Vanskelig balansegang i oppdragelsen?

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Så på Dr Phil i går hvor de snakket om "momzillas" (alt blir jo ekstremt på tv, men nevnte eksempler var mødre som stilte høye krav til barna og til dels levde gjennom dem) - men jeg skjønte jo grunntanken til de "fæle" mødrene; de ville oppdra barna til å gjøre sitt beste. Noe jeg jo også vil oppdra min datter til.

 

Men så var det dette med å finne balansegangen mellom å gi litt (sunn) innflytelse og å overta helt, da. Selv er jeg en type som streiker helt ved følelsen av høye forventninger til meg, uten at jeg helt kan se at jeg kan "skylde" det på mammas oppdragelse av meg, og håper at datteren min slipper unna den. Men jeg vil jo gjerne oppmuntre henne til å gjøre sitt beste i det hun gjør. Uten at det er verdens undergang om det går skeis av og til.

 

Har dere gjort dere opp noen (praktiske) tanker rundt dette? Å finne balansegangen mellom tilsynelatende ignorant (å la barna prøve seg frem selv) og å bli i overkant involverte (overta og gjøre valg på vegne av barna)?