Deprimert og lei:0(

[Hera]

Jeg er da av de "heldige" som i dette svangerskapet skal slite med kvalme. Jeg er kvalm døgnet rundt. Har vært det siden uke 7, er nå 11+4, og er fremdeles sykemeldt. Forrige gang så var jeg ikke kvalm i det hele tatt, og var i god form, men denne gangen kommer den ene nye erfaringen etter den andre. Har prøvd en haug med kjerringråd og tips, men ikke mange som har funket hittil. Jeg jobber da egentlig som nestleder i en matbutikk, og har ikke ork til å jobbe. Jeg brekker meg så fort jeg åpner kjøleskapsdøra, er helt tappet for energi, og føler meg tom og tung. Hodepine og svimmelhet, og ikke minst trøtt. Men hva hjelper det å være trøtt når jeg våkner 100 ganger om natta fordi brekker meg eller må på do å tisse. Om jeg en dag tvinger meg til å lage middag til familien, så er jeg så sliten etterpå at jeg ligger på sofaen etterpå helt slått ut. Dårlig samvittighet fordi jeg hittil ikke har klart å glede meg skikkelig over knøttet i magen, dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å være mor og kjæreste, og ikke minst ovenfor jobben. Skulle egentlig begynt på skole også nå i høst, men der har jeg kastet inn håndkleet. Jeg orker rett og slett ikke. Dette her ble bare syting og klaging:0( Akupunktur skulle jeg gjerne forsøkt, men jeg har ikke førerkort, og jeg orker ikke sykle 5 km for å komme meg dit. Alt er rett og slett bare dritt akkurat nå. Har bare lyst til å gråte. Kan noen si til meg at jeg ikke er på veg til å bli gal!!!!

[mamman til knøttet *fødeklar*]

Hei kjære deg! Jeg føler så med deg! Det kunne like gjerne vært jeg som hadde skrevet dette! Jeg hadde hyperemesis med forrige mann, og fikk ingen ekstra oppfølging, nå er jeg gravid med nr to 7 uker og er like ille som sist, kjøleskapet er et mareritt! Denne gangen kontaktet jeg helsestasjonen med en gang og fikk time hos jordmor og sammen med henne har vi lagt opp en plan for hvordan komme igjennom svangerskapet. Jeg har blitt henvist til en annen jordmor som er ekspert på hyperemesis og til sykehuset for skikkelig oppfølging, jeg synes det er godt å vite at man er i et system!

 

Kanskje du skulle snakket med jordmor om hvordan du har det, for dette er helt fryktelig! Om det er noen trøst ble jeg bedre rundt uke 16! Lykke til en hel masse! Bare bruk nicket mitt så kan vi holde kontakten!! Det hadde vært veldig hyggelig! Hold ut og prøv å få litt hjelp!

 

Mange mange trøsteklemmer!

[Linn...*Førstegangs*]

Jeg er enig med deg over, jeg kunne likesågodt ha skrevet dette innlegget! Jeg er nå 11+2, og har vært sammenhengende kvalm siden uke 7. Det gjør virkelig noe med humøret å være dårlig så lenge. Jeg føler meg isolert fra vennene mine, det er såvidt jeg orker å snakke i telefonen, og jeg hjelper ikke samboeren min i det hele tatt hjemme. Jeg forsøker å tenke positivt, men det er ganske vanskelig noen ganger!

 

Men ikke vær redd, du begynner ikke å bli gal, det er masse hormoner og store ting som skjer med kroppen, og selvfølgelig får det konsekvenser for humøret. Forsøk å le, anstreng deg for å spøke litt med samboeren din, det hjelper ihvertfall meg.

 

Lykke til, begge to!

 

 

[Pappalille]

Jeg begynte med ekstrem kvalme i sjette uke, og det ga seg i uke 17 for min del. Nå er jeg sporadisk kvalm om morgenen, men det er jo ikke noe i forhold!

