Hvor mye respekt/frykt har en 6-åring for moren sin?

[Anonym bruker]

Først av alt vil jeg si at jeg spør her fordi jeg ikke har egne barn og ikke kjenner til dette temaet så godt (så for dere som har tenkt å slenge dritt å si at jeg ikke forstår fordi jeg ikke har barn, er ikke det nødvendig).

 

Min sambo har et barn på seks år. Dette barnet er hos oss annenhver helg, og litt mer innimellom når muligheten er der.

Dette er en flott gutt og moren har gjort en fantastisk jobb ved å oppdra han. Men det er en ting som gjør meg bekymret, og det er at han virker så redd for moren sin.

 

Jeg har selv vært vitne til at gutten gjorde en liten filleting som jeg hadde sagt han ikke skulle gjøre. Jeg snakket til han og han sluttet. Da jeg var ferdig snakket og vi var enige om å være ferdige med saken, snakket moren veldig hardt til han og han begynte å gråte (uten at det var grunn til det om man tenker på måten han ble snakket til på),

 

Vi har opplevd at han har våknet med hyl midt på natten og grått trøstesløst og fortalt at mamma kjefter så fælt, og at hun ikke er glad i ham lengre. Vi har snakket med han og fortalt at mamma er kjempeglad i han, men at mammaer innimellom må kjefte, og at de kanskje kjefter litt ekstra hvis de er slitne og barna ikke hører etter. Dette hjelper ikke, og han står hardnakket på at mamma ikke slutter å kjefte, selv om han gjør det beste han kan. "Jeg prøver å gjøre det sånn at vi skal ha det fint, men jeg klarer ikke å la være å gjøre noe gæernt, og da kjefter mamma så fælt. Hun kjefter når jeg gråter fordi jeg har slått meg også", er bl a uttalelser fra denne samtalen.

 

Jeg har opplevd at barnet hylgråter hvis det har blitt et hull i buksa eller hvis t-skjorta han hadde med seg har fått en flekk. Han sier at mamma blir så sinna hvis han ikke passer på klærne sine.

 

Dette er noen eksempler, og jeg har mange fler, men det går i samme banen. Mitt spørsmål til dere mødre er om dette er normalt?

Jeg begynner å se litt varselslamper, men jeg har som sagt lite erfaring med barn i denne alderen, og lurer på om jeg overreagerer (selv om jeg syns det er veldig vanskelig å ikke miste hodet når barnet våkner fortvilt midt på natta og påstår at mamma ikke er glad i han).

 

Noen som kan gi meg noen erfaringer rundt denne problemstillingen med barn i denne alderen??

 

Takker for alle svar:)

 

Med vennlig hilsen

fortvilt stemor som er redd for å tenke feil:)

[Anonym bruker]

Uff, jeg kjenner jeg får vondt inni meg når jeg leser om denne gutten. Jeg vil si det er normalt at barn skal ha respekt for sine foreldre, men ikke frykte dem på denne måten. Det høres ut som mor kanskje har gått litt langt i forhold til hva man kan forvente av ungene sine. Det er normalt at seksåringer blir skitne og får hull i klærne sine, men ikke noemalt at all tilbakemelding fra mor skal resultere i gråt, fornedrelse og angst. Kanskje dette kan tas opp med mor, men på en "fin" måte, slik at hun ikke går i forsvar og tar det ut over gutten. Hun er gjerne sliten og trenger hjelp til sinnemestring? Diskuter tankene dine med far og bli enige om en kjøreplan videre. Dette bør uansett tas tak i, gutten har jo angst!

 

Lykke til og gi ham en kjempeklem!!!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du ser noen varsellamper her... Jeg har selv en gutt på sju, og hvis han hadde grått fordi han var redd for å få kjeft av meg ville jeg blitt veldig fortvilet! Unger skal respektere sine foreldre, men de skal vite at vi foreldrene elsker dem over alt - uansett. Betingelsesløs kjærlighet. Klart jeg kjefter på guttungen innimellom, og han kan sikkert synes et jeg er både streng og sur til tider - men han er IKKE redd meg.

 

Når det gjelder å kjefte på en seksåring for skitne eller hullete klær synes jeg det blir ganske meningsløst... Jeg ser på det som en av mine oppgaver som mor (far har selvf. samme ansvar) å kle gutten min i klær som passer til anledningen. Skal han ut og leke må han få på seg klær som er egnet til det. Blir det hull så blir det hull. Barn som aldri får skitne eller hullete klær er ikke aktive nok, spør du meg... Og når det gjelder skitne klær (feks etter utelek), så er et av mine motto at "skitne unger er lykkelige unger".

 

Det tristeste med å lese det du skriver er at jeg får en følelse av at gutten har en kobling mellom det at mor kjefter på ham, og det at hun ikke er glad i ham. Sånn må det ikke være. Han bør få nok kjærlighet og omsorg fra mor til at han VET inni seg at uansett om mor blir sint på meg elsker hun meg. Jeg synes det er viktig å prate skikkelig ut med guttungen etter en episode der jeg har vært sint på ham og kjeftet på ham. Når situasjonen har roet seg kan vi prate gjennom den, og kanskje kan vi begge se ting vi skulle ha gjort annerledes - vi voksne er jo også bare mennesker, og innimellom overreagerer vi. Da må man innse deg, og be om unnskyldning. Så kan vi også gi hverandre en god klem og fortelle hverandre at vi er glad i hverandre.

