Akseptabelt? Hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Jeg og samboern min har slitt grusomt den siste tiden. Han er tydelig deprimert, og vi kommer overhodet ikke overens. Han har fått et STORT problem med å kontrollere sinnet sitt, og en liten filleting, eller stress kan få ham til å klikke fullstendig. Dette har skjedd ofte den siste tiden. Jeg er ikke helt enkel jeg heller, for jeg stiller mange krav... MEN:

 

Jeg har virkelig forsøkt etter nå sist da vi var på randen av å avslutte hele forholdet. Jeg hever aldri stemmen da, og bruker aldri skjellsord eller er usaklig i en diskusjon. Men nå finner jeg meg i alt han sier, fordi jeg vet det er et "utbrudd" som går over. Jeg ser som regel en annen vei eller svarer lavt og kort. Han sier alltid unnskyld, men ved neste utbrudd sier han at det er min skyld at han har blitt sånn. Jeg er så vanskelig og så unormal etc.

 

Dette har holdt på en stund, men i ei ukes tid behersket han seg. Han har sagt han ikke liker å være slik, og at vi må jobbe begge to med forholdet( som pluttselig har blitt sånn)

 

Greia er at vår sønn har begynt å holde seg for ørene bare han hever stemmen i telefonen. Han roper og brøler ofte, bare han blir "litt" irritert. Forleden toppet det seg for meg: Vår gutt på 4 år hadde åpenbart en dårlig dag. Han tok veldig lett til tårene denne dagen, og det skjedde hele 3 ganger ved middagsbordet. Pluttselig revnet det helt for samboer og ba meg ta med gutten å legge ham. Gutten protesterte gråtkvalt og sa at han var sulten. Samboer begynte å rope å kalle ham en liten dritunge( noe han ALDRI har gjort før) Jeg ba ham ha seg bort fra bordet, og satte meg ned på kne for å trøste sønnen min. Da kastet han bestikket i bordet og løp nedenunder. Der sto han og brølte at jeg gjorde sønnen hans til "ei lita fitte" og at sønnen hans pga meg satt der som "ei lita hore" og "faen i helvete alt er din skyld di forbanna dritkjærring"......Deretter dro han sin vei. Gutten min latet da som ingenting og spiste opp maten sin. Etterpå forklarte jeg gutten min at pappa har det vondt inni seg og at han ikke mener å være sint.

 

Men det hjelper lite. For han er sånn veldig ofte. Han hever stemmen flere ganger daglig og jeg som har vokst opp med en far som er slik,. kjenner det knyter seg i magen. Samtidig vet jeg at dette ikke er han egentlig! Og at gutten vår er veeeldig glad i pappa.

 

Etter denne hendelsen nektet jeg å prate til ham. Det gikk et døgn, og da mente han at han hadde ingenting å si unnskyld for. Iallefall ikke til meg. Jeg samarbeidet ikke med ham. Men ærlig talt, det får da være grenser eller? Unger kan jo ha dårlige dager som voksne de og!

 

Igår revnet det igjen. Min far har gjort noe arbeid gratis for oss, som han nå krever betalt for, fordi min samboer har brutt en avtale om noe min far skulle få som godtgjørelse. De er nå bitre uvenner, og det er også MIN feil. ALT er min feil. Mine foreldre, MIN feil automatisk. Jeg stiller ikke opp for ham, jeg gjør ikke ditt og datt. Ingenting er bra nok! Når han var for syk til å gå på jobb, men ikke turde ringe sjefen selv, og jeg måtte gjøre det. Var det MIN feil at sjefen ga ham en reprimade fordi jeg ikke sa det han ønsket jeg skulle si. Jeg er en dårlig løgner og det vet han!

 

Synes dere jeg skal akseptere dette? Sier jeg imot ham så revner han jo enda mer. Sist nå så forsøkte jeg å roe ham ned, men da ble det enda værre!...Nei jeg vet ikke...Han får meg til å virkelig tro på at alt er min egen skyld. som han selv sier: jeg er ingen sint fyr. Du har gjort meg slik. Jaha hvordan da sier jeg. Jo du maser og klager. Du er ei drittkjærring, og ingen liker deg. Familien din er gal og du er like gal. Så vet han hvor dårlig kontakt jeg har med familien min fordi de har behandlet meg dårlig hele livet........

 

 

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Du MÅ få mannen din til å prate med en psykolog, det er tydeligvis noe som plager han! Og du får bare prøve å virkelig sette ned foten og si at han får IKKE lov å oppføre seg slik ovenfor sønnen deres.

