Vanskelige følelser

[Anonym bruker]

Nå er jeg ganske ny i gamet. Jeg har vært sammen med en utrolig herlig mann i snart 1 år. Han har to barn fra et tidligere forhold. Jeg er veldig glad i barn, og ønsker meg en familie i fremtiden jeg også.

Jeg har vært veldig redd for at han ikke har villet ha flere barn, så jeg har allerede egentlig gitt han to slags kriterier for at vi skal fortsette forholdet, og ha en fremtid sammen. Og det er at han må ville ha fler barn, og vi må finne et nytt hus. Han bor i det samme huset som han og eksen bodde i mange år. Han har gått med på begge kriteriene, og det føltes jo bra. Barna hans er ålreite de. En gutt på 7 og ei jente på 11. Gutten kommer jeg veldig godt overnes med, men jenta er eldre og mye mer tilbakeholden. Det var 4 år siden skilsmissen da vi møttes, og nå snart 5.

Problemet er bare at jeg syns det er så utrolig mange vonde følelser å takle rundt fortiden hans. Jeg har aldri vært den sjalue typen, men jeg merker det vokser en klump i magen min. Nå bor vi jo hver for oss, og den ene uka bor han hos meg. Da har vi det fantastisk! Men den andre uka må han bo hjemme, for da kommer jo ungene. Og den uka er så vond. I starten kom jeg jo på besøk så ofte jeg kunne, men nå merker jeg at jeg gruer meg hvis jeg skal ta en tur ned dit. Jeg tenker på dette hele tiden. Og den uka vi har sammen, har jeg også begynt å ha vonde følelser. Jeg vil så gjerne at han skal føle seg fullkommen med meg, men jeg føler han tenker på barna hele tiden. Og at det er de tre som gjelder. Klarer ikke se for meg at vi skal få en familie sammen der vi to er i spissen. Kommer til å føle meg som nr.2. Familien hans er litt spesielle. Jeg har aldri følt at de liker meg sånn spesielt. De er nok litt sånn av type også, at de ikke er så inkluderende eller skravlete. Dette føles også litt vondt, for jeg vil jo ha en et godt forhold med min kjærestes familie. Jeg føler at de kun ser sin sønn og hans to barn som en familie. Jeg er liksom bare hår i suppa for dem. Huff, jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje høre om det er noen som føler det litt slik som meg, noen som har noen gode råd? Noen som har noen gode ord? Jeg vil så gjerne leve livet mitt med denne mannen, og få en familie og etablere meg med han. Jeg føler virkelig at han er den rette. Jeg vet jeg må akseptere hans situasjon, men han må vel tilpasse seg meg også? Vi er da to om et forhold.

 

 

[nybakt mams]

Hei du!

