Stakkars meg?

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid uten å ha en kjæreste, ble jeg nesten nedringt av familie som jeg kun har kontakt med rundt juletider. Nå skal jeg ikke være utakknemlig, er glad for at jeg har mange rundt meg! Men da broren min som hadde vært gift i 9 år og etter mye prøving ventet barn med sin kone for noen år siden, og nå igjen etter 11 år, har de ikke hørt noe fra noen. Da sønnen min ble født fikk vi masse ekstra gaver fra jenteklubben til mamma. Noe ingen andre har gjort til andre sine barnebarn. Mamma er ærlig med meg når jeg spør om dette er fordi jeg er alene, og det er det. Det er koselig at lillemann får oppmerksomhet og gaver, men synes det blir av feil grunn.(Jeg vet jeg høres utakknemlig ut, men poenget kommer)

 

Har blitt med i en barselgruppe med noen fra samme helsestasjon. Det blir jo snakket om familie, deling av permisjon,deling av oppgaver hjemme, osv. Jeg prøver å bli med i samtalen, men da blir det om samvær. Hver eneste gang er det ei som sier:"Ja, stakkars, du er jo alene du!" Hun mener det sikkert ikke stygt, men hvorfor er det stakkars?

 

Ja, det må kanskje mer planlegging til, det hadde selvfølgelig vært fint å være to, økonomien hadde kanskje(!) vært bedre, jeg har kanskje mindre "frihet" enn hvis man er to og kan bytte på å gjøre noe annet på kveldene. Men det er jo ikke synd på meg. Jeg har verdens fineste gutt som jeg aldri ville byttet ut med for noe! Nå har heldigvis jeg og pappa'n et godt samarbeid og er gode venner, og jeg tror det hjelper godt. Jeg forstår at folk spør om hvordan det går, det er jo bare koselig. Men av noen føler jeg at jeg får sympati, det er da jeg blir lei meg. Hvorfor skal jeg få det?

 

Dette er ikke ment som et syte-innlegg, men egentlig for å høre om det er fler som føler at de må forsvare det å være alene? Selv så er det noen dager jeg føler meg veldig ensom, særlig helgene, men de fleste dagene er veldig fine! Jeg koser meg som mamma og har nok å gjøre. Og er det noe som skulle være vanskelig, så er det ikke store tingene. Kanskje det at det kan bli litt lite kontakt med andre voksne noen dager? Ikke vet jeg. jeg har det igrunn veldig bra jeg!

[annethe]

Skulle jo ikke være anonym da...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke fått den typen oppmerksomhet som jeg kan huske...

 

Men jeg kan komme på en episode hvor læreren min sa til meg at "du er nå flink som står på sånn, alene med babyen og alt", jeg sa takk for det, men jeg føler ikke det er noe vanskeligere å være en god student nå enn før.

 

Den samme læreren min sa til en venninne av meg etter jeg hadde sagt at jeg gjerne ville vite hvilken kveld vi måtte møte på et obligatorisk opplegg pga at jeg måtte ordne meg med barnevakt: "Nå må vi huske at vi kan ikke ta alle slags hensyn bare fordi hun er alene med barn, hun skal jo ikke ha noen særbehandling fordi om hun er alene med barn. Vi har jo alle vært alene med barn i perioder, det er nok ikke så spesielt. Mannen min reiste mye gjennom jobben da barna mine var små, og da hadde jeg to barn å ha ansvaret for alene"

 

Jeg ble litt lei meg da jeg hørte dette... for jeg forventer ikke på noen måte å bli behandlet annerledes bare fordi jeg er alenemor, og jeg ser ikke på meg selv som noen stakkar heller. I ettertid har jeg ofte tenkt at folk tror jeg synes synd på meg selv siden jeg er alenemor, og at jeg forventer all slags særbehandling pga det. Men det gjør jeg virkelig ikke. Faktisk så visste ikke alle i klassen min at jeg hadde barn en gang da jeg studerte... så jeg har aldri gått rundt og syntes synd på meg selv for dette...

[hgutto]

e synes heller ikke synd på meg selv, har jo på et vis satt meg i situasjonen selv.. er helt alene jeg da, pappaen vil ikke vita av ho.. på et vis er det veldig greit det au:).. men litt vondt med tanke på gullet da.. er pappa jente selv, derfor ekstra tøft den biten.. akkurat på det får jeg sympati.. men det hjelper meg fint lite,, bedre at folk bare lar være å spørre og mase så om det.. mye verre da:)

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg føler det omvendt, at folk glemmer jeg er alenemor, de sitter til meg å bare bla bla bla gubben ditt og gubben datt, ja du vet hvordan det er... Og jeg bare, nei jeg vet IKKE hvordan det er å ha gubbe..

[annethe]

Hehe, kjenner meg igjen i den ja! Det er derfor jeg legger vekt på pappa'n, og ikke typen. Og jeg kan jo ikke akkurat fortelle om "oss" heller. Så det er da "stakkars" kommer. Men jeg tenker mer stakkars de når jeg hører alt jeg slipper unna og kan melde meg ut av samtalen. må jo også si det at jeg er heldig med pappa'n, og av de jeg er med så klager de mye mer enn det jeg gjør over fedrene. (noe jeg ikke gjør i det hele tatt...lenger)