Å takle døden (og livet) - arbeid i helsevesenet

[Gjest Sauen og dingsen]

Jeg har i sommer jobbet som pleier på et sykehjem, og skal fortsette å jobbe der i helger og på kvelder.

Det er en utrolig givende jobb - faktisk den jobben jeg har trivdes best i av alle jeg har hatt. I denne jobben får jeg gjort så mye meningsfullt - jeg kan være med på å gjøre dagen litt bedre for et annet menneske. Samtidig er det litt skummelt. Jeg jobber med livet og døden helt oppi meg, og får virkelig se hvor kort veien er mellom liv og død, sorg og glede. Og jeg kjenner at jeg har forandret synet mitt på dette med døden. Før har jeg gjerne tenkt at døden er en ting vi for all del må unngå (selv om jeg gjerne har innbilt meg selv at det er en naturlig ting, og at sånt må få skje). Men nå når jeg jobber midt oppi det, vet jeg ikke hvor jeg skal stå. Det er opplest og vedtatt at det å ønske at en person skal få dø er den største synden av dem alle, og vi går rundt som noen evighetsmaskiner fordi det alltid er en sjanse for å redde oss - fordi noen maskiner og piller kan gjøre livet lengre, gi oss noen måneder og uker til, dra det litt lenger.

 

Men så ser jeg beboere som ligger der - syke og triste, uten livsgnist igjen i det hele tatt. Jeg ser hvordan de lider seg gjennom hver eneste dag, fylt av smerte, døsige på sterke medisiner og lei av hele livet. Og når de da under morgenstellet eller middagsmaten sier til meg at det eneste de ønsker er å få slippe å leve lenger, å få slippe å måtte pine seg gjennom disse smertene, begår jeg denne store synden å ønske at de faktisk skal få dø snart. Det samme når kroppen deres gang på gang kjemper seg gjennom enda et anfall, enda en gang der vi trodde at NÅ var det på siste timen. Og jeg tar meg selv i å nesten bli sint og skuffet, fordi de enda engang kom seg gjennom dette, ikke klarte å slippe livet denne gangen heller.

 

Jeg får så utrolig dårlig samvittighet av dette, men jeg klarer ikke å tenke annet. Det ligger ikke for oss å ønske andre mennesker døde, men når de er så syke at de ikke makter mer, tror jeg faktisk de får det bedre, hva nå enn som skjer når man dør.

 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte litt tanker rundt det. Jeg tenker mye på det etter å nylig ha opplevd et plutselig dødsfall i jobben, og siden jeg er såpass ny i yrket (har bare jobbet der i 4 mnd og er ufaglært) kom hele dette med døden og livet på meg som et lite sjokk. Jeg hadde jo trodd det skulle bli vanskelig, men på en annen måte. Jeg trodde det skulle bli sånn at jeg syntes det var trist og leit og det var det - ikke at denne jobben skulle bringe meg inn i mine egne tanker og dillemaer om så store temaer som dette.

 

Kanskje noen andre her har noen innspill på dette området, situasjoner dere har vært oppe i? Uansett var det godt å få luftet seg litt da=)

[Tøysetipp]

Det vil gå lettere til deg etterhvert. Uten å høres kynisk ut. Du adopterer det mer til jobben din- og klarer på et vis å distansere deg fra det. Det tror jeg gjelder de fleste av de som jobber med syke, eldre og terminale pasienter.

 

Jeg var også slik i førsten (mange år siden nå). Og gråt mer enn pårørende av og til. Dèt var en læringsprosess. Etterhvert forstod jeg at det var ok å vise følelser, men at min jobb samtidig var å være tilstede for pasienten og pårørende et lite stykke- og også i møte med døden.

 

Nå har jeg ikke kapasitet til å jobbe med syke mennesker. Men, det er fordi jeg ikke er i stand til å kunne være der på deres premisser uten at det vekker vonde følelser i meg. Av hva jeg har opplevd på privaten..

[Skravlefruen med huleboer]

Jeg er sykepleier, og jobber på en avdeling med svært syke mennesker. Noen har vært syke lenge - og visst om det, andre har vært syke over lengre tid - uten å vite at det kanskje skyldes kreft, mens andre igjen blir plutselig syk og får en diagnose med sævrt dårlig prognose. Noen er unge og noen er gamle. Det er like urettferdig hver gang - uansett om det er såkalt "selvforskyldt" eller om det er helt tilfeldig.

 

Pasienter som må lide seg igjennom hver eneste dag, med sterke smerter, kvalme og null livskavilitet, pårørende som lider av å se sine nærmeste ha det så vondt. Pine seg igjennom siste del av livet - for å dø! Styrken i mange av pasientene og deres nærmeste er overveldende. Mange - veldig mange - henter inn livskraft, pågangsmot og ikke mninst humor jeg aldri ville forestilt meg, og det er helt utrolig å få følge med på.

 

Innlegget ditt peker kanskje litt i retning "diskusjon rundt aktiv dødshjelp". Jeg har tenkt tanken maaaaange ganger. De vet de skal dø, de vet de skal dø snart - hvorfor kan de ikke få lov til å slutte å lide og bare dø nå?

