Begynne på jobb igjen......

[Anonym bruker]

Jeg har en skikkelig krise, er ordentlig deprimert fordi jeg snart skal begynne å jobbe igjen. Gruer meg så veldig, både fordi jeg ikke trives i jobben, og fordi det er så vanskelig for meg å overlate ansvaret for lille babyen min (som slett ikke er noen liten baby lenger) til noen andre. Jeg får ikke sove om natta fordi jeg ligger og tenker og gruer meg, jeg er irritabel, sint og mister tålmodigheten, og jeg ser at vi ikke kan ha det sånn. Men hva skal jeg gjøre? Jeg var en tur innom jobben en dag, tenkte det ville bli lettere å innstille seg på tanken om at jeg snart skal begynne. Men det ble jo bare enda verre, og nå får jeg helt angst bare jeg tenker på det. Jeg har så lyst til å være hjemme med gutten min lenger, men vi har ikke råd til det. Pokker at det må være sånn. Jeg hadde en tøff fødsel og fødselsdepresjon, og det tok tid før jeg greide å knytte meg til sønnen min, og nå som jeg endelig føler at jeg greier det, er permisjonen over og jeg må venne meg til en ny hverdag. Går konstant rundt og er kvalm, har vondt i magen og det eneste jeg vil er å sove, for jeg klarer ikke å slutte å tenke på at det er over. Det er nesten som en slags kjærlighetssorg faktisk.

Måtte bare ut med dette, vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

[line_n & sara]

snakk litt med legen din, og forklar at du ikke er klar for jobb ennå, hvis dette henger sammen med fødselsdepresjon, kan du kanskje få en sykmelding?

etterhvert gå over til en viss sykemeldingsprosent, så du får en mildere overgang med både jobb og barnepass.

 

forstår deg godt, blir jo ikke lett å overlate babyen sin til noen andre, men det kommer til å gå bra! med en gang hverdagen er etablert igjen, forsvinner nok disse bekymringene!

ellers kan du gjøre som meg, pga lite barnehageplasser, blir jeg hjemme et år med sara og skal være dagmamma for noen på barselgr, tar et pauseår fra studiene. du får sikkert forlenga perisjon huis du søker nå!

håper du finner en løsning!

[Anonym bruker]

Takk for fint svar. Jeg har tenkt på å ta det opp med legen, men er så redd for at hun bare avfeier meg og sier at det er naturlig å være sliten og at humøret svinger når en er småbarnsmamma.. Fødselsdepresjonen var aldri så alvorlig at jeg gikk til lege, men jeg tok det opp på helsestasjonen, og der sa de bare at det ville gå seg til osv, føler de ikke tar noenting på alvor, veldig misfornøyd med hs.

Er veldig glad jeg ikke skal jobbe full tid, det hjelper en del, men så går jeg med denne angsten hele tiden og det er så vondt.

Det er bare det at det bare må gå, for vi har ikke økonomi til at jeg ikke skal jobbe, kommer til å slite på grunn av at jeg ikke skal jobbe fullt, men det får så være. Godt å vite at jeg fortsatt får noen dager hjemme sammen med gutten min:-)

Han har barnehageplass fra januar, og da tenker jeg å fortsette å jobbe 50% og motta kontantstøtte for den tiden han ikke er i barnehage. Men vet du om det går an å endre på plassen til halv plass når han allerede har fått full plass, eller burde jeg ha søkt om halv plass når jeg søkte?

Hilsen HI