Sosial angst, depresjoner og jobb

[Anonym bruker]

Nå er permisjonen snart over, og jeg har begynt å tenke på arbeidslivet igjen. Vikariatet mitt gikk ut litt før permisjonen startet, så jeg har ikke noen jobb å gå tilbake til nå. Jeg sliter sånn med tanke på å skulle begynne i enda en jobb, og bli kjent med enda nye folk og gå rundt å tenke på hva de tenker om meg. Jeg har hatt sosial angst i mange år og har også vært mye deprimert. Jeg skal snart begynne i samtaleterapi igjen etter noen år med opphold.

 

De to siste arbeidsgiverne mine var ikke helt gode for å si det mildt. Hun ene er ei falsk kjerring som baksnakker alle sine ansatte til de andre ansatte, men tør aldri å si hva hun mener til den det gjelder. Så gliser hun de opp i trynet og får de til å føle seg spesielle, men egentlig så ler hun av de til noen andre ved neste anledning. Alle er klar over dette, men ingen tør å gjøre noe med det. Så der sluttet jeg altså.

Da fikk jeg bare en sms hvor hun takket for innsatsen..

Der jeg jobbet nå sist var den mannlige sjefen psykopat. Da jeg ble gravid, var jeg så dårlig i begynnelsen at jeg ble 100% sykemeldt helt i starten. Da jeg kom og skulle levere sykemeldingen og fortalte at jeg var gravid, prøvde han å presse meg til å trekke tilbake sykemeldingen. Jeg skulle ha kommet og snakket med han først, så kunne han tilrettelegge. Men dette fikk jeg ikke snakke med noen om etterpå. Men jeg ga meg selvfølgelig ikke. Han var sur på meg siden det. Da jeg fikk babyen, fikk jeg ikke en hilsen fra ledelsen. Har ikke fått noen telefon med takk for innsatsen. Han faktisk ikke hørt noe derfra på snart et år nå. Det er vel kanskje like greit.

I tillegg var ikke alle kollegene like hyggelige mot meg da jeg begynte der.

 

Dette sitter godt i enda kjenner jeg. Jeg analyserer alt som blir sagt, og er redd for ikke å bli likt. Gruer meg sånn til å begynne å jobbe igjen at jeg har vondt i magen. Vet jo at det er best å trosse angsten i stedenfor å sitte hjemme og gruble. Men akkurat nå ser jeg ikke noe annet lyspunkt i livet enn barnet mitt.

 

Noen som har slitt med noe av det samme, og som har noen tips til hva jeg kan gjøre med dette?

Håper noen vil svare.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt alvorlige problemer tidligere i livet mitt, bulimi, angst, depresjoner osv. Har nå fått diagnosen bipolar lidelse.

 

Jeg har vært innom en del helt forferdelige arbeidsplasser. Så fikk jeg barn, og så gikk arbeidskontrakten min ut (det var sesongarbeid), og det første året med barnet mitt var helt forferdelig på grunn av sykdommen min. Jeg har også det problemet at jeg overanalyserer alt. Tror du har det litt som meg.

 

Men så kom jeg inn i den rette arbeidsplassen. Det var gode kolleger. Til og med dem hater jeg av og til, for eksempel fordi de sier noe som jeg tolker som kritikk, selv om det ikke er det. Men er blitt flinkere til å ta meg sammen.

 

Kanskje du skulle brukt litt tid på å begynne på nytt? Finne en god jobb, øve på å tenke positivt, gjerne med hjelp av psykolog. Jeg sliter litt ennå, men etter diagnosen er jeg blitt bedre til å tolke signaler. Skal prøve å klare meg uten medisiner. Det hjelper å tenke at det er sykdommen som får meg til å tenke dumme tanker, jeg prøver å tenke noe positivt hver dag, helst mange ting. Ikke så lett alltid. Men det å jobbe hjelper, man får ikke samme muligheten til å tenke negativt hele dagen. Arbeidsmiljøet er det viktigste syns jeg, det er viktig å finne et man trives med.

[Anonym bruker]

Takk for svar:-)

Jeg har også diagnosen bipolar 2. Men jeg vil også helst holde meg unna medisiner. Slitsomt å ha det sånn ja.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Har selv hatt sosial angst siden jeg var 14-15 år, nå er jeg i slutten av 20-årene. Jeg har en god utdannelse og gjorde det veldig godt da jeg studerte, men allikevel har jeg ingen selvtillit i det hele tatt. Jeg skal også begynne i ny jobb etter permisjonen og selv om det er flere måneder til, så gruer jeg meg allerede. Livredd for å ikke bli likt blant kollegaene, redd for at jeg ikke skal gjøre en god nok jobb, osv. For noen år siden gikk jeg i samtale-terapi, men jeg følte ikke at jeg hadde så stort utbytte av det egentlig. Har begynt å tenke på å prøve det igjen, eller begynne med medisiner, men er litt skeptisk til det også. Jeg tenker iallefall slik at nå som jeg har fått barn, så må jeg bli kvitt angsten for ellers vil den ødlegge barnet mitt også, og det tillater jeg ikke! Det får være nok at angsten har ødlagt mitt liv.