vanskelig siden han har vært gjennom dette tidligere

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er samboer med en som har to barn fra før. Jeg har uventet blitt gravid ( kun 6 uker) og nå kjenner jeg at det er vanskelig at han har vært gjennom dette tidligere.

Igår la han hodet på magen for å si hei til babyen og jeg stivnet helt til. Han merket ikke noe men tanken på at han har gjort dette tidligere gjør vondt.. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil involvere han i graviditeten for jeg vil ikke mase. Jeg har lette humørsvigninger og dersom det blir diskusjon så kommer det ofte en kommentar fra meg at " dette kan vel du fra før.." Da blir han lei seg fordi han sier det handler om oss.

 

Jeg er ikke langt på vei, men er veldig usikker på hva jeg skal si til han ift hvordan det går. Det høres kanskje litt barnslig ut å være slik men det er et veldig sårbart tema for meg.

 

Er det noen som har noen råd? Jeg håper så inderlig at han har en annen glede sammen med meg enn han hadde før ifm prosessen i graviditeten. jeg må tilføye at vi har det utrolig bra sammen og guttene hans er veldig hyggelige, men er veldig nærtaken ift at dette er nytt for meg men ikke for han..

[Anonym bruker]

si det til han. muligens letter ting bare ved at du forteller han det, og han vet om at det er litt vanskelig for deg, gjerne gjør litt ekstra og forteller deg hvor bra du er.

men ikke kjeft på han, han har jo ikke gjort noe galt, og han er jo involvert og gjør ting som er fine. det ordner seg nok. involver han mye i raviditeten, det er alltid bra.

selv har jeg to barn, og må jo bare si at hver enkelt er stor stas, og gleden med nummer to var ikke noe mindre, enn med nummer en. førte og andre, refererer kun til fødselsår, og ikke til rangering hos meg :-)

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

uff, nå fikk jeg vondt. Jeg hadde akkurat samme tankene som deg og det kan lettest beskrives som en sorg. At mannen ikke opplever det største i livet på samme nivå (første gang) som deg er på en måte en sorg.

Hvis det er noen trøst så tror jeg mannen min opplevde dette sterkere nå enn forrige gang. Han var ung og uerfaren og opplevde og være mer tilstede både under svangerskap og fødsel.

Fortell han om disse følelsene som overrasker deg og fortell også at du er på bristepunktet hormonelt (ja vi er jo det:-) Ikke steng han ute, han skal bli far og iflg de som har gjort det noen ganger så er det like stort hver gang.

 

PS: de fleste fedre kommer ikke på banen før magen virkelig blir stor/barnet sparker, så ikke få panikk av det.

 

Ønsker deg alt godt i svangerskapet:)

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg kjenner meg sååå godt igjen! For meg var det også slik. Sambo hadde to fra før, og jeg ble som deg uventet gravid. Det var som en annen her sier, at det føltes ut som en sorg. Jeg var rett og slett ulykkelig, og mer ulykkelig ble jeg av tanken på at jeg jo egentlig skulle være kjempe lykkelig osv osv.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg. Men utifra min erfaring så vil jeg råde deg til å prate med samboeren din. Han får ikke gjort noe med at han har to fra før, men han kan kanskje være ekstra flink til å bli med deg til jordmor div andre sjekker? Dette er første gang for deg, du skal bli mor, og det er kjempe stort!! Ikke gjør som meg å ødelegg disse 9 mnd på å sørge over fortiden hans, men vær glad for fremtiden DERES! Desuten tror jeg vi jenter tenker mye mer følelsesmessig enn gutta. Du er også sårbar nå. Det å kjenne et liv vokse inni seg, er noe ingen mann kan føle eller glede seg like mye over som oss jenter! Samboeren min gråt da han holdt jenta vår i armene første gang, og det hadde han ikke gjort med de to andre. Han er også mye mer voksen nå, og engasjerer seg mer i henne. Han sier selv han har et helt annet fokus nå. Og tro meg, dette er stort for han. Dette er med deg! Jenta han elsker. Det at han la hodet på magen din og sa "hei" er en herlig start... dette ordner seg Og du sier han har to gutter fra før... tenk hvis dere får ei lita prinsesse.. det blir hans første gang:) Lykke til!!! Ingen gang er lik!