 

De første åtte ukene jeg var hjemme, sykmeldt og lenket til doen, så jeg andre mennesker hele seks ganger >< Jeg kunne ikke gå ut, orket ikke å bli varm, jeg taklet ikke lukten av røyk eller eksos. Gå forbi søppelkasser var helt uaktuelt og andre menneskers parfyme var drepen. De dagene jeg da følte meg litt bedre og kunne tatt en tur ut ble tilbrakt hjemme i redsel for å gå ut og bli dårlig.

 

Det var et mareritt, men...

 

Min lege sa; trøst deg med at kvalme stort sett betyr at alt er akkurat som det skal være!

 

Det hjalp det =) Så er jeg førstegangs også ;-)

 

Latter, spøk og gode tanker om hva som gjorde meg så syk fikk meg gjennom de ukene i hvert fall. Lykke til =)!

[*leieboer i magen*]

Hei!

Slenger meg på denne tråden, da jeg kjenner meg sååååå igjen i det du Hera, og dere andre skriver. Kunne like gjerne vært mine egne historier.....

Er gravid 8+3, med mitt 4.barn og sliter skikkelig om dagen.Var ikke så ille de forrige svangerskapene (selv om det føltes sånn da)

 

Er sykmeldt 100%, og har gått ned 4 kg på 8 dager.

Det meste kommer opp igjen.

Takler ikke smaken jeg har i munn, og svelger unna saliv, for så å brekke meg og kaste opp. Slik holder jeg på stort sett hele dagen.

Har en liten periode i løpet av dagen hvor jeg har "pause" fra kvalmen, -og da hiver jeg i meg masse mat. Blir som regel veldig kvalm og dårlig etterpå, men tviholder på maten, sånn at iallefall noe næring går rundt i kroppen.

Heldigvis så har jeg en fantastisk mann som er både mor & far om dagen. Jeg tilbringer for det meste av døgnet i sofaen eller i senga,-og synes igrunn ordentlig synd på meg selv.

Forrige onsdag var jeg på min første akkupunktur-time og hadde skyhøye forventninger. Men har kastet opp like ille i dagene etterpå. Nå skal det sies at jeg ble advart mot at resultatet ikke ville merkes umiddelbart, så jeg prøver igjen nå til onsdag.

 

Ja, dette var litt syting fra meg, og håper at ukene framover vil være lettere for oss alle.

[Hera]

Tusen takk :0) Det hjalp virkelig på humøret at jeg ikke er alene. Rart hva man finner trøst i. Jeg gleder meg til ting roer seg ned:0) Men vi holder ut, jenter. Lykke til alle sammen:0)

[Gjest]

Kjenner meg igjen. En søndag i mai jeg våknet var jeg så forferdelig kvalm. Så tok oppkastet overhånd, og i uke 9 hadde jeg første runde på sykehus med intravanøst. 7 l væske. Så gikk det 5 uker, og så tok oppkastet overhånd igjen, og det var tilbake på sykehuset. 5 l væske denne gang. Jeg dro rett på ferie etter den turen på sykehuset. Og i ferien gikk det bra. Men etter tre uker ferie, var det en dag på jobb, bare oppkast og tilbake på sykehus og 5,5 l væske denne gang. Nå har jeg vært sykemeldt hele august, og i dag var første dag på jobb igjen, 50% sykemeldt. Det gikk bra i dag. Er nå i uke 23. Det er to uker siden jeg kastst opp sist. Håper bare at det fortsetter slik

Akkurat som dere, har jeg ikke ork til å gjøre noe særlig. Jeg er alene og har ingen mann til å hjelpe meg. Men som jordmoren sier: La støv være støv, la husarbeid være husarbeid. Det viktigste er å ta vare på seg selv!