jeg skjønner veldig godt hvordan du føler det. For 2 år siden var jeg i nesten helt samme situasjon. Mannen min har 2 fra før, skilt i 3 år før jeg kom inn i bildet. Da vi traff hverandre jobbet mannen min i den byen jeg er oppokst i, og dro til der ungen hans bor annenhver helg (sånn ca) og hadde de da. Derfor fikk vi tid til å komme ordentlig innpå hverandre uten at ungene kom og " brøt opp" det annenhver uke. jeg kjente på akkurat de følelsene du beskriver. At det er de tre for seg og deg ved siden av osv. Ikke noe koselig å ha det sånn, og også, i hvertfall i mitt tilfelle, grunnen til at jeg flere ganger vurderte veldig om jeg skulle fortsette. Det vi gjorde for å få dette til å fungere var å sette oss ned og prate skikkelig om mine følelser for situasjonen. Han beskrev sine følelser for meg og hvor han satte min person i forhold til "de tre" osv. jeg var redd for å alltid komme sist i forhold til de og fortalte han dette rett ut. Det var veldig fint å snakke om disse tingene og han beroliget meg veldig og fortalte meg hvordan han tenkte. De har jo et ansvar for ungene sine, og må selvfølgelig stille opp de ukene ungene skal være hos seg enten de orker eller ikke. Men husk på at det er DEG han har valgt å være kjæreste med! Det er deg han vil kose med, kysse med og involvere i sitt liv. Ungene hans er der enten du vil det eller ikke, så trikset er å komme dit at du og din mann føler at du også er inni boblen deres, og at ungene hans er inni boblen den uken han har de. Gradvis vil de også akseptere det. Jo mer du stikker innom og er tilstede (selv om det er kjipt og du ikke har lyst) jo mer vil ungene automatisk inkludere deg i livet sitt. Du er pappas kjæreste og er kommet for å bli! Snakk med kjæresten din og bli enig om hvilke signaler han skal sende ut i forhold til deg når det gjelder ungene. Han må være veldig ivrig på å inkludere deg i alle planer og historier han forteller de osv. Det er ikke lett i begynnelsen, og det er mange kameler å svelge (teit uttrykk men), men etterhvert finner du din plass og kan slappe av og være fornøyd. Det at han gikk med på kriteriene dine er jo supert. jeg stilte akkurat samme kriterier, og nå sitter vi i nytt hus og baby i magen. (riktignok i "feil by", men gikk med på å bo her i 3-4 år så skal vi tilbake..)

Lykke til, og send meg gjerne pm hvis du vil prate mer om det:)

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for veldig koselig svar, Lise!

Jeg har pratet med han om tingene og følelsene mine. Jeg er veldig ærlig og sier ting rett ut, kanskje litt for ærlig innimellom. Men jeg klarer liksom ikke bortforklare at jeg gråter eller er amper med dårlig unnskyldninger lenger.Samtidig er det så søkt å være sjalu på to barn. Det er liksom en helt annen sjalusi. Jeg klarer ikke helt å forklare det. Det er bare en følelse jeg skammer meg over, og som jeg vil bli kvitt. Føler dette som en slags sorg som har grodd seg fast.

Det du sier med at jeg bør ta mer plass og komme inn i bobla, har mange tipset meg om.. jeg er litt beskjeden av natur, og er ikke den som roper høyest. mens når vi er sammen alle fire, så tar ungene all oppmerksomheten, og prater kun med han. Det blir liksom hele tiden de. Jeg har lyst til å bare forsvinne. Dessuten merker jeg at han blir tilbakeholden med å holde meg i hånda, ta på meg, vise meg oppmerksomhet osv. Alt skal liksom dreie seg om de. Huff, dette høres barnslig ut. Men da jeg gikk inn i forholdet så jeg for meg at alt skulle bli så annerledes.. at han har to unger som kommer og går, men at vi to alltid vil være i spissen. Jeg bare føler at jeg mister han ved min side med engang ungene er der. Jeg blir skyvet til siden.

Dere har de bare annenhver helg nå også eller? Annenhver uke er liksom... ja.. halve året. Skulle så ønske vi hadde mer tid alene. Vi bygger opp forholdet den ene uka, og så faller det sammen neste. Føler nesten at jeg er singel igjen den uka han har de. Han syns også dette er veldig vondt. Han vil så gjerne tilbringe tid med meg begge uker, men ser at jeg føler vondt rundt så mye, så han står midt i mellom.

Verste er at mensen er 2 uker forsinket......... Jeg hater livet mitt akkurat nå!! Føler meg heelt hjelpesløs. Jeg kan jo ikke få barn med han hvis jeg ikke kan leve sammen med han begge ukene. :(

[Anonym bruker]