 

Huff, syns synd i deg, det høres ikke ut som om hverdagen din er noe å se fram til akkurat..

[Anonym bruker]

Nei jeg sa til ham igår at jeg går konstant og venter på neste utbrudd. Jeg går på nåler for å avverge enhver episode som kan føre til dette.

 

SOM jeg gjorde når jeg var liten...... Jeg kjenner det gjør vondt i magen hver gang han hever stemmen. Hvorfor må folk heve stemmen???Det er så vondt!!!!!

 

Han har ikke tro på psykologer. Han har hatt en trasig barndom med vold osv, og faren døde nå i fjor høst, men dette kom liksom nå i vår....

 

Selv skifter han på å si at grunnen er at han er deprimert, og at det er min feil. Men han ønsker å få det til da. Det har han sagt.

 

Tror dere at sønnen min har fått varige men, eller kan vi endre dette ?

[Anne-B.]

Syns du at du skal akseptere dette?

 

Dette er ikke normal oppførsel. Hvordan han evt er blitt eller ikke blitt, det er ikke din feil. Det er han selv som velger hvordan han skal oppføre seg, og antageligvis vil han ikke innse at det er han selv som sitter med ansvaret for sitt eget liv. Jeg hadde prøvd å bryte forholdet, før denne mannen hadde gjort skade på både barna og meg selv.

[Anonym bruker]

Jo men nå er det slik at vi har ofret så mye. Vi har nettopp kjøpt hus og fått det istand, vi fant sammen igjen etter et brudd først i fjor sommer, og det gikk strålende. Har før bruddet vært sammen siden vi var 16. Er veldig veldig glad i ham, og gutten forguder ham.

 

Han har selv sagt at han ikke vil være et dårlig forbilde, men det virker som han glemmer hele tiden!!! Jeg må konstant minne ham på at han må være den pappaen gutten vår ser opp til, og er stolt av. Den pappaen vår sønn selv ønsker å bli for sine barn endag.

 

Da er han alltid enig.

 

Men så...

[Anonym bruker]

Du kan endre det ved å gå fra mannen. Han er jo direkte slem mot dere! Han prøver å bryte deg ned slik psykopater gjør. Kom deg unna, jo før jo heller!

[Anonym bruker]

"Ofret så mye", javel. Og hvor mye har du egentlig tenkt å ofre for et hus og en bleknet barndomsdrøm? ...

[Anne-B.]

Vil du ofre guttungen da? Man lærer i den skole man går i, og de som blir utsatt for misbruk, tar enten kraftig avstand fra det som voksen, eller viderefører det. Tør du ta sjansen på at sønnen din går under første kategorien? De aller fleste barn er glade i foreldrene sine, uansett hva de gjør. Du må ikke bruke guttungens emosjonelle bånd til faren som en unnskyldning for å bli i et ustabilt forhold.

[Anonym bruker]

Jeg gjør ikke det. Er bare redd han skal klandre meg for at jeg ikke forsøkte å "jobbe" med det. Når han blir eldre.

 

Jeg har det så vanskelig. Finnes det ingen andre løsninger enn å gå ifra ham? :(

 

Elsker ham jo. Kan ikke se for meg noen annen.... Gutten min betyr mer enn mitt eget liv, så må jeg så gjør jeg det. Han skal ikke ha det vondt...... Men,...åpen for forslag!

[Anonym bruker]

Det er åpenbart at han har psykiske problemer, men du gjør det nok dessverre bare verre ved å akseptere alt for å beholde husroen. Når han ikke er interessert i å få hjelp så har du ikke noe velg lenger; du må flytte ut for sønnen deres sin skyld. Når det begynner å gå utover barna så er det nok! Det neste blir at han klapper til deg. Dette vet jeg litt om. Ved at du ikke setter ned foten så aksepterer du på en måte at du er alrt det han kaller deg, og da blir grensen til fysisk mishandling i tillegg til det psykiske enda mindre. Dette er alvorlig. Dere kan heller prøve igjen om han blir bedre, men min erfaring er dessverre at det sjelden skjer.

 

Klem,

[Anonym bruker]

Du må enten kreve at han får hjelp eller så går du. tenk på sønnen din, og ja, han kan få varige men! Det har jeg fått.

[Anne-B.]

