, nå er hun 3 år og nå er det pappa for alle penga. Rollene er helt snudd om, nå er det pappa hun roper etter og mamma som helst kan vike unna litt. Skikkelig pappajente har hun blitt.

 

Så dette tror jeg svinger fram og tilbake. Cluet er bare å ikke gjøre noe spesielt ut av det, bare være så vanlig man kan mot barnet, kanskje passe på å få litt alenetid innimellom uten "favorittforeldreren" (ut på lekeplassen alene med barnet, en tur i badeland, på butikken etc).

 

Lykke til, vet det kan være strevsomt mens det står på :-(! Ikke minst fordi man synes synd på den andre parten, men trøsten er at barnet er like glad i begge uansett.

[meg og jentene]

Takk til deg som dyttet og til deg med erfaring!

 

Det er jeg som er mest sammen med barnet, men vi passer på at de er litt alene også, og nettopp da har de det jo så bra! Så skjønner ikke hvorfor det ikke går bra når vi er hjemme alle tre.

 

Flere som kan svare?

[Mø schæl!]

Kom på en ting til: jeg tror ikke du skal bruke så mye energi på å "ordne " dette mellom far og barnet, dette ordner seg selv etterhvert. I den alderen tror jeg ofte barnet virker mest knyttet til den parten de er mest sammen med, men når de blir litt eldre blir det mer eksotisk med den de ser minst. Så jevner det seg ut :-)!