Deprimert og lei:0(

[Anonym bruker]

Refererer til den som skriver at graviditet ikke er en sykdom. Nei, å være gravid er ikke en sykdom. Det å være gravid er enda verre. Ihvertfall etter min erfaring. Gi meg omganssyken, infulensa eller hva det måtte være. Jeg har vært mye syk, og hatt det meste av sykdommer, men INGENTING slår så dårlig jeg føler meg nå under 1 trimester.

Så dere som har blitt veldig dårlige under svangerskapet har all grunn til å synes synd på dere selv og gjerne syte. Dere får den sterkeste medfølelse fra meg.

Jeg har vært igjennom alt fra kvalme (heldigvis ikke hypermesis), ekstrem hodepine, magekramper, virusfølelse i kroppen, dårlig almenntilstand, ryggsmerter, ømme bryster, hyppig vannlating, diare osv i 5-6 uker nå.

 

Jeg har syntes synd på meg selv mange ganger. Og de som sier at en ikke har grunn til å synes synd på seg selv, har tydeligvis aldri erfart det å føle seg veldig dårlig under svangerskapet.

Om alt går bra, så kommer det heldigvis noe fint ut av det hele:-) Det er det eneste som holder meg oppe, for alt annet er et mareritt om dagen.

[Gjest Vestlandsdama]

Du er slett ikke på vei til å bli gal:) men det er ingen andre enn de som faktisk har gjennomgått hypermesis som har forutsetninger til å forstå hvor ille det til tider kan være.

 

Jeg er nå gravid med nr 3 og har vært kvalm i alle svangerskapene. For å gi en liten pekepinn på hvor "gal" man faktisk kan bli av å være kvalm og dårlig 24/7, kan jeg fortelle at i forrige svangerskap ble jeg lagt inn på sykehus med mistanke om fostervannlekkasje og fare for at fødselen startet i uke 22. Da jeg spurte legen hva som ville skje hvis de ikke klarte å hindre fødsel så tidlig, svarte han at fosteret ikke var levedyktig enda. Til tross for at jeg bar på et etterlengtet og svært ønsket barn, snek tanken om at "da slipper jeg hvertfall å være kvalm lenger" seg inn i hodet. Så selv om samvittigheten ble beksvart av å ha sånne tanker, viser det hvor utslitt og fortvilet man blir.

 

Og til den arrogante "anonym" som har sett det som sin oppgave å dømme om hvem som har lov å bli deprimert og "synes synd på seg selv" og ikke, foreslår jeg at du går litt inn i deg selv og ser om du ikke klarer å finne et snev av empati til dem som ikke er så heldig å ha ukompliserte svangerskap. Det er klart at man må fokusere på det positive og prøve å se lyst på livet, men det kan være god trøst å dele frustrasjon med mennesker som skjønner hvordan man har det.

 

Tilslutt vil jeg ønske deg lykke til, Hera! Den eneste trøsten vi har er at vi får en fantastisk gevinst for all vår elendighet:)

[Gjest Vestlandsdama]

Ops, såg først nå at innlegget øverst er to år gammelt og derfor nok ikke særlig aktuelt for trådstarter:) men vi er jo flere som stadig er i samme båt:)