 

Det er jo vanskelig å si ut fra dette hva som er galt, men jeg skjønner at du er litt urolig. Jeg ser at du har stor respekt for måten moren har oppdratt gutten, og jeg ser at du er veldig glad i guttungen. Det er jo et kjempeutgangspunkt for å ta tak i dette. Hvis du klarer å prate med moren og vise henne samme respekt som du uttrykker i dette innlegget tror jeg du kan nå inn. Men jeg forstår det er en tøff oppgave...

 

[Anonym bruker]

Synes du har fått gode svar her, men bare for å ha skrevet det jeg tenkte på: Kan det være at han lengter etter moren når han er hos dere, at dette utløser at han lett gråter? Kan det hende han har forstått at han får trøst hvis han forteller om moren som kjefter?

Har en datter som raskt tar til tårene når noen kjefter, men det virker som det er mest fordi hun vet hun har gjort noe galt, og er lei seg for at hun ikke klarte å la være, eller husket at dette har hun ikke lov til. Dette gjelder ikke skitne klær riktignok, men likevel.

Synes uansett det bør tas opp med mor, for for å kunne endre på noe, må hun jo få vite at noe er galt. Det er ikke sikkert hun er klar over det.

Er forresten imponert over deg som stemor som griper tak i dette. Det bør kanskje være en selvfølge også for steforeldre, men tror ikke alltid det er det.

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode og reflekterte svar. var ganske redd for å bli "hugget hodet av på" når man ser hvordan enkelte svarer her inne, så det var godt å få seriøse svar.

 

Godt også å se at mine "varselslamper" muligens er berettiget. Det kan være mange grunner til at dette skjer, og det er også vanskelig for meg å sette fingeren på hva det er. har sagt forsiktig noe om det til mor, men er redd for å si for mye da jeg er redd for hva slags samtale gutten må gjennom med sin mor i etterkant.

 

Det er mye mulig, som den over her sier, at gutten savner mor. Det har han ofte sagt, og jeg vet han sier det samme om far hjemme. Han har gitt uttrykk for dette. Samtidig opplever jeg ikke akkurat dette som at han prøver å få trøst/oppmerksomhet (da vi vet hvrodan han er når han gjør dette). Vi vet også at dette ofte intensiveres når mor har vanskelige perioder, og jeg tenker som en over her, at hun kanskje ikke tar seg nok tid til å "se" han/forklare i etterkant hva som har skjedd og hvorfor hun kjeftet. For jeg også forstår jo at man i en travel hverdag noen ganger kjefter mer enn man strengt tatt behøver.

 

Vet ikke helt hvordan vi skal ta tak i dette, og ønsker gjerne også tilbakemeldinger på hvordan dere som mødre hadde ønsket å få denne bekymringen/tilbakemeldingen.

 

Håper på flere gode svar/tanker, og takker igjen for de jeg har fått:)

 

HI

[Anonym bruker]

Har gutten noen søsken?Event blir alle behandlet slik eller er det bare han?

[Anonym bruker]

Dette må da være et problem barnets far må ta opp med barnets mor.

Man må jo gjøre barnemoren oppmerksom på at det er et problem her.

Det trenger ikke være morens feil, men noe er galt og bør rettes på.

Synst faren her bør sette seg mer inn i oppdraglsen av barnet. Man må jo ha felles regler selv om barnet bor mer hos moren.

[Anonym bruker]

Barnet har ingen søsken.

 

Jeg er helt enig i at dette må tas opp med mor, men det som er probelemet er at det fort ender i krangel,og hvem har utbytte av det da?

 

Far setter seg inn i og mener noe om oppdragelse så langt det lar seg gjøre, det er nok ikke der det skorter.. Men samarbeid er vanskelig noen ganger..

 

HI

[Anonym bruker]

En pedagog sa en gang at du kan gjøre mye "vondt" mot barnet ditt uten at det er skadelig SÅ LENGE DU KAN TRØSTE DET ETTERPÅ. DVs at så lenge mor og barn har dte fint etter at hun har fått han til å gråte, er det (i hvertfall nesten) ok.. Men respekt skal gå begge veier. Det er tydelig at barnet respekterer sin mor på en autoritær måte, men respekterer hun ham? Og hvordan viser hun det? Dette er kjempeviktig for selvtillitten hans.. :-/

 

Supert at du ser dette, at du ser han! Synes samtalen deres hørtes så fin ut, kan han ikke være mer hos dere, da? Så får du og faren hans sett tingene litt ann, og har mer å komme med om det skulle bli uenigheter rundt dette om dere tar det opp..

 

Så må jeg si at mitt barn tåler svært lite kjeft. Om noen i barnehagen ble kjefta på, gråt han gjerne, selv om han var helt utenfpr situasjonen. Noen er jo sånn.. Men du ser jo lett om dette er tilfeller med ditt stebarn.

 

Lykke til! :-)