Hei

Vet akkurat hvordan du har det, jeg har vært sammen med min kjæreste i tre og ett halvt år, vi har vært samboere i to av de, i september kommer vårt første felles barn. Han har to barn fra før som er 13 og 16 år, de er her annhver helg og ferier. Jeg føler meg ikke helt i "slaget" de helgene barna er her, det er til tider svært slitsomt å plutselig være fire i huset når man stort sett er vant til å være bare to som er kjærester og har all verdens tid sammen .., men det er nå en gang slik da at han har to barn fra før .. Uansett så vil det være slik resten av livet, det er noe man må sette seg ned å tenke godt gjennom, jeg har gått mange mange runder med meg selv om jeg kunne leve dette livet , siden det er mannen i mitt liv hadde jeg ikke så mange valg, men jeg synes det er fryktelig tungt til tider, det kommer opp flere situasjoner etter som tiden går, som man ikke kan forbrede seg på i forkant, mannens barn er uansett de mest fantastiske og flotte barna uansett hvordan de måtte oppføre seg, for det er veldig vanskelig med annhverhelg barn å ha det "normale familielivet" det skal liksom være så mye ekstra da..

For ditt vedkommende blir det helt annerledes siden han har de 50-50, da må du forholde deg til de på en helt annen måte en jeg må siden de er her så sjelden. Man ønsker seg jo alltid et "perfekt" familie liv med våre barn og en snill mann... desverre er den drømmeverden noe som hører til fortiden tror jeg, men man kan jo få det helt fantastisk med mine ,dine og våre barn også, selv om det kanksje er en litt annen kabal som skal gå opp da. Det er tilslutt ene og alene noe du selv må avgjøre, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg skulle velge på nytt!!? Menn med "ferdig pakke" er ikke ideelt,men sånn er det jo bare da.

Ønsker deg lykke til, det kommer mange tunge stunder og forhåpentligvis mange flotte og gode stunder også, det er en vanskelig avgjørelse uansett. Det blir aldri bare dere to (bortsett fra når dere ikke har barna da) for man kan ha barne vakt til felles barn, men til særkullsbarna må man stille opp de to helgene i mnd. det er en stor forskjell...Uansett så håper jeg du finner ut av det.

[nybakt mams]

Jeg skammer meg også over de følelsene, sjalusien. Men de er nå der, og det er tross alt naturlige følelser! Kjenner også igjen "sorgen" som du kaller det. Jeg tror jeg har gått igjennom hele følelsesspekteret når det gjelder denne situasjonen. Irritert meg over de, mislikt de, nesten hatet de men også hatt artige stunder hvor de negative følelsene blekner, og også hatt fine stunder hvor de har gitt meg glade følelser. Jeg er allikevel mest lykkelig når det bare er han og jeg... Og det tror jeg at jeg alltid kommer til å være, faktisk. Synes det er litt trist...

Det at ungen hans tar mye oppmerksomhet når han har de er typisk skilsmissebarn! De blir veldig " se på meg, se på meg", og det er vanvittig slitsomt. Og kjæresten din minner litt om sånn min oppfører seg, at han skal være sirkuspappa og oppmerksom på ALT når han har de. Jeg ble gæærn av alt maset når de var hos oss i begynnelsen, og var sikkert en pain in the ass for han i begynnelsen fordi jeg satte fingeren på alt jeg syns var slitsomt og krevde faste leggetider så vi fikk voksentid osv. (det hadde flytt veldig ut mens han var alene). Og tror han følte seg ganske dratt mellom to verdener, hvor han ville tilfredstille mine behov og få meg til å ha det hyggelig med barna hans, men også få til morsomme stunder med de osv. Det at han blir mer tilbakeholden med å holde hånden osv er kjipt, da føler man seg ihvertfall tilsidesatt! Fortell kjæresten din at det er viktig at han koser med deg selv om de er der! Både for din selvfølelse og for at barna skal se at pappa er glad i deg! Hos oss i begynnelsen merket jeg veldig godt at minstejenta reagerte når han koset på meg og kysset meg og klemte osv. Hun presset seg på oss osv, men heldigvis har det roet seg nå, og mannen min forklarte også at hun måtte vente med å herje med han for akkurat nå ga han meg litt kos. Det var fint av han syns jeg.