[Lykkelig_alenemor _til_2]

heisann!

 

Huff, sånn har eg og det...

Føler med deg veldig mye. Og det er ikke barsnlige følelser i det hele tatt. Mange som har det sånn.

 

Sambo har en unge fra før og eg har en fra før.

Under mitt første svangerskap var eg alene, og hadde der veldig tungt da.

Han derimot var der for xen sin gjennom hele svangerskapet..

 

Har faktisk flere ganger glefset til han og ikke ville vært borti han fordi at eg blir dårlig av tanken på at han gjorde de samme tingene med hun som han gjør mot meg..

Har vel mest problem på sexfronten... Eg klarer ikke slappe av og alt blir et ork lixom, noe som irrterer han.. Mye av grunnene er fordi han ene gangen når han var irritert på meg(før eg ble gravid) sa at de hadde så deilig sex når hun var gravid... Helt idiotisk ting å si.. Men det brente seg jo sef fast i tankene mine.. :-(

 

I begynnelsen av savngerskapet var han ekstremt avvisende mot meg og behandlet meg veldig urettferdig...

Og da til tross for at han hadde gått rundt å sagt at han var så snill mot xen sin når hun var gravid..

Det gjorde veldig vondt for meg..

 

Har store problem nå som fødselsen nærmer seg, for han skal sammenligne alt.... Blir helt koko, og han ser ikke at det sårer.. Går ik ann å ta det opp med han heller..

 

Eg har desverre ikke så mye råd å gi deg, men visst du trenger snakke mer så send meg en PM... Lettere for deg visst du har noen å snakke med...

 

KLEM:-)

[junijente fikk julijente]

Jeg hadde det på samme måte, i perioder gjennom hele svangerskapet. Jeg fant ut at det beste jeg gjorde var å være ærlig om det, og sa til mannen min ganske fort at jeg syntes det var litt sårt og rart at dette ikke var første gangen for oss begge, og at jeg overhodet ikke ville høre noe om hvordan han og eksen hadde gjort ting, eller hva hun hadde hatt dilla på osv under graviditeten, med mindre jeg selv spurte. Han fikk også beskjed at om han visste svaret på mine evt spørsmål ville være vanskelig å takle, så fikk han heller komme med en liten hvit løgn...

Heldigvis klarte jeg i stor grad å konsentrere meg om at nå var det jeg som var gravid, og at det var hva mannen min gjorde for meg, og hva vi gjorde sammen, som betydde noe, ikke hva som hadde skjedd for 13 år siden. Jeg grudde meg litt til fødselen, var redd for at jeg skulle begynne å tenke at "dette har han gjort før" på fødestua, og sa også til mannen min at jeg i verste fall kom til å be han gå ut om det ble for vanskelig for meg. Det var selvsagt ikke noe moro for ham å vite at det kunne ende sånn midt i pressinga. Da vi kom til føden var de tankene der littegrann, men jeg klarte der også å tenke at nå var det oss to som gjorde dette sammen. Det ble heller ikke noe pressing, da det endte med ks etter tre timer med rier, og jeg må faktisk innrømme at det på et vis var godt at fødselen ble så annerledes enn det jeg vet det var med stesønnen min.

 

Mannen min sier at det er helt annerledes å få barn nå enn det var da eldstemann kom til verden, han gleder seg nok over det på en annen måte nå, ikke minst fordi han selv har blitt så mye eldre. Stesønnen min var planlagt, noe jenta vår ikke helt var (men vi brukte ikke prevensjon, så ingen bombe at jeg ble gravid), men jeg tviler ikke et sekund nå på at mannen min er like glad i henne likevel, og at han ikke angrer på at hun kom til verden :-) Han er faktisk ikke helt avvisende når jeg prater om nestemann (som det blir en stund til vi evt prater seriøst om), og så mannen min som for bare noen år siden mente han hadde fått barn (stesønnen min altså), så da hadde han ikke behov for flere...