[Cyan86]

føler sånn m dere!!

jeg spyr selv hele dagen. klarer ingenting annet enn å ligge i senga å se på tv og sitte m dataen. går egentlig på skolen men har vært der kun en gang. og den ene gangen jeg var der kasta jeg opp på tur dit og på tur tilbake.

jeg er i uke 10 nå og det begynte i uke 5-6..

hvis noen går forbi vinduet mitt og det siver inn røyklukt blir jeg kvalm. samboer må ligge m hodet motsatt vei for meg i senga fordi jeg takler ikke lukten av pust. uansett om det er nypussa tenner.

kjøleskapet lukter helt jævlig! bare jeg går på kjøkkenet blir jeg dårlig. og badet lukter ekkelt. brekker meg når jeg sitter på do. hvis kattene eller jeg eller noen har vært på do og jeg kjenner tisse eller bæsjelukt spyr jeg.

nesten alt som kommer inn munnen kommer ut igjen.

hvis jeg ser noe ekkelt som f.eks. en kattebæsj (jeg som har hatt katt i flere år og rensa do tusenvis av ganger, nå er det samboer som må gjøre det) spyr jeg.

 

ja det er ikke noe artig d her nei. og man blir fryktelig frustrert. vil så gjerne leve normalt og dra ut og gjøre ting...kjøre bil men det kan jeg heller ikke for jeg kaster opp i bilen.. kommer seg liksom ikke noen plass.

jeg prøvde meg ut her om dagen, og det endte med at jeg sto i trondheim sentrum og kasta opp foran mange mennesker. følte meg ikke særlig smart....

:/

[mini_mamma]

dette er som meg alt sammen. Så godt å høre at vi er flere, ingen som skjønner meg her i vennegjengen, bare spør hvordan går det me deg i dag også sier jeg det og da blir svart. Det kommer nok til å gi seg snart skal du se... Jaja,det gjør kanskje det,men de rosa skyene som jeg skulle fly rundt på omdagen har blitt svarte...Lurer på om det ordtaket der de sier at - hvis graviditeten ikke er planlagt,så skal man bli straffet me kvalme i svangerskapet for da vil man bare kaste opp ungen:( stakars vi tar i mot den lille me åpne armer da den kommer,selv om det ikke var helt i planen våres nå.

[Anonym bruker]

Jeg blir helt deprimert av å lese dette innlegget. Dere synes virkelig synd på dere sjøl. Det er faktisk ikke sykdom å være gravid. Dere psyker dere jo helt ned. Synes synd på dere når dere skal føde. Da er det vel smertelindring av alle slag. Tenk på å tenke litt positivt. Ja dere er kvalme og det er helt naturlig, men det kommer vel noe godt ut av dette. Gjør det ikke? Håper ingen av dere har sliti med å bli gravide, for da skal man ikke klage. Bare være glad for at det endelig har skjedd. Det det står respekt av er ikke de som går kvalme i tre mnd., men av de som har bekkenløsning som ikke klarer å bevege seg. Eller de som har for tidlig vannavgang som må ligge hele svangerskapet i angst for at det skal gå galt. Har dere tenkt på det? Eller er dere så egoister at dere bare synes synd på dere sjøl. Jeg synes det blir helt patetisk. Alle symptomene er faktisk HELT naturlig. Det skjer mye med kroppen og det er faktisk greit å merke. Da er jo alt helt normalt. Synes dere alle bør ta dere sjøl i nakken og ikke dynke dere ned i "små" bekymringer. Jeg veit godt hva jeg snakker om. Jeg er i mitt 6 svangerskap hvis dette går bra, med to aborter.(En av de faktisk ganske alvorlig, men synes ikke synd på meg selv av den grunn). For meg er det en (merk: jeg er ikke personlig kristen), velsignelse. Det er faktisk ikke alle som kan få barn og jeg er like glad hver gang det har skjedd. Håper dere skjerper dere.

[Turmalin]

Bare et par år siden en norsk kvinne døde av ekstrem svangerskapskvalme. Men selvsagt - graviditet er ingen sykdom - så synd hun ikke skjønte det! Takk til deg...

