Egoisme

[Anonym bruker]

Hvor skal jeg begynne?

Jeg oppdaget for noen mnd siden at mannen min har hatt web-sex og chattesex. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til, jeg eier ikke datakunnskaper, men jeg fant i hvert fall frem til en slettet e-mail konto, og en msn-adresse. Han var visst profilert ute i nett-sex verdenen, bilder og diverse ting var fullt synlig for omverdenen. Han blånektet på det hele selv da jeg fant frem til kontoen og navnene på kvinnene han har chattet/hatt web-sex med. Først da jeg sa at jeg hadde sendt en mail til den ene kvinnen han hadde på kontaktlisten "falt han sammen". Men han tilsto ikke hva han hadde gjort, han tok en lurendreier og sa likesågodt at han hadde hatt seg med kvinnen, grunnen til at han gjorde det var visstnok at han allikevel annså forholdet vårt som slutt, fordi han på forhånd visste at jeg aldri ville godta den situasjonen han hadde stellt i stand.

 

Jeg falt himmelhøyt. Jeg har aldri fått et vondere slag i trynet. ordene han sa "jeg dreit meg ut, fristelsen ble for stor", kommer til å kverne rundt i hodet for alltid. Jeg trodde vi hadde såpass i sammen at vi ikke tråkket så til de grader på hverandre. Jeg hater det faktum at han ikke slettet sporene godt nok til at jeg aldri hadde fått vite hva han gjorde, for jeg vil ikke vite det, jeg ville IKKE vite det. Nå ligger jeg våken om natten mens svetten renner, og tankene kverner på høygir, hva om, tenk om, hvis om, hvorfor. Jeg hater egoismen hans, egoismen som gjorde at ting kom frem i lyset.

 

Alt skal bli så mye bedre, bedre for oss, bedre for barna. Jeg spises opp, jeg orker ikke mer, jeg er ikke meg selv, jeg er en parodi på meg selv, og han spiller med. Jeg hater teaterstykker som ikke er velregisserte, og det er ikke dette. Jeg hater at han sviktet den rollen han fikk tildelt. Jeg hater at jeg ikke orker å spille med.

Jeg hater ordet hat.

 

Ser dere? Jeg blir fullstendig gal! Jeg, som aldri har tenkt tanken på tanken om at han skal være utro, jeg som aldri har forstått dem som går å bekymrer seg over utroskap. Jeg er fullstendig klar over at mennesker tabber seg ut, hver eneste dag. Men kan ikke slike tabber foregå i ensomhet, og lukes ut fra hverdagsteateret? Jævla amatør tenker jeg i mitt stille sinn. Men jeg skal være sterk, så pokkers sterk at det gjør vondt. tårene skal ikk synes, akkuratt nå er han ikke verdt dem.

 

Barna våre? små dukker i forestillingen. Små dukker som ikke aner hvorfor mamma skjelver på handa, og hvorfor pappa flirer så ustøtt. Jeg hater ham for å ha innlemmet dem i teaterstykket.

 

Jeg hater ham, men jeg elsker ham.

 

[Anonym bruker]

Høres jævlig ut. Vet nesten ikke hva mere jeg kan skrive. Jeg føler med deg. Tanken på å finne ut noe sånt om min kjære er helt forferdelig.

Din samboer har gjort det værste en kan gjøre mot sin kjære. Om han visste at forholdet ikke ville holde mellom dere så burde han avslutte det. Ikke oppføre seg som en jævla drittsekk og være utro istedet...som om det gjør saken bedre!

Jeg blir så provosert av sånne folk som er utro og begrunner det med at forholdet var dødt, eller andre idiotiske unnskyldninger etterpå.

INGENTNG rettferdiggjør utroskap.

Lykke til. Du kommer deg videre. Og det er han som har tapt.

Enkelt og greit (selv om det er vanskelig å se nå)

[Anonym bruker]

Det er det som er så jævlig, jeg var villig til å prøve og løse problemene, vi går til parterapi (som følge av utroskapen, han bestilte time dagen etter oppdagelsen) Jeg føler vi får mye utav konsultasjonene, men allikevel dukker de vonde tankene opp uansett hvilke situasjon jeg befinner meg i. Det er et helvete!

Han gråt som et barn i starten, jeg hadde sett ham gråte 1 gang tidligere, og det var da eldste-jenta ble født. Han gråt i full offentlighet, ene gangen da vi var ute og handlet fødselsdagspresang til eldste-jenta. Det gjorde enormt inntrykk, og det viser at han har forstått konsekvensen av handlingen sin, og også at han er i stand til å vise anger. chattingen/web-sexen foregikk over en 5mnd periode, og det faktumet gjør det enda vanskeligere å godta situasjonen.

Men så kommer dilemmaet; vi har 10 års samliv sammen, vi har to barn sammen, hus, bil, historie, minner osv. skal jeg gi slipp på alt det pga ett feiltrinn? Jeg aner ikke. Jeg føler meg utkjørt og helt ræva. faens mann! som jeg er så utrolig glad i.

 

HI

[Anonym bruker]

Siden dere har vært sammen såpass lenge og har to barn sammen så blir jo situsjonen enda vanskeligere.

For dillemmaet blir jo at om du tilgir han, så må du faktisk gjøre akkurat det. Tilgi han. Og det betyr at dere må "glemme" hva som skjedde og gå videre med forholdet og familien.

Men jeg må ærlig si at jeg tror ikke jeg hadde hatt 100% tillit til han igjen. Jeg hadde alltid tenkt og fundert på om han gjorde det igjen. Kanskje uten at jeg ville finne det ut.

Om han faktisk var trofast når han sa det og så hadde jeg selv blitt tullerusk..

Men jeg skjønner jo at å gå fra han vil være sinnsykt vanskelig også.

Jeg var sammen med faren til eldstedatteren noen år "for lenge" pga vi hadde barn sammen, familiene gikk godt sammen og det var verdt å prøve å fikse forholdet (trodde jeg)

Jeg tror han var utro tidlig i forholdet men hadde ingen bevis. Men jeg stolte aldri på ham og det tæret på forholdet helt til jeg mistet alle følelser for han.