 

Mitt beste råd til deg, HI, er å være åpen på at dette ikke er så lett. Prøv i størst mulig grad å holde eksen "utenfor", altså at du ikke kommenterer så mye at samboeren din har gjort dette før og derfor "kan" det, og la heller ikke ham ta den rollen om han prøver på det. Dette er deres barn, og det er deres graviditet. Den kommer til å bli helt ulik alle andre graviditeter, og helt annerledes noe han har opplevd før :-)

[Anonym bruker]

Huff..ikke enkelt når en føler det sånn..

 

Jeg er ikke gravid...ennå Men hos oss er situasjonen motsatt. Jeg har barn fra tidligere, mens han har det ikke. Jeg håper for alt i verden at han ikke kommer til å føle det som dere som skriver her.

 

Jeg er uansett overbevist om at denne gangen blir helt annerledes enn forrige gang, da barnefaren den gang ikke var interessert i det hele tatt, mens jeg og min mann er sammen om dette.

 

Hovedsaken må da være at han faktisk gleder seg til å bli pappa Og det virker det som du beskriver:) Fortell hva du føler, han kan jo ellers ikke vite hvordan du har det:)

[Anonym bruker]

Jenter!

Vri disse følelsene til noe positivt!Jada, han har vært gjennom dette før!Men dette kan jo slå positivt ut for deg!Han er tryggere enn forrige gang, har større forståelse av hvordan en gravid kvinne kan ha det, slik at han vil kunne være til en mye større hjelp og støtte enn han noen gang har vært for biomor. Og ikke minst når fødselen nærmer seg kommer han ikke til å svime av på fødestua av redsel, men rolig og trygg tørke svette av panna di, hente isbiter, snakke til deg og massere deg alle de rette plassene!

Videre har han litt mere kjennskap til nyfødte babyer, slik at han vil være en større avlastning for dere, enn om dette hadde vært hans første barn!

[<3 girls <3]

eg diskuterte faktisk dette me min samboar med det samme vi vart ilag..eg synst att det var vanskelig att eg ikkje skulle bli den første han skulle gå igjenom en fødsel og graviditet med,og synst att det var litt vanskelig att han hadde ett barn fra før.

der satt eg å visste den dagen vår 1 kom til verden att dette har eg aldri gjort før å vet ikkje va eg går til,men han har gjort det..

men nå venter vi vår andre og har det ikkje i tankane engang.

dette går så bra atte..

[Nordhagenjentene :)]

Hos oss var barnet planlagt, men noen ganger var det sårt for meg også. Til tider var det veldig sårt, andre ganger var det bare litt murring i bakhodet.

 

Jeg sier som Junijenta sier her:

"....og sa til mannen min ganske fort at jeg syntes det var litt sårt og rart at dette ikke var første gangen for oss begge, og at jeg overhodet ikke ville høre noe om hvordan han og eksen hadde gjort ting, eller hva hun hadde hatt dilla på osv under graviditeten, med mindre jeg selv spurte."

 

Jeg forklarte at jeg syntes det var tøft til tider, og at om det kom en kommentar på fødestua om at "sånn gjorde vi det da..." ville han bli kastet ut.

 

Samboeren min var veldig flink i svangerskapet, som regel var det jeg som spurte først om noe, men joda noen ganger kom det faktisk et minne om hvordan det hadde vært da... Og jada, noen ganger var det tøft, men andre ganger var det helt greit. For etterhvert som fødselen nærmet seg, og jeg ble mer og mer nervøs for "hva er det jeg har begitt meg ut på??", var det godt å vite at han hadde gjort det før. Og han har faktisk fått til en flott jente.

 

Det kom faktisk også noen tanker under fødselen "Hva om jeg ikke r så flink som..." osv, men jeg slo det fra meg. Og når frøkna lå på magen og jeg så på mannen for første gang etter hun kom ut satt han med tårer nedover kinnene. Og han måtte ut for å samle seg litt etterpå. Så dette var stort for ham også!!

 

 

Jeg vil si deg hva min kusine sa til meg når jeg uttrykte min bekymring (hun har to barn med to menn): "Det er kanskje hans andre gang, men det er er hans første MED DEG!".

 

Snakk med ham, forklar så godt du kan, og prøv å tenke positivt. Noen dager blir det tøft, det er ennå tøft for meg innimellom (snuppa er 9 uker nå), men det går seg til.

 

Lykke til!