mannen er ikke klar for et barn til

[Anonym bruker]

Hei alle sammen, trenger og lette mitt hjerte litt da jeg ikke har så mange rundt meg og snakke om akkurat det her. Jeg og min mann har vært sammens i 10 år og har ei nydelig gutt på 3. Jeg kjenner at jeg kunne tenkt meg et barn til. Har altid sagt at jeg vil ha to barn, men rett etter vi fikk nr. 1 så hadde vi en prat om at det ikke passet med en til akkurat no, fikk meg en drømmejobb og har fått en fin liten karriere etter det.

 

Men nå når jeg begynner å kjenne meg klar for og få et barn til så er ikke mannen det lengre. Dersom jeg nevner det så får jeg bare plent et nei det vil ikke han, vi har det så bra som vi har det etc. alt er jo så greit no. Så er det ikke mer snakk om den saken.

 

Det er jo ikke sånn at et barn kommer på dagen uansett og det kan ta et års tid før det klaffer det gjorde det sist også. Kjenner meg klar som bare det jeg. Dersom vi skulle fått et barn til så må han ta sin del av permisjonen, veit ikke om det er det som skremmer han bort fra tanken. Men det er jo ikke sånn at han blir heim alein. Jeg har store muligheter for hjemmekontor sammens med han dersom vi går for en delingsløsning. Uff ble mye rot på en gang her men godt og lette hjertet litt. Hva kan ma gjøre........ Takk til den som orker lese og svare meg :-)

[Anonym bruker]

Hmm, litt av en stapeis du er sammen med:)

 

Har han ikke flere søsken selv, så han vet hvor kjekt det er å ha søsken?

Du sier at rett etter dere fikk nr 1 så snakket dere om at det ikke passet med en til akkurat da, men det er jo 3 år siden.. Og jeg tror det er bedre å bli ferdig med småbarnstiden nå, mens den førstefødte enda er så liten. Ser for meg at det er veldig travelt å begynne på nytt når ungen er 6-7 år...

 

Du får prøve å få ham til å forstå dette:)

 

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon selv. Vi hadde ett barn på fire og et halvt før vi startet prøving på å få nr 2. Da hadde jeg mast og lengtet i over ett år i alle fall. Han var ikke klar sa han. Jeg spurte om han synes det var rettferdig ovenfor førstemann å bli enebarn, men det var jo ikke det det handlet om da. Det endte med at jeg gikk og tenkte på dette hele tiden, og jeg ble dårlig hver gang jeg hørte om andre som ble gravide. Til slutt satte jeg hardt mot hardt og sa at jeg kom til å slutte med pillen på en gitt dato. Han ble litt sur, men vi brukte da kondom en periode. Jeg sa at for meg er faktisk det å få barn noe av meningen med livet, og jeg sa vel ganske direkte at hvis han ikke ville ha fler, fikk vi dessverre avslutte vårt forhold. Noe jeg selvf. ikke ønsket, men han ga meg ikke noe valg. Plutselig en dag så var det ikke så farlig med den kondomen, og jeg ble så overrasket. Har egentlig aldri spurt ham om hva som fikk han på andre tanker, men det er egentlig uvesentlig for meg....Det gikk vel et par måneder tror jeg, etter at jeg sluttet med pillen, før han var villig til å prøve å bli gravide. Denne gangen tok det faktisk et halvt år før vi ble gravide ( første gang ble vi det på første forsøk). Jeg følte også at tiden rant litt fra meg, da jeg nærmet meg 35. i dag har vi to flotte barn, den yngste er snart 10 mndr, og vi har det kjempefint alle fire.

 

Ble litt langt dette, men hvis du selv føler at du vil sette hardt mot hardt, så må man faktisk gjøre det. Jeg angrer ikke på det i dag, men det er grusomt når det holder på. Man må jo også være klar over at det kan slå begge veier.

 

I dag sitter jeg og ønsker meg barn nr 3( kanskje ikke enda, men kunne tenkt meg å bli gravid om ett års tid igjen), men skal nok slite for å få til det ja. Mannen er alltid frampå og sier at to er nok når vi snakker om dette med andre, men jeg lever i håpet.......

[Anonym bruker]

Vet dere hva? Jeg synes denne lange permisjonstiden til far er noe forbaskade tull. Søstra mi prøver å få mannen med på et barn til (han har en travel jobb, høy stilling, mye arbeid blabla) men han sier at det ikke kommer til å passe nå, for han kan aldri ta ut de 10 ukene nå når det er så mye å gjøre. 10 uker er altfor mye... Så han sa at hun fikk vente noen år til! Blir irritert jeg.... Samboeren min også ser mørkt på de 10 ukene, men han må bare finne seg i det siden jeg er på vei allerede..