[Anonym bruker]

Hvor ofte dør man av svangerskapskvalme da? Det er selvfølgelig kjempe synd. Hvis du leste mitt innlegg dreide det seg om hvordan dere psyker dere ned. Det er det som er frustrerende. Jeg sier ikke at det ikke er ubehagelig å gå kvalm, tro meg jeg veit hva det vil si etter 6 svangerskap! Men MÅ dere synes så synd på dere sjøl. Det er første gangen jeg svarer på et innlegg her. Jeg har lest en del innlegg, men nå syntes jeg at det på en måte var min tur til å si noe. Det er så mange av dere som skriver inn her som er så ute etter medlidenhet. Får dere ikke noe medlidenhet av parteneren, famile eller venner kanskje. Kanskje de ikke ønsker å høre om hvor fælt dere har det. Jeg kan ha sympati for de som virkelig sliter. Jeg har venner som har sliti seg gjennom svangerskap, men som er kjempe glade for hva som blir resultatet. Det er jo det som er viktigst, er det ikke? Så Turmalin les innlegget mitt en gang til, så du får med deg det jeg skrev på en riktig måte. Det står faktisk ikke noe "mellom linjene". Så i like måde: Takk til deg!

[Hera]

Ja, vi synes nok synd på oss selv og det må være lov. Og for å si det sånn, jeg tok meg nok litt nær av det du skirver for jeg er nemlig også i den båsen hvor vi har slitt veldig med å få barn. Sønnen vår kom etter masse legebesøk og hjelp til verden 8 år etter at vi startet første forsøk på å bli gravide, den jeg har i magen nå er også ett resultat etter 6 års prøving og med hjelp. Så jeg vil vel si at jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier at den lille er verdens mest ønskede barn, akkurat som vår sønn var og er. Nå er jeg snart i min 14. uke, og legen er også bekymret for kvalmen og formen min. At graviditet ikke er en sykdom, det er jeg enig i, MEN det er tøft og vondt når man ikke ser noen lyspunkter fordi man ikke klarer å holde på den vesle maten man får i seg. Man blir trøtt, slapp, vondt i hodet og klarer ikke være mamma, kjæreste eller arbeidstager. Og NEI smertelindring var faktisk ikke noe alternativ for min del forrige gang (selv om jeg etterhvert fikk det pga fare for mitt og barnetsliv, så ungen måtte ut fort), og vil helst ikke ha det denne gangen heller. Ha en fin dag!

[Turmalin]

Nei, det er ikke så mange som dør, men det hadde det vært om ikke mange av oss hadde fått nødvendig intravenøs behandling. Det er utrolig nedbrytende for kroppen innen vi kommer så langt. Og leser du litt litteratur rundt emnet ekstrem svangerskapskvalme, vil du se at medfølgende depresjon ikke er uvanlig. Medlidenhet fra venner? For min egen del har jeg ikke vært i stand til å treffe en venn på over seks uker. Har PCen i senga og synes det er godt å av og til komme inn i forumet og se at det er flere av oss. Det er trøst - ikke nedpsyking som du hevder. Men å lese innleggene fra deg gjør utrolig vondt.

 

Selvfølgelig er dette verdt det til slutt - vi vil også på et tidspunkt bli glade for barnet som kommer - men det må være lov på nåværende tidspunkt å slite og gi uttrykk for det på en av de få sosiale areneane vi har for tiden. Og for ordens skyld - også jeg har flere barn fra før.

 

[okho]

Jeg blir provosert av deg seksbarnsmor! Du har tydeligvis ikke hatt skikkelig svangerskapskvalme, for du sier stakkars dere ved fødselen. Jeg sliter med mitt andre svangerskap nå, og jeg synes det var barnemat å føde i forhold til å være så dårlig i nesten 9 mnd. Skulle gjerne født mange ganger hvis jeg hadde sluppet dette!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Og jeg synes du er lite medmennesklig som skriver et slikt innlegg!!