Slik har jeg også tenkt, men vet du hva? Det har ingenting for seg. Du kan lære sønnen din at slik oppførsel ikke er akseptabel. Da hjelper du ham samtidig å se, etter hvert som han blir eldre, at det hans far gjør mot deg nå, er respektløst. Jeg har et barn fra et tidligere forhold, og jeg lurer på om den dagen kommer at hun klandrer meg. Slik det er nå, så er faren hennes totalt fraværende, og jeg er redd for at han en dag kommer med brask og bram og skal være far for henne, for så å skuffe og forlate henne igjen. Det er noe jeg ikke kan styre, men i mellomtiden kan jeg lære henne at jeg kommer til å være der når hun trenger meg.

 

Om din sønn klandrer deg, så kommer han også en dag til å forstå deg. Du skal ikke snakke nedsettende om faren hans, men være ærlig om han spør. Min datter har allerede spurt om hvorfor jeg ikke var kjæreste med faren hennes (hun er snart 5), og da har jeg ærlig svart at jeg fant ut at jeg ikke lenger hadde lyst. Når du sier til sønnen din at pappa har det vondt inni seg, det er derfor han sier stygge ting og er i dårlig humør, så må du passe på å få med at det dumt gjort. Sønnen din skal ikke lære å finne seg i slikt, eller lære seg at det er ok å gjøre sånt.

 

Selvfølgelig finnes det andre løsninger enn å gå fra han, men det innebærer også at samboeren din innser at han har et problem, og at han forstår at oppførselen hans går utover deg og gutten. Håper dette ordner seg, det er vondt å leve med turbulens i det private. Kanskje du rett og slett må sette opp en liste med for og mot, og se hva som veier tyngst. Prisen for å være med den man elsker, kan noen ganger bli for stor.

[Anonym bruker]

Ja jeg har også fått det fra min barndom og min far. Jeg lovde meg selv at jeg ALDRI skulle la meg bli behandlet så dårlig som min mor. Og hvor er jeg? Nøyaktig som hun.

 

Det jeg lurer litt på er hvorfor han sier at alt er min feil. Hans mor støtter ham fullt ut. Mener jeg fokuserer på småting og lager episoder av alt. Når jeg sa at han hadde kalt sønnen vår så ba hun meg ti stille. "XXXX har vært med på flere opp og nedturer. Du lager så mye styr av alt mulig. Alt er ikke min sønn sin feil."

[Anonym bruker]

Takk for et fint svar:) Ja jeg snakker ALDRI dårlig om hans far. Jeg har aldri gjort det samme hvor sint jeg er. Det er mer enn hva jeg kan si om ham. Han sa tilogmed dagen før bursdagen til gutten at mamma ødelegger dagen din imorgen. Var et eller annet jeg hadde gjort igjen da som han ble sint for.

 

Jeg sa til gutten min at det er ikke lov å rope, ikke lov å kjefte, og at det pappa gjør er feil. Men hvordan kan han lære det, når hans største forbilde gjør det igjen og igjen?

 

Han innrømmer at han har et problem i det ene øyeblikk, mens i neste er alt min feil. Da er han som han er pga meg.

[Anonym bruker]

Han klandrer vel deg fordi han må klandre på noen andre enn seg selv, han vet vel innerst inn at det er uakseptabel oppførsel.

 

Dere må iallefall ta tak i situasjonen og skaff hjelp!

 

 

[Anonym bruker]

Synes du selv måten han styrer dere på er akseptabel? - og tror du at det er din feil at han er den han er? Uten å ta hardt i kan man vel si at mannen din har visse "psykopatiske trekk" - uten å påstå at han er en psykopat selvfølgelig.

 

Dersom du fortsetter å lappe på dette forholdet i 5 år, hvor vil du da være om 5 år når du til sist må gå ifra ham? I tillegg har du da kastet bort verdifulle år av livet ditt - og ikke minst av barnas liv. Vil du at gutten din skal måtte leve i frykt for å gjøre pappaen sin sint? Jeg kjenner selv følelsen av den vonde "kloa", "å nei... blir han sint nå?"

 

Det neste er at han slår deg og forklarer med at "det er jo din egen skyld! Du skjønner vel at du ikke må gjøre meg sint!?", men det er ikke egentlig det verste - det verst er at du kommer til å være like overbevist om at det selvfølgelig var din egen skyld at han måtte slå deg, du gjorde ham tross alt sint, og du vet jo hvordan han blir når han blir sint.

 

Samboeren din trenger hjelp, og du trenger å ta sønnen deres med bort fra ham. Det hjelper ikke å jobbe med forholdet når han ikke greier kontrollere sinnet sitt. En ting av gangen.