Noen som har opplevd å få et annet forhold til penger...

[Gjest]

Etter dere gikk fra å være studenter/arbeidsledige el til å være i full jobb? Jeg har opplevd en endring her jeg ikke helt vet om jeg setter pris på...

 

Jeg har alltid vokst opp i det man vel kaller for trange kår. Jeg har fått det jeg har trengt av klær, mat ol, men sjeldent mer enn det. Luksus har vært et ikke-ord, men jeg har heller ikke savnet det så veldig heller egentlig, er jo andre ting som betyr mer. Når jeg flyttet sammen med han som nå er min mann som 18 åring var jeg elev og han student. Så var vi begge studenter noen år og vi fikk eldstemann, så begynte han å jobbe og jeg har vært student frem til nå, vi har fått to barn til underveis. Hele tiden har økonomien vært stram, ikke sånn at vi har slitt med å få endene til å møtes, men såpass at vi ikke har kunnet reise på ferie, kjøpe nye klær akkurat når vi ville, måtte be om avdragsfrihet på lånet en periode osv, har måtte tenke oss litt om rett og slett.

 

Nå har vi plutselig fått en kombinasjon av at jeg er kommet meg i full jobb og han har fått en god lønnsøkning så vi har gått fra en fellesinntekt på ca 450 000 kr i året (inkludert mitt stipend/lån) til, for meg, svimlende 850 000 kr i året. Det er _stor_ forskjell det! Og jeg merker at det forandrer synes mitt på penger også. Som når jeg leste innlegget om sofa til 20 000 kr. For bare noen mnd siden ville jeg synes det var dyrt, nå derimot ville vi kunne kjøpt det uten å måtte tenke så mye på det om vi ville. Noe vi ikke gjør da fordi vi ønsker å flytte nærmere familie etterhvert og derfor skal spare så mye vi klarer de neste 2-3 årene for å få råd til det. Men synes det er litt ubehagelig også å plutselig snu sånn, det føles så....overlegent?...vet ikke helt. Samtidig er det selvsagt deilig å være økonomisk "fri" også om dere skjønner.

 

Ble litt rotete dette her, men er det noens om skjønner hva jeg mener og kjenner seg igjen i dette?

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jepp - kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Oppvokst med aleneforsørgende mor som tidvis ikke hadde fast jobb, og da sier det seg selv at alle ferier ble tilbragt hjemme eller bare på biltur til farmor&farfar, at man ikke hadde råd til levisklær og mest vant til å få pølser og poteter til middag.

 

Etter vi var ferdig å studere, så har vi nok hatt det ganske greit selv om jeg har et typisk lavtlønnsyrke og mannen min heller ikke ligger over snittet. Men vi har jo likevel råd til så mye - sammenliknet med generasjonen før oss feks. Hus har vi (banken eier riktignok mesteparten, hehe), bil + firmabil, penger i banken og "dyre" matvaner. Føler ikke vi er rike på noen måte, og kan ikke bruke penger akkurat sånn som vi vil, men føler meg veldig sløsete når jeg feks sammenlikner meg med mamma som har mindre enn meg utbetalt pr mnd, men har huslån alene som er nesten like stort som vårt + studielån og bilutgifter. Det hun har er jo bare en brøkdel av hva vi har når alt er betalt, likevel får hun det til å strekke til. Men så priorierer hun aldri en sofa til 20000 heller, noe jeg fint kunne gjort, hehe.

[~sjiraff~]

Det er rart med penger, man har en tendens til å bruke det man har uansett. Vi har også økt inntekten vår med noen hundretusner de siste årene.. men tro ikke at vi har noe bedre råd.. nesten tvert om..!

[Gjest]

Nei nå skal vi jo som sagt spare endel da, så da prøver vi å leve som før. Unntaket er ferie, vi skal ha en skikkelig ferie hvert år og så vil jeg kjøpe litt mer klær enn før, men ikke så mye mer.

[Gjest]

Ja, jeg vokste opp med en alenemor. Og jeg skal love deg det ikke var fett! Ikke hadde vi bil og ikke dro vi på ferie andre steder enn til familie.

 

Da jeg og mannen flyttet sammen, så var han i militæret og vi levde på min deltidsjobb og mitt stipend.

Da vi fikk barn hadde vi ca 18 000 utbetalt i mnd. Utstyr etc fikk vi av vordende besteforeldre.

 

Men tiden går, man blir eldre og får bedre jobber. Vel, jeg jobber ikke ("sabbatsår", student til neste høst). Han jobber og vi har samme årsinntekt som dere.

 

Vi har stor enebolig, vi har to biler, to barn, vi har nye møbler og hvitevarer. Engang i tiden var det arv og loppis. Nå er det VISA-kort og ingen avbetaling.