[Gjest]

Du seksbarnsmor sier at det ikke er en sykdom å være gravid. Nesten ingen sykdom biter ikke på meg. Forkjølelse er det eneste sykdomen som biter på meg. Men graviditeten biter på meg. Jeg lurer på om du har vært gjennom tre innleggelser på sykehus og 17,5 l intravanøst i blodet under noen av dine svangerskap? Kvalm i tre mnd, sier du. Vel, jeg har vært kvalm hele svangerskapet, og er i uke 25 nå. Det er litt mer enn tre mnd.

Jeg lurer på om din tone hadde vært den samme om du hadde vært igjennom dette.

Og jeg frykter ikke fødselen. jeg håper jeg klarer å føde uten smertestillende.

Jeg synes det er du som skal skjerpe deg!!

[Trollemamma]

Til deg, anonyme seksbarnsmor:

 

For det første: Det er helt riktig at det ikke er noen sykdom å være gravid, og for de fleste er dette en fin tid i livet, heldigvis. Andre, derimot, reagerer for eksempel med ekstrem svangerskapskvalme, noe som faktisk regnes som en sykdom. Jeg vil anbefale deg å lese deg litt opp innenfor dette emnet hvis du i det hele tatt har tenkt å uttale deg. Alle symptomene er nemmelig ikke HELT naturlige, som du selv skriver. Ekstrem svangerskapskvalme forkommer faktisk kun hos 0,5-2% av svangerskapene i Norge.

 

For det andre: Når overskriften på denne tråden er "Deprimert og lei" sier det seg vel kanskje selv at denne tråden er skrevet av et menneske som for tiden trenger litt trøst. Hvis ikke du ikke er i humør til å lese slike innlegg bør du kanskje la være å klikke deg inn på tråder av en slik art.

[Anonym bruker]

Skriver under på ditt innlegg okho!

Jeg er gravid for tredje gang, og dette er siste gang, mye på grunn av kvalmen. De to første gangene var jeg kvalm fra uke fem- seks og fram til fødsel.

Kvalmen gjør noe med psyken. Det er ordentlig deprimerende og det hjelper å klage og syte litt og lese at andre og har det sånn.

Å stå å brekke seg ved kjøttdisken på butikken, livredd for at det skal komme noe opp, med to barn i handlevogna, er ikke stas.

Og da man kommer hjem fra butikken og ikke har med seg halvparten av det man skulle kjøpe for man måtte bare komme seg derifra er tungt det og. Om morgenen holder jeg pusten og smører mat til han som skal på skolen, og håper alltid jeg rekker å smøre det han skal ha til frokost, før jeg springer ut på badet for å kaste opp, så han spiser mens jeg gjør meg ferdig der.

Tror ikke seksbarnsmoren har opplevd kvalme i svangerskapet, eller så skriver hun innlegget kun for å provosere.

 

[koalita]

Det å vite at det er flere i samme situasjon er faktisk ganske greit. Jeg har nå ligget flere uker på sykehus med hyperemesis, og det er ganske deprimerende. Men den siste helgen lå det tre andre inne med samme diagnose, vi lå alene på et seksmansrom, og den støtten og sympatien og forståelsen de gir og som man gir tilbake tror jeg er veldig viktig. De hjalp i hvertfall meg til å prøve litt ekstra og spise litt mer, om man kanskje føler seg veldig dårlig etterpå. Mitt problem de siste dagene har vært at jeg ikke har hatt muligheten til å kaste opp, da jeg fikk en sonde for noen dager siden ( en slange som går fra nesen og ned i tarmen som de gir næring gjennom slik at man ikke har muligheten til å kaste opp næringen), og frykten for å kaste opp sonden var stor. det er nemlig ingen deilig prosess og få lagt den ned, ledninger som draes inn og ut av munn og nese samtidig... etc.. i dag kastet jeg alikevel opp sonden og alternativet til å legge ned en ny er å spise mer, noe jeg ikke er i stand til. Legene har begynt å eksprimentere med å blande kvalmestillende, jeg har vel fått alle de typene som ansees som ok når man er gravid, og ingen har fungert mer enn i noen dager.

