Det å tenke på en annen....

[Anonym bruker]

Jeg er gift og har barn. Vi har det godt. Jeg elsker han... men av og til tenker jeg litt på en jeg var kjæreste med tidligere. Hvorfor gjør jeg det? Og hvorfor klarer jeg liksom ikke bare å det være?

 

Jeg var betatt av denne mannen lenge (før jeg i det hele tatt traff min nåværende mann). Vi kjente hverandre ikke så godt. Bare sånn litt i forbifarten. Han var kamerat av kjæresten til en venninne av meg. Så det var der jeg traff han. Husker ikke helt hvordan det startet, men vi begynte å innlede et forhold. En kan vel kalle det elskere. Jeg var veldig sjenert - og ønsket meg mer enn det han ville. Etter litt kom det frem at han stod mellom to... Klarte ikke å bestemme seg. Til slutt gikk han for hun andre.

Dette er en orntlig mann, ikke av den typen som sprang på byen hver helg for å finne seg en dame for kvelden. Jeg forstod at han slet. Etter det klarte jeg ikke å glemme han helt. Tenkte ofte på han.

 

Etter en stund traff jeg min mann. Vi hadde det helt fantastisk. Han er en utrolig flott mann! Som sagt så har vi det godt. Men fremdeles nå.... etter 9 år har jeg fremdeles ikke glemt min x. Jeg har truffet på han i ny og ne. Jeg er fremdeles sjenert, forstår ikke hvorfor. Han virker sjenert han også. Han er gift og har barn han også - ikke med hun han valgte. I disse datatidene har jeg truffet han igjen på nettby. Vi har chattet litt - sånn på vennskaplig nivå. Jeg har vel kanskje tatt iniativet mer en han. Det kan gå lange perioder før vi snakkes der, eller at jeg treffer han tilfeldig på en butikk eller noe. Jeg blir helt sjelven... er så sjenert at jeg nesten ikke tør å se på han. Det virker som om han har det litt på samme måte.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men jeg føler at vi hører sammen. Jeg føler at han er sjelevennen min.

Men jeg forstår ikke hvordan jeg kan føle dette.... Jeg kjenner han ikke skikkelig... han valgte en annen... han har aldri gitt intrykk av at han ønsker noe mer av meg. Hvorfor alle disse sommerfuglene?

 

En del av meg har utrolig lyst til å ta kontakt for å høre hva som egentlig gikk galt den gangen. Og fortelle han at jeg aldri helt har glemt han. Men vil jeg gjøre det mot mannen min? Og barna mine? Jeg har det fint sammen med mannen min. Men som tiden går glir en litt mer i fra hverandre og det er vanskelig å finne intimiteten tilbake. Kan det bare være at det er spenningen jeg søker....?

 

Dette er ikke et infall... jeg har tenkt på han utrolig mye de to siste årene. Og følelsen forsvinner ikke. Jeg får ikke ro før jeg har snakket med han, men jeg er både redd for å ta kontakt for å bli avvist, og jeg er redd for hva det kan gjøre med mitt forhold til min mann.

 

Jeg har aldri vær utro - og kommer ikke til å gjøre det. Selv om noen gjerne vil kalle mine tanker for utroskap.

 

 

[Anonym bruker]

De fleste har nok en tidligere flamme de av og til tenker på og gjerne ser for seg "hvordan _det_ kunne blitt"...

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg, men tenker at jeg er glad i mannen min, og ville ikke byttet vårt liv mot noe.. Derfor lar jeg det ligge. Vet at han angret på at det ble slutt, for han fortalte at akkurat rundt de tider da jeg begynte å bli sammen med mannen, så var han på vei for å fortelle meg at ha ville at det skulle bli oss likevel, men da så han oss i vinduet, og tenkte at det var best å ti stille. Nå har vi vært gift i 6 år, og jeg har ikke angret et sekund, selv om jeg innimellom tenker på hva som kunne skjedd. Og jeg må innrømme at følelsene for han andre var ganske mye heftigere enn de jag hadde for mannen min da, men det har tatt seg betraktelig opp. Jeg er glad for valget mitt:)

[Gjest]

Snakk med han dersom du er klar over konsekvensene det kan få.... Det er fort gjort å være utro selv om man i utgangspunktet er motstander for det. Tror du her enten må snakke med han for å få ro i sjelen eller prøve å glemme han fullstendig!

 

Du tenker på han fordi du ikke fikk han og du lurer på hvordan livet ville ha vært dersom han valgte annerledes den gangen. Det er helt naturlig. Du har jo ikke hatt en eneste hverdag med han, han fremstår fortsatt som "uoppnåelig og spennende" vil jeg tro.

 

Lykke til!