Moren min er veldig glad for at jeg har klart meg så bra her i livet, og ikke endt opp alene selv. Forhåpentligvis så vil det aldri skje meg, men aldri si aldri. Det er hvertfall befriende å vite at vi klarer oss godt, og bedre vil det bli den dagen jeg går ut i jobb igjen (4-6 år frem i tid).

 

Men det er rart å tenke noen år tilbake... forskjellen på livet da og livet nå.

[Gjest]

Ja jeg skjønner godt hva du mener!

 

Mamma var også alenemor for meg i mange år og hun er også glad for at vi klarer oss så bra nå :-) Merkelig hvor fort det er å bli bortskjemt da! Nesten litt skummelt, hehe...

[Gjest]

Uff, ja, det er veeeldig lett:s

 

Jeg er bare så glad for at jeg ikke er i situasjonen mamma var i. Jeg har stor respekt for alenemødre, men håper jeg aldri står der selv!

 

[tuppemor-75]

jeg forstår godt hva du mener. vi har hatt det likt som dere. vi møttes da vi studerte, også etter 3 år begynte mannen å jobbe. da gikk vi fra å leve på to studielån til å ha et studielån og ei årsinntekt på over 400 000. etter 4 år, så var jeg ferdig utdannet, og vips hadde vi to årsinntekter....

[brooklyn]

Ja, kjenner meg godt igjen. Da begge var i arbeid og inntekten var høy, var det sååå lett å bare kjøpe seg det en ville, uten ¨tenke på hva det kostet. Ny sofa? Ikke noe problem! Ny TV? Radio til 3000? Helt topp.

 

og hva skjer? Vi får ett barn, og etter at min permisjon er ferdig begynner jeg å studere. Slap in the face, det er ikke så lett å bare gå tilbake til en inntekt! To biler MÅ vi ha pga jobb og studier/henting i bhg/ikke kollektivtransport her ute, vi hadde brukt alle sparepengene på bryllup, så da ble det litt annerledes ja...GLEDER meg til jeg er ferdig å studere, slik at vi kan gå tilbake til slik det engang var...

 

(når det er sagt, bør jeg hive meg over bøkene mens lillemann fremdeles sover...vil jo bli ferdig og komme meg i jobb sånn at jeg kan bruke penger på det jeg vil!)

[Stratos med 3 barn]

Ja, det samme har jeg opplevd, men jeg må si jeg nyter det! Jeg nyter å endelig kunne unne meg litt ekstra og å kunne gi barna mine mer enn hva jeg selv fikk

[Mille**]

Kjenner meg litt igjen ja, bare at vi var to som studerte samtidig og hadde ett barn, følte meg rimelig fattig til tider. For oss tok det lang tid før vi torte å begynne å bruke pengene vi tjente, var så vant til å spinke og spare og snu hver en krone at det tok tid før vi "tok av" på butikkene. Nå nyter vi den økonomiske friheten veldig, har f.eks i dag vært å brukt 2000 kroner i klær bare til meg, hvilket ca var det jeg hadde i årsbudjett på klær som student. Velfortjent, det er det det er. ;o)

[Gjest]

Hehe... Ja kanskje det er sånn jeg må tenke ;-) Vi var jo også to studenter med ett barn en periode før han fikk seg jobb.

 

Tror aldri vi kommer til å ta helt av egentlig, men vi kommer nok til å være litt mer raus med pengene ja, og ikke så nøye på prisen på alt mulig slik som før. F.eks har jeg aldri fått meg til å kjøpe rundstykke på kafe før, synes det er horribelt dyrt, men kanskje jeg kan kjøpe det en og annen gang nå?

[PilleMille]

 

Jeg merket stor forskjell. Fra å leve på studielån 6-7år til å få lønn hver måned var fantastisk! Plutselig var det kjekt å betale regninger. Men jeg merket også at jeg iløpet av disse årene hadde undertrykt alle behov som kostet penger, som å gå til frisør, kjøpe nye sko og skikkelige kniver til kjøkkenet. Det var veldig uvannt at det plutselig var "lov" å tenke at nå trenger jeg å gå å klippe meg hos frisøren istedet for å få ei venninne til å ta de verste tuppene med kjøkkensaksa. Det var... befriende.

Men etter en liten overgangsperiode der vi plutselig fikk huslån, så er vi tilbake på studentøkonomi igjenn... Men med hus istedetfor hybel Det er godt å kunne ha råd til ny sofa, og å kunne velge den en syns er finest og mest komfortabel og ikke måtte velge den en har råd til.

Ingenting å være flau over det, like lite som jeg er flau over at jeg må kjøpe den sofaen jeg har råd til, og ikke den jeg egentlig vil ha Penger kommer og går.