Før hadde vi barna annenhver helg i gjennomsnitt. Nå som vi har flyttet opp hit skal vi prøve 50%. jeg var veldig negativ til det i begynnelsen, men skjønner også mannen min som da må forklare til ungene sine at han ikke vil at de skal være her så mye. Ikke lett. Og biomor virker som hun vil ha alenetid så hun er glad til med den fordelingen. Vi har imidlertid blitt enige, mannen min og jeg, om at vi prøver denne ordningen nå, og går det ikke med babyen i huset osv, så får vi gå litt ned på samvær. Moren bor rett borti her, så de kan jo besøke oss når som helst når de er hos henne... Så jeg har bestemt meg for å være positiv, men si ifra dersom det blir for mye. Mannen min jobber mye og det blir jeg som er hjemme og lager middag til de og hjelper med leksene osv ihvertfall dette året som jeg er i permisjon, så jeg har rett til å gi beskjed dersom det blir mye føler jeg. han er enig i det.

Men du må ta en graviditetstest! Og før du gjør det må du virkelig sette deg ned med han og forklare AKKURAT hvordan du føler det! Fortsett å være nesten for ærlig, det er det som skal til! han må forstå hvordan du har det og hvilke behov du har. Han må se situasjonen fra din side, og inkludere deg mer mens ungene er der! han må bevisst snakke om deg med de når du ikke er der, involvere deg i hverdagen sin med de sånn at de gradvis automatisk inkluderer deg også! Bobla kommer etterhvert, det er ikke bare å hoppe rett i den alle sammen! Jeg lagde en egen boble for han og meg, kan du si. Så puttet jeg barna hans i en egen boble for seg selv (dette bare for min egen tankegang så jeg gradvis kunne forene de to boblene i hodet mitt når jeg følte tiden var inne for det). Barna merket aldri noe til at jeg ikke helt følelsesmessig inkluderte de, altså. Så tilslutt har dette begynt å fungere med at de blir inkludert i hodet mitt også. Nå har jeg jo blitt godt kjent med de, og det hjelper veldig! Bruk mer tid med de nå i begynnelsen selv om du ikke har lyst, men viktigst av alt, prat mer med kjæresten din om disse tingene. Prat masse! Også må du ta test!

[nybakt mams]

Ja, skjønner det kan være anderledes med helgefordelingen. Det positive med 50/50 er jo at det ikke skal være sirkustid når de er der, men vanlig hverdag! Så det er leggetider og lekser og skole osv, ikke mase mase mase, og at det må skje ting hele tiden...

[Anonym bruker]

Lise, det er som om jeg skulle ha skrevet svarene selv!! Så jeg har egentlig ikke noe å tilføye. Må bare fortelle at jeg smilte godt når du forklarte at du har vært gjennom hele følelsesspekteret, og at det var en tid der du satte fingeren på alt han gjorde! Det sistnevnte er det stadiet jeg er på nå. Jeg har vært sammen med samboren min i to år, men kun vært samboere noen mnd. Dette med leggetider var et så godt eksempel!

Jeg har kommet litt lengre enn HI siden vi bor sammen, og har et fellesbarn, men jeg kjenner meg SÅ igjen i det hun skriver.

Tusen takk for at du gjorde dagen min lysere, og fikk meg til å tenke mer positivt!! Du satte virkelig ord på følelser jeg skammer meg over og som gjør hverdagen tung, fryktelig tung, uansett om ungene hans er her eller ikke.

Tusen takk...

[Anonym bruker]

TUSEN TAKK, Liisee! Jeg kom tilfeldigvis over dette forumet forrige helg, og har fulgt med litt, og det virker som om det er tabu å ha negative følelser relatert stebarn. Jeg forventa meg virkelig en overhøvling med dette innlegget. Jeg er veldig glad for at det var deg jeg møtte. Du aner ikke hvor mye det betydde å få følelsen av at det ikke er meg det er noe galt med. Jeg skal ta en test i morgen!!