 

På "dødsleiet" gir jeg store doser morfin. Innimellom gjerne så store doser at en kropp med nedsatt organfunksjon kanskje ikke vil tåle akkurat den dosen jeg gir. Men pasienten skal jo ikke ha det vondt for det om. Noen vil kanskje se det som en hjelp på veien - dersom pasienten hadde sluttet å puste i det han/hun fikk den siste morfin-shoten, andre vil se det som smertelindring/palliativ behandling - og slik ville jeg sett det også.

 

Uansett, håper dere er flinke til å "brife" om hva dere har opplevd på jobben, snakk deg gjennom det, få innspill, gråt på skulderen til kollegaen din, føl og vær ett menneske - det er viktig å få ut denne frustrasjonen - den kan bli tung å bære alene.

[Gjest Sauen og dingsen]

Tusen takk for fine svar=)

Dette med aktiv dødshjelp er et veldig vanskelig spørsmål, og egentlig stiller jeg meg kritisk til det, fordi det kan utnyttes og bli problemer rundt det. Men jeg er absolutt for å unngå livsforlengende tiltak dersom pasienten ikke ønsker å leve lenger, og pårørende er enig hvis pasienten ikke er i stand til å ta den avgjørelsen selv.

 

Når det kommer til å snakke med kollegaene om dette, syns jeg også det er veldig vanskelig. Jeg er liksom bare en assistent, og det virker som om det forventes at jeg ikke skal føle så mye for jobben som de "skikkelige" arbeiderne der. Det er virkelig ikke noen som har sagt at det er sånn, men det kan føles sånn - spesielt når jeg snakker med andre assistenter om hvordan de opplever dette.

 

Samtidig må jeg presisere at dette ikke for meg er en kjedelig eller dum situasjon. Jeg er absolutt et følelsesmenneske, og føler at også triste og vonde opplevelser gir meg erfaring og kunnskap i livet, og at slike situasjoner kan være veldig triste og veldig fine på en gang.

 

Men, når vi hadde et dødsfall her om dagen, gikk jeg til avdelingssykepleieren og spurte om å få snakke litt med henne. Det gikk fint, og da stilte jeg alle spørsmål jeg hadde rundt dette med døden - hvordan takle det, hvordan forholde seg til pårørende, hvordan snakke om det med andre beboere osv. Virket som om det var greit at jeg spurte henne om dette, da, og det hjalp meg veldig!

[Skravlefruen med huleboer]

Ja, det ligger mange etiske spørsmål rundt aktiv dødshjelp. Det hadde forundret meg om Norge ville godkjent dette i praksis. Som du sier, hvem skal avgjøre? hvor skal grensen gå? hvem skal utføre?

 

På vår avdeling avslutter man "behandling" dersom det ikke kan gi pasienten en kurativ avslutning og er med på å forlenge en prosess som føles lidende for pasienten. Det kan f.eks dreie seg om antibiotikabehanling, væsketilførsel, sondemat osv. Vi har jo lenge pleiet og stelt pasienten, men nå rettes folkus spesielt mot palliativ pleie. Det er ikke pleie som nødvendigvis gir livsforlengende behandling, men en pleie som skal sørge for at pasienten har det så godt som mulig på slutten av livet. Det krever at sylepleierne, pårørende og andre blir involvert i en prosess som skal dekke alle pasientens nødvendige behov, forebygge blant annet trykksår, stelle pasienten, gi mat og drikke (fukte munn osv) dersom ønskelig osv osv. Dette er kun det rent fysiske da, så skal man jo også være der for pasient og pårørende psykisk.

 

Om man er ufaglært eller faglært er ingen skille for hvordan man opplever disse forskjellige tingene. Som en annen nevner blir du gjerne mer rustet til å takle dette etterhvert. Hvert dødsfall jeg opplever er unikt, og hver gang gjør det selvfølgelig noe med meg - likevel går dagene videre - noen dødsfall blir husket ekstra på - mens andre forsvinner litt i "glemmeboken" etterhvert. Det føles kynisk å si det, men slik blir jo hverdagen. SKulle jeg husket på alt, analysert alt og tatt alt med meg videre - da kunne jeg ikke ha jobbet slik jeg gjør idag.

 

Du gjør veldig rett i å ta det opp i etterkant, dersom du føler for det. Og jeg som faglært (!), hadde satt veldig pris på om en f.eks student, pleieassistent osv hjadde kommet til meg for litt erfaring og råd om hvordan man skal takle slike situasjoner. En annen dag kommer jeg til deg - fordi jeg syntes det var tøft. :-)

[Gjest Sauen og dingsen]

Det er akkurat slik jeg syns det skal være, og jeg håper det blir sånn når jeg selv en dag ligger der. At ikke familien min ønsker å holde liv i meg så lenge som mulig, men heller lar meg få slippe når jeg ikke vil lenger, og at bare de fysiske og psykiske behovene jeg har blir tilfredsstilt. Jeg håper virkelig ikke de prøver å redde meg gang på gang, bare for at jeg skal gjennomgå mer smerte!

 

Det er godt at du som "skikkelig" arbeider i helsevesenet sier at det er greit at jeg føler slik, og snakker om det, da, siden jeg egentlig føler at jeg må "distansere" meg mer siden jeg er ny og "bare" assistent. Men på den andre siden, jeg har jo jobbet der like mye som alle andre i sommer, og har på denne korte tiden blitt veldig godt kjent med de beboerne vi har, og har lært mye av dem:-)