Det jeg vil frem til er at det er ganske mange som sliter mye med dette, noen sliter veldig veldig mye og om man ikke får hjelp, så ja, det kan være en dødelig tilstand. (det er offisielt ikke en sykdom, men en tilstand, og den kan ikke helbredes, men man blir god av seg selv etterhvert). For mange hjelper B6 vitaminer, for de som ikke har prøvd det, så ta en liten tablett når dere føler at dere kan klare å beholde den i mer enn 20 min.. Det er også mange som blir så dehydrerte at de blir kvalme også bare av det. Snakk med legen, be om å få tatt en urinprøve og å komme på sykehuset for noen liter med vann poliklininsk bare. Mange blir også lagt inn for en dag bare av samme grunn. Hjelper det ikke med vann kan man også ha fått i seg så lite næring at kroppen begynner å forbrenne fett. Dette gjør at det frigjøres et stoff i blodet som også forårsaker kvalme. For mange blir derfor en sonde eller intravinøs næring et vendepunkt for å slippe kvalmen.

For dere som har skrevet på tråden høres det ut som om det kunne vært aktuelt med et lite legebesøk, noen kvalmestillende midler og kanskje noe intravinøst (dere får høre med legen). Den eneste grunnen til at jeg vet mer nå er flere samtaler med leger som jobber med denne typen tilstander og at jeg har sett andre få behandlinger, snakket med dem, og fått behandlinger selv. Det hjelper å snakke med andre i samme situasjon og det kan hjelpe å komme en liten tur innom nærmeste sykehus..

Lykke til med kvalmen, og håper det går over snart. selv er jeg i uke 10 og krysser fingre og tær for å være bedre innen uke 12..!

 

[Bella_mamma til Benita]

hei du anonym 09:16 12.09.2008.

hvorfor tørr du ikke signere med nicke ditt ettersom du mener dette så sterkt? tror ikke du har noe å gjøre her, hvorfor i all verden skriver du sånt her inne.kanskje ikke noe annet å gjøre om dagen?dette er faktisk en "klage side" som jeg ser så klager jo du oxo selv om du ikke er kvalm, du klager jo fordi at vi er kvalme ...så kanskje du skal opprette en side der det står "vi som klager på at andre er kvalme i svangerskapet".vis du aldri har vært dårlig og kvalm og vært innlagt flere ganger pga svangerskapskvalme så aner du ikke hva slags smerte det er.hold slike ord som du har skrevet her for deg selv.

[Nanalina]

Det er så godt å høre at vi er flere! Det tærer på alt å gå sånn her...

Er 11 og har hatt det sånn i 4 uker...

Jeg krysser fingre for meg selv og dere andre om at det går over snart!!

[Anonym bruker]

Nicket mitt er anonym sånn er det bare. Jeg er ikke 6barnsmor. Dere har tydeligvis ikke lest hva jeg har skrevet. Innlegget jeg svarte på dreide seg ikke om ekstrem sv.kvalme. Det var noe som dere plutselig dukket opp med. Meningen med mitt innlegg var at kanskje det var bedre å prøve, uansett hvor vanskelig det er å kunne prøve å være optimistisk og ikke trykke seg selv ned. Har full forståelse for at det må klages litt, men hvorfor ikke prøve å backe hverandre opp. Det var det som var hele mitt innlegg, men jeg skjønner ut fra deres innlegg at det ikke er det dere ønsker å oppnå. Jeg har faktisk venner som har ekstrem sv kvalme, men de psyker seg ikke ned. De snakker om det og jeg lytter gjerne. Kanskje det er det som er forskjellen. De prøver å snakke om det med nære venner uansett hvor hardt og vanskelig det kan være. Disse har også blitt veldig a-sosiale og har problemer med å levere unger i bhg. eller gå på butikken. Alle sv er forkskjellige fra kvinne til kvinne og fra gang til gang. Har full forståelse for det. Men lykke til alle sammen. Håper dere leser innlegg ordentlig neste gang dere skal rakke ned på andre som har en annen mening enn akkurat dere. For mitt innlegg var faktisk ikke ment som å rakke ned på NOEN!

Synd dere tolker det sånn

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Lurer på om vi bare skal hyre inn deg til å holde foredrag om oppbacking og positiv tenking for de med hypermesesis på gyn. sengepost, jeg. da er jeg sikker på at mange vil bli myyyye bedre.... je right.. du er faen meg stokk dum, og aner ikke hva du snakker om. har man hypermesis så klarer man hverken å levere unger i barnehagen eller snakke med noen særlig andre enn elgen i doskåla. ønsker deg en for jævlig fødeopplevelse (bare be gubben bakce deg opp, så går det bra vettu) og la oss som plages av hypermesis få være alene her inne uten sånne idiotiske forståsegpåere som deg.

 

her kan du lese litt, dumma

 

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1000168

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1367310

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1367463

 

[Anonym bruker]

ganske utrolig at noen tror man med vilje man graver sin egen grav. noen skjønner ikke at med ekstremt kvalme så kan man ikke annet enn å ligge nede,å så klart hva er vitsen å leve når man har det sånn uke etter uke? det er vanskelig å tenke at man får et barn i framtida,å kvalmen overdøver all livsgnist. det er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv,å jeg har opplevd masse.

eneste trøst jeg har nå fortiden,er å møte likesinnet. lei av å få råd fra leger å jordmødre familie å venner som faen ikke forstår meg en plass.som bare får meg til å føle meg urnomal å forbanna på meg selv.mislykket som gravid å livet til helvete. er ikke snakk om bare å spy,men kvalmen er så intens at det kan ikke beskrives,bruker hele dagen på å konsentrere meg om å holde på maten jeg får i meg. noe beholder jeg faktisk.en fersk loffskive.er et helvete. tortur. jeg er på hugget fra folk. blir fort forbannet. å si noe om å tenke positivt,hallo`? vi gjør vel ikke annet enn å prøve å ta en time av ganga. jeg har vært kvalm i 30uker i strekk. hadde jeg kunnet,hadde jeg tatt abort. ingen tvil.

skal si mitt i ettertid til leger å alle som jeg har truffet som ikke forstår,men bare later som.

sånn føler jeg det å sånn er mitt liv.

lykke til alle sammen. føler med dere.

[Lunita_]

usj å lese dette var som å få et slag i ansiktet,for det var faktrisk slik jeg hadde det når jeg gikk gravid også...jeg ble sykemeldt for hypermesis...lå rett ut og ikke orke gjøre en dritt. Bare å dusje tok piffen ut av meg,da var det soffan resten av dagen..Jeg orke ikke tanken på mat,gå i butikken orke jeg ikke for bare synet av mat gjorde så jeg måtte spy....Det begynnte i uke 7 og varte til uke 18...da gadd jeg ikke mer, etter så mange uker sengeliggende,med oppkast,huepine og slapp,ble jeg nesten deprimert....kunne jo ikke finne på ting med venner for jeg måtte være hjemme i nærheten av do. Men i Uke 18 fikk jeg nok og bestillte time til en homeopat som driver med akupunktur,for jeg hade lest at det kunne hjelpe....og etter jeg hadde vært der så kasta jeg ikke opp mere!!!!! jeg var litt småkvalm på kvelden bare,og matlysten kom tilbake,fordøyelsen gikk raskere også... Så alle med svangerskapskvalme gå å ta akupunktur,det er virkelig vært penga!!! Neste gnag jeg blir gravid skal jeg ta det for å fårebygge også,for det der gidder jeg ikke en gang til,når d faktisk finnes ting som hjelper:))))